Høring- forslag til endringer i forskrift om kommunal betaling for ferdigbehandlede pasienter

De vises til høringsbrev fra departementet datert 24. juni 2002 vedrørende forslag til endringer i forskrift 16. desember 1998 nr. 1447 om kommunal betaling for ferdigbehandlede pasienter.

Kommunene er ved någjeldende forskrift pålagt en plikt til å betale for pasienter som oppholder seg i sykehus i påvente av et kommunalt tilbud. Forskriften er subsidiær, slik at den bare kommer til anvendelse der det ikke er inngått avtale mellom fylkeskommune og kommune om overføring av utskrivningsklare pasienter.

Etter innføring av nytt lovverk for helsetjenesten i 2001 og helseforetak i 2002, er det foreslått enkelte mindre endringer i forskriften. Sosialdepartementet har til hensikt å iverksette den reviderte forskriften fra 1. oktober 2002.

Generelle kommentarer fra Statens helsetilsyn

De foreslåtte endringer innebærer bare små justeringer av bestemmelsene i någjeldende forskrift. Helsetilsynet finner imidlertid grunn til å reise noen prinsipielle spørsmål i forhold til selve forskriften.

Forskriften av 1998 søkte å regulere et subsidiært skjæringspunkt mellom kommuner og fylkeskommuner. De foreslåtte endringer av teknisk art og endinger av døgnpris, varslingsfrist og ordbruk, endrer i prinsippet ikke på det subsidiære skjæringspunkt.

Etter 1998 har det kommet flere nye helselover og forskrifter som blant annet regulerer pasientenes rettigheter og sykehusenes eierforhold. Retten til fritt sykehusvalg for pasienten, kompliserer ordningen ytterligere. Hvilket regionalt foretak skal kommunene ha avtaler med? Disse forhold bør legge opp til en annen type ordning/dialog mellom partene fremfor en teknisk justering av foreliggende forskrift.

Helsetilsynet vil bemerke at forskriften synes å legge all myndighet til de regionale helseforetak. Vi mener dette er uheldig. Når helseforetakene nå i stadig større grad overlater avansert behandling til kommunehelsetjenesten, burde forskriften etter Helsetilsynets mening forutsette en reell dialog mellom de to behandlingsnivå.

Fylkeslegen i Sogn og Fjordane har nylig rapportert til Helsetilsynet om ulikevekten mellom de behandlingsansvarlige. Han skriver "den statlege sjukehusorganiseringa framstår sterkt besdriftsøkonomisk orientert utan lokaldemokratisk forankring. I det ligg ei drivkraft til tidleg utskriving av pasientar og forskyvning av meir ansvar over på kommunehelsetenesta. Det gjer ikkje situasjonen betre at sjukehusa kan definere kven som er å rekne som ferdigbehandla, og at kommunane er små og utan fungerande sams talerør i dialogen med dei tunge institusjonane i spesialisthelsetenesta".

Helsetilsynet deler fylkeslegens bekymring over at forskriften ikke ivaretar den nødvendige likevekt mellom behandlingsnivåene i helsetjenesten, og at dette kan få uheldige konsekvenser for pasientene. Vi savner en sikkerhet for bedre dialog mellom nivåene i helsetjenesten, og en kartlegging av de forhold som får kommune og regionalt helseforetak til gode samarbeidsrelasjoner.

Etter Helsetilsynets mening er det spørsmål om en ved gjeldende forskrift og foreliggende utkast til endringer har lykkes i finne et hensiktsmessig skjæringspunkt/balansepunkt mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Etter vår oppfatning er det ønskelig å evaluere ordningen i gjeldende forskrift som i all vesentlighet videreføres, kfr. tidligere innspill i sakens anledning.

Det er et tankekors at vi har ordninger der kommunene benytter muligheten til å betale for sine innbyggere ved unødig langt opphold på sykehus, og samtidig får redusert muligheten til å bruke egne midler på tjenestetilbudet i egen kommune. Slik forskriften i dag stedvis praktiseres er det en risiko for at kommunene "kjøper seg fattige" på tilbud til de eldre. Det er antiterapeutisk å la gamle mennesker bli værende i et pasifiserende miljø fremfor å bringe dem tilbake til en sammenheng som kan utnytte deres funksjonskapasitet.

Til de enkelte bestemmelser kommenteres:

§ 1 Virkeområde

Vi finner det problematisk at forskriftens virkeområde § 1 gjør unntak for fylkeskommunale langtidsinstitusjoner og psykiatriske sykehus.

I 1998 var et av argumentene for å holde psykiatriske institusjoner utenfor ordningen, at denne gruppe pasienter hadde for dårlige kommunale forhold å bli utskrevet til. Daværende fylkeskommuner kunne ikke pålegge kommunene å ta i mot "ferdigbehandlede" pasienter. Når psykiatriske institusjoner fortsatt holdes utenfor i forskriften, er det grunn til å spørre om det er de samme forhold som råder i kommunene i dag?

§ 3 Når er en pasient utskrivningsklar

Gruppen som skal utskrives til kommunehelsetjenesten er i hovedsak en gruppe som skal tilbake til hjemmet. De seks punkter som er angitt i forskriften blir en rettledning for hva som skal stå i pasientens epikrise. I pkt 4 og pkt 6 vises det til en plan for spesialisthelsetjenestens eventuelt videre oppfølgning av pasienten. Det er spørsmål om å se disse punktene opp mot forskrift om individuelle planer av 8. juni 2001, slik at spesialisthelsetjenestens eventuelt planlagte oppfølgning av pasienten sees i sammenheng med spesialisthelsetjenestens og kommunehelsetjenestens forpliktelser til å utarbeide individuelle planer for de med behov for langvarige og koordinerte tjenester.

Konklusjon:

Helsetilsynet innser behovet for foreliggende endringer av mer teknisk karakter. Vi finner likevel grunn til å peke på at den ordning som forskriften nedfeller bør evalueres i forhold til effekt den har hatt og vurderes nærmere i forhold til omorganiseringen av spesialisthelsetjenesten.

Med hilsen

Anne Wyller Shetelig e.f.
fung. avdelingsdirektør Ingrid Hauge Lundby
seniorrådgiver

 

 

Saksbehandler: Ingrid Hauge Lundby tlf 22 24 90 30