Kommunale legevakter - Helsetilsynets funn og vurderinger

Statens helsetilsyn har gjort en oppsummering av tilsynsmessige funn knyttet til kommunale legevakter. Oppsummeringen er basert på Helsetilsynet i fylkenes planlagte tilsyn gjennom de senere år, kartlegging av tilgjengeleighet og behandling av aktuelle tilsynssaker.

Rapporten avdekker en del områder der det er grunn til å ha økt oppmerksomhet, spesielt har vi pekt på kommunens ansvar for å sikre at befolkningen gis en forsvarlig legevakttjeneste gjennom hele døgnet. 

Med hilsen

Geir Sverre Braut e.f
ass. direktør Jørgen Holmboe
avdelingsdirektør

 

Kommunal legevakt - Gjennomgang av tilsynsmyndighetenes funn i perioden 2001 – 2005

Organisering av kommunal legevakt

Tilgjengelighet til lege

Tilgjengelighet til lege i helseradionettet

Kompetanse, opplæring og rutiner for legevaktarbeid

Internkontroll i kommunale legevakter

Tilsynssaker knyttet til legevaktsituasjonen

Vedlegg Planlagt tilsyn med kommunal legevakt 2005

Oppsummering

Generelt

Tilgjengelighet

Kompetanse/opplæring

Internkontroll

Manglende variabler/spørsmål som ikke er stilt

Generelle betraktninger 

Statens helsetilsyn har gjennomgått tilsynsmyndighetenes erfaringer og påpekninger angående kommunal legevakt i perioden 2001 – 2005.
Til grunn for gjennomgangen ligger følgende dokumenter:

• Rammeavtale mellom Kommunenes sentralforbund og Den norske lægeforening om allmennlegepraksis i fastlegeordningen i kommunene (ASA for perioden 2005.2006)
• Medisinalmelding fra Helsetilsynet i fylkene
• Tilsynsrapporter fra Helsetilsynet i fylkene for årene 2002 – 2004
• Tilsyn med kommunal legevakt i 32 kommuner i  2005
• Rapport fra Helsetilsynet 2/2003 – Kartlegging av tilgjengelighet til lege ”Når hjelpen kan vente litt” 
• Rapport fra Nasjonalt senter for legevaktmedisin ”Legevaktorganisering i Norge”
• Statistikk over tilsynssaker i Helsetilsynet 2004 og 2005
• Gjennomgang av tilsynssaker mot allmennleger i perioden 2000 – 2002, Tidsskr Nor Lægeforen 2006; 126: 166-9

Organisering av kommunal legevakt

Det er kommunen som er ansvarlig for legevakt til befolkningen, men den enkelte lege er forpliktet til å delta ut fra fastlegeforskriften og avtaleverket. I de fleste kommunene er det vanlig at fastlegene tar ansvar for øyeblikkelig hjelp på dagtid uten spesiell organisering fra kommunens side.

Legevakt på dagtid
Fastlegen skal innrette sin praksis slik at pasienter som må ha øyeblikkelig hjelp, kan mottas og vurderes. I små kommuner synes det som om fastlegene ivaretar denne tilgjengeligheten på dagtid. Helsetilsynet i Finnmark fant i 2003 at legekontorene i samtlige kommuner hadde organisert virksomheten slik at de kunne ta imot øyeblikkelig hjelp på dagtid.

Avtalen mellom KS og Legeforeningen gir kommuner med innbyggertall opp til 20.000 rett til å tilplikte legene en organisert øyeblikkelig hjelp beredskap på dagtid. Helsetilsynet kjenner ikke til i hvilken grad kommuner benytter seg av denne retten, men henvendelser til tilsynsmyndigheten og funn ved tilsyn tyder på at den i liten grad blir benyttet. Det synes som den enkelte lege i mindre grad føler ansvar for å ivareta øyeblikkelig hjelp plikten når det er mange leger i kommunen. (Se også nedenfor om tilgjengelighet)

I mange store kommuner er det opprettet stasjonær daglegevakt der det enten er tilsatt faste leger, eller leger med fastlegeavtale tilpliktes å gjøre tjeneste. Etter Helsetilsynets erfaring gir et slikt legevakttilbud en tilfredsstillende tilgjengelighet for øyeblikkelig hjelp. Imidlertid rapporteres det som et problem at pasienter benytter legevakten også til ”vanlige” konsultasjoner. Dette er med til å begrense tilgjengeligheten for pasienter med akutte lidelser, samt at det undergraver intensjonen med fastlegeordningen.

Legevakt utenom dagarbeidstid
Leger med kommunal avtale har plikt til å delta i legevakt utenom ordinær åpningstid. Dette innebærer likevel ikke at fastlegene har rett til å delta i en slik tjeneste. Administrasjon av legevakten er kommunens ansvar, og de har således en viss styringsmulighet med hensyn til hvilke leger som deltar i legevaktordningen.

Etter Helsetilsynets erfaring er det sjelden svikt ved organisering av vakt utenom vanlig arbeidstid. Imidlertid kan det i kommuner med få allmennleger være et problem med stor vaktbelastning. Dette – sammen med ønske om en høyere faglig standard på legevakttjenesten – har ført til opprettelse av interkommunale legevakter. Dette synes å ha vært vellykket en rekke steder, og Helsetilsynet har gitt uttrykk for støtte til slike interkommunale ordninger. De virker rekrutterende og stabiliserende på legedekningen, gir en kvalitetsmessig bedre tjeneste og sikrer en forsvarlig vaktplan. Organisering i store legevaktdistrikter har imidlertid møtt motforestillinger i lokalbefolkning og blant lokalpolitikere.

Statens helsetilsyn forventer at de ansvarlige kommunale instanser foretar en risikovurdering ved organisering i store vaktdistrikt, der effektivitet vurderes i forhold til tilgjengelighet og tidsaspektet.

Parallelt med opprettelse av større legevaktdistrikter har ambulansetjenesten erfart at vakthavende leger i større grad vegrer seg for å rykke ut til pasienter. Dette har fått konsekvenser ved at ambulansetjenesten har fått økning i antall oppdrag. En stor del av denne økningen opplyses å være transport av pasienter til legevakt/legekontor. Ambulansetjenesten rapporterer også at de ofte må rykke ut til akutt syke pasienter uten bistand fra lege.

Tilgjengelighet til lege

Det vises til ovenstående når det gjelder tilgjengelighet til lege ved behov for akutte tjenester, når tilstanden ikke oppfattes som medisinsk nødhjelp og dekkes av AMK-sentralene. Gjennom rapporter fra Helsetilsynet i fylkene i 2002 og 2003 ble det avdekket at det mange steder kunne være vanskelig å komme frem til lege – spesielt på dagtid. Det ble antatt at dette vesentlig var et problem i den første tiden etter innføring av ordningen, før aktørene hadde ”funnet sine plasser”.

I 2003 gjennomførte Norsk Gallup på oppdrag fra Statens helsetilsyn en kartlegging av vaktordninger og tilgjengelighet i alle landets kommuner. Kartleggingen ble gjort ved at Norsk Gallup benyttet telefonnummeret til ”Legevaktsentral” på Telefonkatalogens side 2 under overskriften ”Når hjelpen kan vente litt”. Oppringningene ble gjort i tidsrommet 8 - 11 og 12 – 15 på hverdager. 432 av landets 435 kommuner ble oppringt på denne måten.

• I 355 kommuner (80%) ble henvendelsen besvart av en person etter ett, to eller tre anrop.
• I 184 kommuner kom man i kontakt med legekontor som hadde vakt, enten ved første oppringning, eller ved fornyet oppringning etter anvisning fra legevaktnummeret.
• I 114 kommuner ble det henvist til at innringer skulle kontakte egen lege – disse henvisninger ble ikke fulgt opp.
• I 78 kommuner ble det ikke oppnådd kontakt via det oppgitte telefonnummeret.
• For de resterende 56 kommuner var det enten feil nummer, telefonsvarer, tastafon el.l.

Det er grunn til å påpeke at systemet med henvendelser til vaktlege på dagtid ikke fungerer etter intensjonen når det bare var i 40% av landets kommuner at man relativt enkelt oppnådde kontakt på denne måten. Oppfølging av denne kartleggingen i enkelte fylker tyder på at det er foretatt en opprydding i telefonlister og at tilgjengeligheten er bedret. Samtidig er det grunn til å bemerke at ved årets tilsyn med legevakt i 32 kommuner, er det fortsatt påvist mangelfull tilgjengelighet til lege på dagtid i 9 kommuner.

Tilgjengelighet til lege i helseradionettet

I henhold til ”Forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenom sykehus” skal helsepersonell i vaktberedskap være umiddelbart tilgjengelig i et felles, lukket, enhetlig og landsdekkende kommunikasjonsnett for helsetjenesten, jf. § 4.

Selv om kravet til bruk av helseradionettet har eksistert i mer enn 10 år, har det vist seg vanskelig i praksis å få leger i vakt til å benytte dette radiosambandet. De aktuelle tekniske løsningene oppleves som tungvinte og lite brukervennlige, samt at det anføres at sambandsdekningen ikke er fullstendig. 

Dagens helseradionett er heller ikke sikret mot avlytting, uten at man benytter kryptering, som oppleves som tungvint. Dette begrenser bruken når det gjelder personidentifiserbare opplysninger. Datatilsynet har motsatt seg at personidentifiserbare opplysninger kan kommuniseres via helseradionettet (se Sosial- og helsedirektoratets rundskriv IS 19/2005).

Disse forhold – kombinert med en stor utskifting av legevaktleger – har ført til at kommunene i stor grad har unnlatt å kreve deltagelse i helseradionettet, og unnlater å gi opplæring i bruk av helseradionettet til nye leger. I følge en kartlegging fra Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin bruker halvparten av legevaktene helseradio regelmessig, mens 16% aldri bruker dette. Det er påfallende at denne praksis enkelte steder er blitt stilltiende akseptert, slik at manglende oppfyllelse av kravet i varierende grad gir grunnlag for å påpeke avvik i Helsetilsynets rapporter.

Kommunikasjon mellom innsatspersonell er av stor betydning ved håndtering av ulykker, både for håndtering av de skadelidte, men også for å ivareta sikkerheten for personellet. Erfaring fra store ulykker viser at vanlig telesamband (mobiltelefoner) lett blir overbelastet og derfor ikke egner seg for samband ved store ulykker.

En viktig forutsetning for at kommunikasjonsutstyret skal fungere i kompliserte aksjoner, er at innsatspersonellet kjenner utstyret og er vant til å bruke det. Statens helsetilsyn finner det derfor alvorlig at kun halvparten av legevaktene regelmessig bruker sambandsutstyret. Når Helsetilsynet likevel ikke har prioritert en tilsynsmessig oppfølgning av dette, henger det sammen med de svakheter som er påpekt ovenfor. Statens helsetilsyn vil imidlertid følge dette opp etter at nytt felles nødnett er ferdig utbygget.

Kompetanse, opplæring og rutiner for legevaktarbeid

Kommunen har ansvaret for å organisere legevakt, og de har etter Lov om helsetjenesten i kommunene § 6-3 plikt til å sørge for en forsvarlig helsetjeneste. Kommunen skal sørge for at helsepersonell innen dens helsetjeneste får adgang til nødvendig videre- og etterutdanning. Helsepersonell innen kommunens helsetjeneste plikter å ta del i videre- og etterutdanning som blir foreskrevet og som er nødvendig for å holde dets kvalifikasjoner ved like.

Tilsynet med kommunal legevakt i 2005 avdekket at det svikter på sikring av kvalifikasjoner og nødvendig opplæring for personell i legevakt.

Samtidig er det slik at fastlegene opptrer som selvstendig næringsdrivende, og i ”faglige spørsmål” ikke er underlagt noen kommunal styringsrett. Helsetilsynet har påpekt at manglende styringsrett i faglige spørsmål kan svekke kommunens mulighet for å påse at tjenesten utføres ensartet og forsvarlig. Det kan være verdt å stille spørsmål ved om regelverket knyttet til legevakttjenesten i større grad enn for den daglige allmennlegetjenesten gir kommunen rett og plikt til å innføre kompetansekrav, opplæringskrav og rutiner som sikrer en forsvarlig tjeneste.

Når det gjelder felles rutiner for legevakttjenesten, har Helsetilsynet avdekket at det mange steder er betydelige mangler. Det er uklarheter omkring journalføring, loggføring av henvendelser, bruk av Medisinsk Index for akutte henvendelser, samhandling med fastlege (epikriser fra legevakten) med mer.

Det er i flere tilsynssaker kommet frem at uklarheter omkring oppfølging av prøvesvar har ført til at pasienten ikke har fått en forsvarlig behandling. I en konkret tilsynssak ble det avdekket at en lege hadde deltatt i kommunal legevakt i mange år uten å journalføre aktiviteter fra sykebesøk.

Etter Helsetilsynets oppfatning bør det i større grad legges opp til standarder og rutiner for legevakttjenesten, for eksempel når det gjelder kompetansekrav, opplæring, journalsystemer, informasjon til fastleger, håndtering av prøvesvar. Slike standarder og rutiner må bygge på nasjonale krav og forventninger, og disse må tilpasses andre forhold gjennom en lokal risikovurdering. 

Internkontroll i kommunale legevakter

Internkontrollbestemmelsene for helsetjenesten gjelder også for den kommunale legevakttjenesten. Men som nevnt over, er den varierende organiseringen av legevakten, samt et skiftende personale (spesielt for legene) en utfordring for internkontrollen.

I henhold til Internkontrollforskriften § 4 pkt. c, skal kommunen: ”Sørge for at arbeidstakerne har tilstrekkelig kunnskap og ferdigheter innenfor det aktuelle fagfeltet samt om virksomhetens internkontroll ”. Det er i tilsynet med tjenesten i 32 kommuner i 2005 påvist betydelige mangler på dette punktet.

Det er også avdekket at det for de fleste kommuner mangler systemer for rapportering og behandling av avvik.

En alvorlig tilsynssak ble avsluttet med en påtale og et forelegg til kommunen etter at det kom frem at loggføring og datasystem ikke var innrettet slik at gjentatte henvendelser pr telefon ble registrert og kunne følges opp etter skifte av vaktpersonale.

Tilsynssaker knyttet til legevaktsituasjonen

For årene 2003 – 2005 har helsetilsynet i fylkene opprettet ca 200 tilsynssaker årlig i forhold til kommunal legevakt. For ca 40 av disse er det konkludert med at det foreligger brudd på plikter eter helselovgivningen – enten i forhold til kommunalt ansvar eller helsepersonellets virksomhet.

I et materiale av tilsynssaker fra allmennlegetjenesten behandlet i Statens helsetilsyn for årene 2000 – 2002 er det vurdert 107 pasientkontakter. Halvparten av disse sakene (55) var knyttet til legevaktsituasjonen – enten konsultasjon eller telefonhenvendelse. Når man tar i betraktning at konsultasjoner i ordinær arbeidstid er langt hyppigere enn legevakthenvendelser,  blir det en tydelig overvekt av tilsynssaker for virksomhet på  legevakt.

I det samme materialet ble det gitt administrative reaksjoner overfor 25 leger for brudd på forsvarlighetskravet i helsepersonelloven (tidligere legeloven) – 17 knyttet til legevakt og 8 i forhold til ordinær utredning og oppfølging. Tallmaterialet viser også at det var klar overvekt av mannlige leger og overvekt av leger med fremmedspråklig bakgrunn som pådro seg reaksjoner for uforsvarlig virksomhet.

Den foreliggende studien understreker de utfordringer personalet står overfor i legevaktsituasjonen. Det er ofte spørsmål om avklaring av akutte symptomer som kan innbære en alvorlig grunnleggende sykdom – koronar hjertesykdom, cerebrovaskulær sykdom, alvorlige infeksjonssykdommer, nyoppdaget diabetes. Samtidig opptrer vaktlegen oftere på egen hånd og under vanskeligere undersøkelsesbetingelser.

Disse forhold tilsier at det nettopp for denne tjenesten er viktig at kommunen sørger for best mulig kompetanse, gode rutiner, opplæring og tilfredsstillende støttefunksjoner. 

Vedlegg Planlagt tilsyn med kommunal legevakt 2005

Oppsummering

I embetsoppdraget fra Statens helsetilsyn til Helsetilsynet i fylkene for 2005, ble det bedt om å overvåke kommunenes organisering av legevakttjenesten med særlig fokus på kompetanse, tilgjengelighet gjennom hele døgnet, journalføring og samhandling. Overvåkingen var ment å bli utført i form av tilsyn med den kommunale legevakten i to kommuner (en liten og en stor kommune). Tilsynet skulle utføres med systemrevisjon som metode. Det ble ikke lagt opp til et landsomfattende tilsyn og således ikke utarbeidet veileder for tilsynet.

Tilsynet ble planlagt med utgangspunkt i:

• Lov av 19. november 1982 om helsetjenesten i kommunene § 1-3, 2. ledd nr 2 og 7
• Forskrift av 14. april 2000 om fastlegeordningen i kommunene
• Forskrift av 20. desember 2002 om internkontroll i sosial- og helsetjenesten
• Forskrift av 18. mars 2005 om akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus
• Forskrift av 21. desember 2000 om pasientjournal

Juni 2006 var det kommet inn rapporter fra 13 fylker og 32 kommuner.

Østfold
Fredrikstad, Indre Østfold

Oslo og Akershus
Ski, Nittedal

Hedmark
Sør-Odal, Elverum, Hamar, Ringsaker

Buskerud
Nore og Uvdal, Ringerike

Vestfold
Tønsberg, Larvik 

Aust-Agder
Bykle, Valle, Bygland

Vest-Agder
Farsund 
 
Rogaland
Sauda, Sandnes

Hordaland
Samnanger, Os 

Nord-Trøndelag
Inderøy, Stjørdal, Snåsa, Grong, Levanger

Nordland
Rana, Narvik, Sørfold, Bodø 

Troms
Bardu, Målselv

Finnmark
Loppa 

Nedenfor følger tilsynsområdene med de variablene som forekommer i tilsynsrapportene.

Nedenfor følger tilsynsområdene med de variablene som forekommer i tilsynsrapportene

Tilgjengelighet	Daglegevakt Telefontilgjengelighet Helseradionett Kapasitet (utrykning/hjemmebesøk) Bemanning LV-sentral
Journal, dokumentasjon	Medhjelper (journal/logg) Bakvakt Formidling (journalkopi) Lydlogg
Kompetanse, opplæring	Lege Medhjelper Øvelser
Internkontroll	Ansvarsfordeling Medisinskfaglig rådgiver Vaktplan Permer Fellesmøter

Generelt

Alle helsetilsynene har undersøkt tilgjengelighet. Syv fylker har med noe ulik benevnelse sett på alle fire områdene nevnt i embetsoppdraget. Interkommunal legevaktordning framstår i 10 rapporter (Ski, Sør-Odal, Hamar, Ringsaker, Ringerike, Tønsberg, Os, Sørfold, Bardu, Bykle og Valle). I åtte er dekningen kveld/natt/helg. For en kommune er bare tiden mellom kl. 23 og kl. 08 angitt.

Materialet er lite og rapportene er ikke uten videre sammenlignbare med hensyn til de enkelte områdene og variablene. Det ligger således ikke an til tabellariske oversikter. Rapportene tillater ikke konklusjoner vedrørende forskjeller mellom store og små kommuner. Store kommuner ser riktignok ut til å ligge bedre an ved at disse ofte har døgnbemannet legevakt. Derimot framstår det et eksempel på interkommunal ordning med dårlig kapasitet.

Tilgjengelighet

Det ble hos 11 kommuner påpekt mangelfull tilgjengelighet til legevakten. I hovedsak dreier dette seg om at det ikke er sikret ø-hjelpstilbud mellom kl. 08 og 16, men også at legevaktsentralen ved enkelte tilfeller har vært ubemannet eller at kommunen ikke har fast telefonnummer til legevakten. Dette er bekymringsfullt.

Her eksempler på hvordan dette bør være:

Nore og Uvdal kommune har organisert daglegevakt ved Nore og Uvdal legekontor med lege som er tilgjengelig for akutte henvendelser

Utenom legekontorets åpningstid har kommunen organisert tredelt vaktordning for legene, som dekker kveld / natt, helg og helligdager.

Kommunen har et fast legevaktstelefonnummer som på dagtid betjenes fra legekontoret og utenom kontorets åpningstid betjenes fra LV – sentralen ved Kongsberg legevakt
 
Det ble dessuten rapportert om underkapasitet slik at det kan oppstå problemer med nødvendige utrykninger.

Belastninga på einskilde vakter er stor, særleg i helger, og inneber at det er risiko for svikt i pasientbehandlinga. Lege på vakt får ikkje assistanse av anna personell.

Den interkommunale legevakten har natt til hverdager kun en lege på vakt som skal dekke legevakttjeneste til en befolkning på til sammen ca. 52.000 innbyggere

Det opplyses at terskelen for hjemmebesøk/ utrykning er høy på natten

Dersom primærvakt er på utrykning er legevaktskontoret uten lege i kortere eller lengre tid

Rapportene er ikke gjensidig utfyllende med hensyn til de enkelte variablene. For noen kommuner blir det påpekt at helseradionettet ikke benyttes. Det framgår ikke om dette er etterspurt ved andre tilsyn slik at det ikke kan konkluderes med forekomsten av avviket.

Det er bare unntaksvik gitt tall for andel henvendelser som ender med legekonsultasjon og ventetid.

Journalføring/dokumentasjon

Det er ingen enhetlig rapportering vedrørende hvor mange som har samlet journalsystem, eller om systemet inngår i et større journalsystem. Det er for flere kommuner påpekt at det ikke er samordnet journalføring for LV-sentralen ved at sykepleier/medhjelpers journal/rapport ikke er tilgjengelig for legen. Det er likeledes i flere rapporter fastslått at journalføringsplikten brytes ved at vaktlegens medarbeider ikke dokumenterer henvendelsesårsak og råd som gis:

Ved gjennomgang av logg ved legevaktsentralen og opplysningar i intervju kom det fram at det er ulik praksis og ulike oppfatningar om alle andre oppringingar til legevaktsentralen enn reseptar og sjukemeldingar skal formidlast til lege. Det er ikkje gitt felles opplæring eller retningsliner for korleis oppringingar eventuelt bør sorterast.

Det er omtalt at innholdet i sykepleiers journalføring kan endres fram til legen lagrer det. Omfanget av dette bruddet på journalføringsforskriften, er ikke kjent. I noen rapporter meldes om manglende rutiner for bakvaktens journalføring.

I en del rapporter påpekes det at journalkopi ikke sendes fastlegen etter vaktkonsultasjoner, og dette anføres i de fleste rapportene som en merknad. I andre rapporter uttrykkes dette mer nyansert. Rapportene gir ikke gjennomgående kunnskap om hvordan journalkopi blir håndtert. I noen rapporter er dette angitt som manglende sikring av oppfølging av pasientene. Om lydlogg er tilgjengelig/brukes er sporadisk omtalt.

Kompetanse/opplæring

For de fleste kommunene blir plan for opplæring av leger ved ansettelse og videre oppfølging etterlyst. I langt de fleste kommuner manglet planer for opplæring, øvelser og oppdateringer

Kommunen har ikke et system for å sikre opplæring av legevaktsleger i akuttmedisinske ferdigheter og samhandling.

Unntak er rapportert:

Sykepleierne må følge en ”opplæringspakke” ved nyansettelse, som sikrer at den ansatte får den nødvendige teoretiske og praktiske innsikt i arbeidsoppgavene. For denne personellgruppen er det også innført medarbeidersamtaler.

Medhjelperes kompetanse er ikke kartlagt. Nedenstående formulering er uklar i forhold til dette:

Kommunen bør i større grad utarbeide systematiske tiltak for å sikre nødvendig kompetanse hos personell på legevaktsentralen.

I hvilken grad Norsk Indeks for medisinsk nødhjelp er tatt i bruk, gir rapportene praktisk talt ikke opplysning om.

Internkontroll

Internkontrollsystemer er omtalt i enkelte rapporter og da i forbindelse med mangler. Dette gjelder særlig ansvarsfordelig, fellesmøter og prosedyrer. I en kommune lot det seg ikke avklare hvem som var medisinsk-faglig rådgiver, i en annen var det uklart hvem som hadde ansvaret for å sette opp vaktplan. Ved uformelt vaktsamarbeid (eks. Bykle og Valle) kan det være uklart hvem som har ansvar for rutiner og opplæring.

I et stort antall rapporter påpekes det manglende eller uklare retningslinjer for avvikshåndtering.

I en kommune har Helsetilsynet påpekt avvik ved at :

Kommunen har ikkje planar eller avtaler som sikrar innbyggjarane forsvarlig og naudsynt helsehjelp til alle døgnets tider.

I denne kommunen gikk kommunelegen endalt vakt, det var ikke etablert bakvaktordning for turnuslege når denne overtok vaktene, og det var ikke inngått samarbeidsavtale med nabokommune. (Dette er senere bragt i orden.)

En tilsynsrapport omtaler legevaktens utforming ved å påpeke at pasientmottaket ikke sikret skjermet kommunikasjon mellom pasient og helsepersonell i mottak.

Manglende variabler/spørsmål som ikke er stilt

Det er påfallende at ingen har etterspurt om det anbefales å ta kontakt med fastlege der det tydeligvis ikke dreier seg om øyeblikkelig hjelp. I en rapport omtales spesielt at legevakten har et system for å håndtere pasienter som det er faglig forsvarlig å la vente.

Om det ved tilsynene ble avdekket språkproblemer, sier rapportene ikke noe om. Det er vist at legevaktsarbeid utført av leger uten norsk som sitt første språk ofte fører til uforsvarlig legevirksomhet.

Det lokale samarbeidsutvalget ble ikke etterspurt.

Generelle betraktninger

Av de nevnte lover og forskrifter fremgår det at kommunene har plikt til å organisere legevakttjeneste slik at befolkningen kan tilbys en forsvarlig akuttmedisinsk tjeneste hele døgnet. Mens kommunen har en plikt til å planlegge, organisere og legge til rette for legevakttjeneste, har den enkelte fastlege plikt til å delta i en slik tjeneste. I rundskriv I-3/2005 omtales lokalt samarbeidsutvalg for fastlegeordningen og de individuelle fastlegeavtalene som kommunenes viktigste redskap når det gjelder ivaretakelse av legetjenester som er pålagt dem ved lov.

Det er stilt spørsmål ved om virksomhetens (kommunens) ansvar for å sørge for en forsvarlig tjeneste er enklere å håndtere knyttet til legevakttjeneste enn til den ordinære kurative  tjenesten til fastlegene.  I sin fastlegepraksis er de fleste leger selvstendig næringsdrivende og således ikke underlagt kommunal styring. Når legene deltar i en kommunal legevakt, vil systemansvaret komme tydeligere frem ved at kommunen plikter å organisere og legge til rette for en tjeneste som omfatter mange leger, og at tjenesten evt. er knyttet til stasjonære lokaler og kommunalt ansatt personell.

Etter Statens helsetilsyns vurdering bør dette føre til en større grad av kommunal styring med legevakttjenesten, herunder
    Tilgjengelighet
    Journalsystemer
    Kommunikasjonssystemer
    Rutiner for samhandling med den ordinære helsetjenesten, herunder fastlegene
    Kompetansekrav og opplæring – herunder språk

På bakgrunn av funn og påpekninger som framkommer i tilsynsrapportene er det grunn til å rette oppmerksomheten mot kommunenes organisering og drift av legevakttjenesten. Spesielt viktig blir det å følge med på utviklingen av interkommunale løsninger. Statens helsetilsyn har uttalt seg positivt til slike ordninger, og Stortinget har ved flere anledninger gitt uttrykk for ønske om at det iverksettes ordninger som gjør slikt samarbeid mulig.