Høringsuttalelse til rapport – En vei inn

Vi viser til brev av 2. mai 2017 fra Helsedirektoratet, hvor Statens helsetilsyn er bedt om å gi en høringsuttalelse til rapporten: «En vei inn - forslag til felles meldesystem, meldeordninger for uønskede hendelser i helsetjenesten». Høringsfristen var 16. juni 2017, og vi beklager fristoversittelsen.

Innledende kommentarer

Som Helsedirektoratet påpeker i innledningen til rapporten: Det fins i dag en rekke meldeordninger for helsetjenesten. Den overordnede hensikten med meldeordningene er å bidra til god lærings- og meldekultur for å bedre pasientsikkerheten.

Helsetjenesten opplever imidlertid at det er tungvint å melde, noe som antagelig bidrar til at det er en stor grad av underrapportering. Derfor ser Statens helsetilsyn positivt på at Helsedirektoratet fremmer et forslag om et felles elektronisk meldesystem, der målene er økt kvalitet, økt pasientsikkerhet, et forenklet system og mer effektiv rapportering. Etablering av en slik felles meldeordning/-portal er helt i tråd med hva Statens helsetilsyn ga uttrykk for i høringen om NOU 2015:11 Med åpne kort.

Det er imidlertid en krevende oppgave å skulle utvikle et felles meldesystem som angår så mange aktører som har ulike oppgaver og mandater. De ulike ordningene vil ha behov for ulik type informasjon og kravet til detaljeringsgrad på opplysningene vil henge sammen med hvilke forpliktelser de ulike meldingsmottakerne har. Et felles system må ta utgangspunkt i det som er felles, men også så langt som råd prøve å innfri de særlige behovene de enkelte mottakerne har som følge av sitt oppdrag. Det er en forutsetning for at ordningen faktisk skal bli opplevd som «en vei inn» for tjenestene.

Meldeordningen etter spesialisthelsetjenesteloven (sphl) 3-3 og 3-3 a har mange felles trekk, men er også vesens forskjellig. Likheten ligger i at plikten til å varsle/melde til en viss grad utløses av de samme hendelsene. Formålet med å melde eller å varsle er imidlertid ulikt, og ikke minst så får varsler og meldinger helt ulik behandling hos meldingsmottaker. I rapporten fremstilles varselordningen etter sphl 3-3 a som en variant av en melding etter sphl 3-3. Det er etter vår vurdering ikke en hensiktsmessig fremstilling, og det fører til at de utfordringene og behovene som følger av at varslene etter sphl 3-3a skal underlegges en tilsynsmessig vurdering, underkommuniseres.

Behov for koordinering

Selv om ordningene etter sphl 3-3 og 3-3a er vesens forskjellig, så er det som sagt også likheter som gjør at koordinering mellom disse to er svært viktig.

Rapportering til disse to ordningene må bli tilrettelagt slik at unødig dobbeltrapportering begrenses. Melder/varsler må ikke pålegges/forventes å gjenta samme informasjon. Systemet må legge til rette for innhenting av mest mulig relevant informasjon, slik at tilsynsmyndigheten kan følge opp den konkrete alvorlige hendelsen på en hensiktsmessig måte. Dersom Helsetilsynet rutinemessig må innhente supplerende informasjon for å kunne vurdere om varselet skal følges opp videre, så vil systemet ikke fungere etter hensikten hverken for varsler eller oss som varselmottaker. Tilsvarende vil meldeordningen i Hdir ha spesifikke behov til type og detaljeringsgrad på informasjonen som gis, for å ivareta sitt oppdrag.

For å illustrere dette kan vi for eksempel nevne at for oss som skal vurdere om tjenestene innfrir sine lovpålagte plikter, så er det av stor betydning å vite om melder i utgangspunktet intenderte å varsle etter sphl 3-3 a. Varslingsplikten er ikke utelukkende knyttet til utfallet av en hendelse/ytelse av helsehjelp. Slik vi leser, er det tenkt at meldesentralen skal kunne overprøve den intensjonen melder/varsler har hatt gjennom en automatisk sortering etter kriteriene død/betydelig skade, og ev «konvertere» et 3-3 a varsel til en 3-3 melding der skaden ikke vurderes som betydelig (nok) eller vice versa. Det vil få som konsekvens at vi vil gå glipp av varsler der skadeomfanget er noe mindre alvorlig, men der varsler selv vurderer at det er forhold knyttet til hendelsen som gjør at den faller inn under sphl 3-3a og at tilsynsmyndigheten skal varsles. En slik praksis vil utgjøre et rettssikkerhetsproblem for varsler hvis det senere, for eksempel gjennom en pasientklage, skulle bli stilt spørsmål ved om ikke hendelsen burde vært varslet til Helsetilsynet.

Det motsatte - at en intendert 3-3 melding konverteres til et varsel etter 3-3 a pga. utfallet av hendelsen – vil kunne kompensere noe for underrapporteringen til varselordningen. Det vil imidlertid også kunne medføre at dødsfall som ikke skulle vært varslet, for eksempel fordi det ikke har en sammenheng med den tjenesten som er gitt og/el vurderes til å ligge innenfor påregnelig risiko, også må følges opp av tilsynet innledningsvis (overrapportering). Utgangspunktet for en tilsynsmessig oppfølging av en slik «konvertert 3-3-melding» uten melders viten og vilje vil være krevende. Etter vår vurdering bør slike konverteringer utløse automatisk informasjon til melder/varsler, slik at de er forberedt på den videre prosessen med å håndtere og følge opp.

Tidsfrist – krav til oppfølging

Det står i spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 a: «Varsel skal sendes straks, og med det menes snarest, og senest påfølgende dag». Helsetilsynet starter sin saksbehandling umiddelbart når varselet mottas. For at vi skal kunne følge opp varslene som forventet, er det avgjørende at et felles meldesystem fungerer slik at varslene når oss uten «tidsdelay». Er dette i tråd med spesifikasjonene slik de nå er beskrevet?

Klassifikasjonssystem

Det nasjonale klassifikasjonssystemet (felles kodeverk) skal være utgangspunkt for alle meldinger som skal inn i det felles meldesystemet. Det slutter Statens helsetilsyn seg til.

Det forutsetter imidlertid at formålet med varselordningen etter sphl § 3-3a, og de behovene tilsynsmyndigheten har som følge av det, blir ivaretatt når kodeverket skal utvikles videre. Statens helsetilsyn må involveres og bidra tettere i det arbeidet fremover.

Organisering

Et felles meldesystem er ikke noe som lages «en gang for alle». Meldesystemet vil måtte utvikle seg i takt med faglige behov og endringer i regelverket. Det vil også måtte drive informasjons- og opplæringsaktiviteter og være kontaktpunkt for systemleverandører som skal tilpasse sine systemer mot meldesystemet. Dette krever etter vår vurdering en organisasjon. Vi ser at meldesystemet omtales som at det i all hovedsak skal være et (automatisk) system – ikke en organisasjon. Det er uklart for oss hva som ligger i at meldesystemet beskrives som et automatisk system, og Helsetilsynet er skeptisk til fraværet av en organisasjon. Det vil være behov for standardisering av en rekke informasjonselementer og behov for bedre samordning. Mye vil måtte avklares i etableringsprosjektet, men standardisering og samordning vil også være en vedvarende prosess som en organisasjon etter vår vurdering må ivareta.

Melding til politi

Melding til politiet ved unaturlig dødsfall etter helsepersonelloven § 36 er ikke nevnt i rapporten. Det kan være grunner for at denne meldeordningen ikke skal være inkludert i felles meldesystem, men vi savner en drøfting av dette.

Mulig utvidelse av varselordningen

I det videre arbeidet må det også tas høyde for at andre deler av tjenesten enn spesialisthelsetjenesten er tenkt omfattet av en varselordning. Det er fremmet forslag om at varselordningen bør bli utvidet til å omfatte alvorlige hendelser i kommunehelsetjenesten, og til at pasienter og pårørende gis anledning til å varsle selv. Brukergrensesnittet med disse aktørene blir annerledes, og det må legges godt til rette for enkle løsninger som ikke stiller store krav til avsenders teknologiske utstyr og ferdigheter.

Vi tror at forutsetningen for at en slik utvidet varselordning for alle som yter helsetjenester og for pasienter/pårørende skal lykkes og fungere etter hensikten, nettopp er å få på plass en felles meldeportal. Arbeidet som er i gang og beskrevet i Helsedirektoratets rapport er en god start på dette, og vi ser frem til den videre prosessen med å løse de utfordringene som ligger i å tilrettelegge for de ulike ordningenes formål.

Med hilsen

Heidi Merete Rudi etter fullmakt
assisterende direktør

Linda Patricia Grytten
seniorrådgiver

Brevet er godkjent elektronisk og sendes derfor uten underskrift

Saksbehandler: Linda Patricia Grytten, tlf. 21 52 99 60