Uttalelse fra Statens helsetilsyn - Revidering av rundskriv om helsepersonelloven

Vi viser til brev fra Helsedirektoratet 4. oktober 2011 der vi anmodes om å komme med kommentarer til utkast til revidert rundskriv om helsepersonelloven.

Vi har tidligere avgitt innspill til hele rundskrivet. I denne omgang har vi kun hatt tid til å vurdere de mest sentrale bestemmelsene sett fra vårt ståsted. De bestemmelsene vi har vurdert er omtalt.

Generelle kommentarer

Målgruppen for rundskrivet er i forordet omtalt som helsepersonell og de som yter helsetjenester. Slik rundskrivet er formulert fremstår det som mer relevant for ansatte i forvaltningen som har behov for å tolke loven.

Det er alltid en vanskelig avveining om man skal lage en kort lettlest tekst eller om en skal være grundig. Rundskrivet er blitt langt, kanskje for langt og juridisk for en del av målgruppen som ikke til daglig leser juridiske tekster.

Det er vanskelig å foreslå hvor det kan kuttes, men vi syns at det er unødvendig å gjenta lovteksten innledningvis i alle bestemmelsene der det ikke tilføyes noe nytt. Se f. eks første avsnitt om § 21 a og § 29. Omtalen av § 21 a er for øvrig blitt vel lang og tung, spesielt nederst på side 55.

Det bør også vurderes om det skal skrives så mye til de bestemmelsene som har utførlige forskrift/veiledninger/rundskriv, eller om det holder å gi en lenke/henvise til aktuelle dokumenter.

Hvis det vurderes å skrive kortere bør det ikke gå på bekostning av de eksemplene som er flettet inn noen steder. De er praktiske og gjenkjennelige for leseren (se f. eks § 23 nr 4 om å melde ifra om beruset pasient som vil kjøre hjem).

Vi anbefaler at begrepet fylkesmann brukes gjennomgående i dokumentet og at en ikke bruker begrepet ”lokale helsetilsyn” slik som f. eks det er gjort på side 125 nederst. I rundskrivet brukes begrepene Statens helsetilsyn og Helsetilsynet om hverandre. Vi anbefaler at dere kun bruker begrepene Statens helsetilsyn og fylkesmannen.

Nedenfor følger våre kommentarer til de enkelte paragrafer:

§ 2 Lovens virkeområde

Vi har ingen kommentarer til denne bestemmelsen.

§ 3 Definisjoner

Tredje ledd

Det bør med note henvises til den juridiske betenkningen fra 2007. ”Betenkning vedrørende bruk av moderne former for telekommunikasjon” 23.07.07 av professor dr. juris Aslak Syse.

§ 4 Forsvarlighet

Andre ledd

Det bør vurderes om det i tilknytning til omtalen av § 4 andre ledd skal lages en henvisning/omtale av spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt overfor kommunehelsetjenesten etter spesialisthelsetjenesteloven § 6-3. Det er aktuelt tema der et helsepersonell, f.eks en allmennlege kontakter sykehuset for å få råd om videre håndtering av pasienten.

§ 5 Bruk av medhjelpere

Første ledd første punktum

Avsnittet om delegering til grupper av helsepersonell øverst på side 16 fremstår som uklart og motsigende.

§ 11 Rekvirering av reseptbelagte legemidler

Første ledd, første punktum

Vi mener det er viktig å forklare de ulike begrepene innledningsvis. Vi foreslår følgende formulering som erstatning for de to første setningene til avsnittet om første ledd, første punktum: Rekvirering er muntlig, skriftlig eller elektronisk bestilling av legemidler ved resept eller rekvisisjon jf. forskrift 27. april 1998 nr. 455 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek § 1-3. Rekvireringen kan være til egen praksis, seg selv, en helseinstitusjon eller en pasient. Rekvirenten kan være en fysisk eller juridisk person med rett til å rekvirere legemidler.

I eldre terminologi ble uttrykket forskrivning brukt, men i dag betyr forskrivning prosessen som leder frem til at behandling med legemidler tilrådes. Den prosessen består av vurdering av indikasjon og behov, valg av legemiddel og dosering samt vurdering av behandlingseffekt.

Ordinering (forordne) er når rekvirenten bestemmer (uten resept) individuell bruk av legemiddel samt dosering og dette journalføres.

Setningen: ”Retten innebærer at rekvirenten kan rekvirere..” foreslås strøket.

§ 17 Opplysninger om forhold som kan medføre fare for pasienter

I forarbeidene til helsepersonelloven § 17 (Ot. Prp. Nr 13) står det at varslingsplikten først inntrer ved "... at forhold må være av en slik art at det er påregnelig/sannsynlig at pasienters helsetilstand kan ...". Dette er gjentatt i rundskrivets fjerde avsnitt.

Sannsynlighet er et begrep som sterkt knyttes til de juridiske begrepene ”alminnelig sannsynlighetsovervekt” og ”kvalifisert sannsynlighetsovervekt”. Kravet om sannsynlighet indikerer at det må være mer sannsynlig enn ikke (over 50 prosent), at det er fare for pasientenes sikkerhet, for at varslingsplikten skal inntre.

Vi stiller spørsmål ved om ikke dette er å legge listen for høyt. Muligheten for å forebygge blir mindre og det kan være vanskelig for helsepersonell å vurdere hvor stor sannsynlighet det er for at en situasjon kan bli farlig for pasientene. 

Vi ser at Direktoratet har bedt HOD om en avklaring av anvendelsesområdet for § 17. I denne forbindelse vil vi opplyse om at i perioden 2003-2010 har Statens Helsetilsyn avsluttet 73 saker varslet av helsepersonell. 12 av disse gjaldt virksomhetsinterne forhold, mens 61 gjaldt virksomhetseksterne forhold (helsepersonell varslet om andre virksomheter/personell ved et annet arbeidssted). I de 73 sakene ble forhold ved 7 virksomheter og 73 helsepersonell vurdert. Resultatet var bl. a. at 28 helsepersonell mistet autorisasjonen.  Årlig synes det å kommei underkant av 100 varslinger til fylkesmannen fra helsepersonell. Ca 10 % av disse sendes videre til Statens helsetilsyn. For tiden pågår en nærmere studie av varslingene som kommer til fylkesmannen.

Vi har i noen få tilfeller vurdert å gi administrative reaksjoner (advarsel) til helsepersonell som vi mener har brutt opplysningsplikten i § 17. I sak 10/824 fikk en lege advarsel for blant annet brudd på § 17. Legen hadde brutt §§ 15 og 34 også. I sak 11/453 var det kun et spørsmål om legen hadde brutt § 17 ved ikke å melde fra om en lege som misbrukte rusmidler. Her ble reaksjonen skjønnet bort fordi saken var spesiell og vi var i tvil om tolkningen av § 17. Vi viser til vår omtale av bestemmelsen på side 3 i vedtaket som følger vedlagt.

Det er viktig at behandlende helsepersonell som oppdager at deres pasient (som er helsepersonell) utgjør en fare for andre pasienter har en mulighet til å varsle tilsynsmyndighetene om dette.

Dersom det er Direktoratet/HOD sin mening at § 17 ikke skal omfatte disse situasjonen må det gå tydelig frem, og det må sies noe om hvilke andre mulige hjemler helsepersonell kan ha for å varsle om slike situasjoner til tilsynsmyndighetene.

For eksempel kan det vurderes i omtalen av § 23 nr 4 om disse tilfellene omfattes av bestemmelsen.  Hvis hverken § 17 eller § 23 nr 4 vil kunne gi helsepersonell mulighet til å si ifra til tilsynsmyndighetene har vi mistet en viktig sikkerhetsmekanisme. Fra vårt ståsted er dette ikke ønskelig.

§ 18 Melding om helsepersonells virksomhet

Vi har ingen kommentarer til denne bestemmelsen.

§ 20a Krav om politiattest

Tredje ledd

Det bør fremgå at helsepersonell som er dømt eller ilagt forelegg etter bestemmelsen aldri kan få full autorisasjon. Anmerkningene på politiattesten er ikke tidsbegrenset og varer livet ut. De vil kun ha mulighet til å ha en begrenset autorisasjon der det fremgår at de ikke kan arbeide i tjeneste der de yter helsehjelp til barn eller personer med utviklingshemming. Tilsvarende bør nevnes i tilknytning til §§ 59, 59a og 62.

§§ 21, 21 a og 22 om taushetsplikt og samtykke

Vi har ingen kommentarer til disse bestemmelsene.

§ 23 Begrensinger i taushetsplikten

Første ledd, punkt 4

Dette avsnittet er blitt veldig omfattende og bør strammes opp.

Hva som er henholdsvis er tungtveiende private og offentlige interesser bør komme tydeligere frem.

Det står at opplysningsretten etter § 23 nr 4 går lenger enn opplysningsplikten etter § 31 to steder i teksten. Det er antagelig tilstrekkelig å omtale det en gang. Er det mulig å omtale forholdet mellom § 31 og 23 nr 4 i en av paragrafene og så bare henvise til dette i den andre paragrafen?

Vi etterlyser begrunnelse for å endre teksten fra fare til alvorlig fare. Er det bare ved alvorlig fare det er tungtveiende interesse i å gi opplysninger videre?

Vi viser for øvrig til våre kommentarer til § 17 og forholdet mellom §§ 17 og 23 nr 4.

§ 29 Opplysning til forskning

§ 29b Opplysning til kvalitetssikring mv.

Vi har ingen kommentarer til disse bestemmelsene.

§ 30 Opplysningsplikt m.v.

Det bør nevnes at brudd på § 30 kan medføre at det reises tilsynssak og være grunnlag for advarsel etter § 56 fordi unnlatelse av å følge et pålegg etter § 30 er et grovt pliktbrudd. Hvis helsepersonellet ikke oppfyller plikten etter å ha fått advarsel er dette grunnlag for tilbakekall etter § 57 annet ledd.

Mulig det også bør nevnes at det er klagerett på kravene om utlevering av opplysninger etter forvaltningsloven § 14, men at klageadgangen kun gjelder at klager ikke mener å ha plikt eller lovlig adgang til å gi ut opplysningene. Klage, som kan være muntlig, må fremsettes innen tre dager.

Det bør i rundskrivet ikke henvises til Statens helsetilsyns saksbehandlerveileder. Veilederen er et dynamisk dokument som forandrer seg hele tiden, mens rundskrivet antagelig vil være uforandret en god stund etter revisjonen.

§ 31 Opplysninger til nødetater

Det er på side 77 omtalt at varslingsplikten kan arte seg ulikt i og utenfor en akuttsituasjon. Det som er viktig å få frem er at det ikke kan stilles så strenge krav til helsepersonellets vurderinger av varslingsbehovet hvis de står i en akuttsituasjon. Vi tror at andre setning i avsnittet kan misforstås fordi det står ”for eksempel ved å stille spørsmål til den som melder ulykken..” Her opereres det med to meldere. Den som melder om situasjonen til helsepersonellet og helsepersonellet som melder etter § 33. Vi syns at andre setning i dette avsnittet derfor bør omformuleres.

Setningen: ”Ved trafikkulykker…” nederst på side 77, fremstår som uklar slik den står nå. Hvilke trafikkulykker er det pasienten kan hindre helsepersonell å varsle om? En pasient kan vel neppe hindre helsepersonell å varsle om en ulykke der det er flere pasienter involvert? Se også vegtrafikkloven § 12 tredje ledd som sier: ”Har trafikkuhell medført død eller skade på person og skaden ikke er ubetydelig, skal de som er innblandet i uhellet, sørge for at politiet snarest mulig blir underrettet om uhellet.”. Vi foreslår at ”med mindre” erstattes med ”selv om” og at eksemplet utdypes.

Straffeloven § 139 inneholder en plikt til å avverge en straffbar handling eller følgende av den. Det innebærer ikke alltid at man må varsle politiet for å oppfylle plikten. § 31 derimot er en plikt til å varsle. Det blir derfor litt upresist når det i nest siste avsnitt refereres til ”opplysningsplikten enhver borger har etter straffelovens § 139”. Det er antagelig bedre å bruke uttrykket ”avvergingsplikten”.

I nest siste avsnitt står det også at § 31 ikke stiller så strenge krav til graden av visshet som det stilles i straffeloven § 139. Straffeloven § 139 ble nylig endret (lovendring 25. juni 2010 nr 47) slik at det nå kun er et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt. Vi foreslår derfor at denne formuleringen styrkes.

§ 33 Opplysninger til barnevernstjenesten

Statens helsetilsyn er opptatt av at helsepersonell i større grad skal melde fra til barnevernet. Det bør derfor også sies noe om forholdet mellom taushetsplikt og meldeplikt, og at det bare er de helt uskjønnsomme meldingene hvor taushetsplikten anses å være brutt. Hvis ikke vil meldeplikten sitte langt inne hos helsepersonell.

Første ledd

Innledningsvis er det definert hva som skal regnes som barn. Vi lurer på om setningen ”Dette vil i hovedsak si personer under 18 år” er nødvendig og riktig i forhold til § 33? Er det ikke tilstrekkelig å si at personer under 18 år regnes som barn i forhold til § 33? En 22 åring som selv har ønsket og fått et barnevernstiltak etter fylte 18 år, jf. barnevernloven § 1-3 annet ledd, er allerede innenfor barnevernets omsorg. Som myndig kan hun/han selv beslutte å få tiltaket avsluttet. Skulle et helsepersonell mistenke alvorlig omsorgssvikt i tiltaket bør vel pasienten og helsepersonellet i felleskap komme frem til hvordan det skal håndteres?

Annet ledd

Det kan muligens presiseres mer hva som ligger i begrepet omsorgssvikt. Det er viktig å få med at både fysisk og psykisk svikt omfattes, dvs også manglende praktisk emosjonell omsorg.

Videre bør det tydeligere presiseres at helsepersonellet ikke skal gå inn i den barnevernfaglige vurderingen. Selv om helsepersonell ikke vet noe om barnas situasjon konkret, vil for eksempel mistanke om rusmisbruk sammenholdt med andre bekymringsfulle observasjoner i en behandlingssituasjon, være nok til å konstantere at det er ”grunn til å tro” og gi grunnlag for melding. Helsepersonellet trenger ikke og skal ikke undersøke hjemme- situasjonen til barnet nøye for å kunne melde til barneverntjenesten. 

Vi foreslår at det i nest nederste avsnitt på side 81 hvor uttrykket ”grunn til å tro” omtales bør nevnes at opplysninger om vold i hjemmet, som berører barn enten direkte eller som vitne til vold, vil kunne omfattes av opplysningsplikten.

Vi foreslår også at følgende setning tas med: I lovens bestemmelse om opplysningsplikt for det enkelte helsepersonell ligger at enhver må vurdere de foreliggende opplysninger. At andre behandlere/helsepersonell ikke tidligere hadde reagert på opplysningene, fritar ikke for dette ansvar. (Se de vedlagte tre avgjørelser fra SHPN 27.09.11 bl. a. sak 11/35).

§ 34 Opplysninger i forbindelse med førerkort og sertifikat

Første ledd

Det kan være aktuelt å gi eksempler på ulike typer helsemessige forhold som kan ha betydning for meldeplikten. Helsemessige forhold kan være: anfallsvise opptredende hjerneforstyrrelser, sinnslidelser, psykisk utviklingshemming, demens, bruk og misbruk av rusmidler og eller medikamenter, inntak i LAR (første 6 måneder), diabetes, enkelte hjerte-karlidelser, syns- og hørselssvekkelse og enkelte andre sykdomstilstander.

Omtalen av bestemmelsen kan fremdeles bli klarere slik at skillet mellom de situasjonene der helsepersonellet har en plikt til å oppfordre pasienten om å gi fra seg sertifikatet, og situasjonene der helsepersonellet har en plikt til å melde til offentlig myndighet, kommer tydelig frem. De to ulike situasjonene bør derfor ikke omtales i samme avsnitt (se avsnitt 5 ”oppfordring…). Forslag til ny tekst basert på IS 1437:

Pasienten skal oppfordres til å innlevere førerkortet dersom pasienten ikke er i stand til å kjøre på en trygg måte fordi helsetilstanden antas å være kortvarig redusert. Med kortvarig menes mindre enn seks måneder. Oppfordringen kan gis muntlig overfor pasienten. Det skal noteres i journalen at oppfordring er gitt. Pasienten har en selvstendig plikt til ikke å kjøre i medhold av vegtrafikkloven § 21, jf. førerkortforskriftens vedlegg 1 § 1.

Et praktisk eksempel er pasienter som for en kort periode får medikamenter som reduserer årvåkenhet og kjøreevne. I IS-1348 er det tatt inn en veiledende tabell der det gis en oversikt over hvilke døgndoser av ulike medikamenter som anses ikke å være forenlig med førerett i de ulike klassene. Tabellen må leses med forsiktighet, og alltid i sammenheng med teksten i veilederen.

Helsepersonellet har en plikt til å sende skriftlig melding til pasienten og fylkesmannen (ikke politiet eller trafikkstasjonen) dersom tilstanden ventes å vare lengre enn seks måneder. Meldeplikten går foran taushetsplikten, jf. helsepersonellovens § 23 nr. 5 jf. § 34. Supplerende medisinske opplysninger bør følge meldingen, så fylkesmannen har grunnlag for å vurdere om det skal meldes videre til politiet. Det er antakelsen om at tilstanden vil føre til at helsekravene ikke er oppfylt mer enn seks måneder som utløser meldeplikten til fylkesmannen. Det er altså ikke nødvendig at tilstanden allerede har vart i mer enn seks måneder.

Hvis pasientens tilstand verken kommer inn under oppfordringsplikten eller meldeplikten, f. eks at pasienten ved et engangstilfelle er beruset og kjører bil, kan helsepersonell melde fra til politiet om dette uten å bryte taushetsplikten etter helsepersonelloven § 23 nr 4.

§ 36 Melding om dødsfall

Annet ledd

Rundskrivet problematiserer ikke rundt de situasjonene der fastlegen/allmennlegen har gitt helsehjelp til personen før vedkommende døde, får vite om dødsfallet i ettertid, men ikke vært den som har skrevet dødsmeldingen. Hvis legen på dette senere tidspunktet har informasjon og teorier om dødsårsaken, skal kommunelegen da kontaktes? Eventuelt hvor lenge og hvor omfattende er denne plikten?

§§ 37 og 38 om melding

Vi har ingen kommentarer til disse bestemmelsene.

§ 43 om sletting

Første ledd, første punktum

Etter vår vurdering er det i utgangspunktet den personen som har skrevet journalen som skal vurdere spørsmålet om sletting. Det er kun i de tilfellene der det er meget vanskelig å gjennomføre dette at en annen person kan gjøre vurderingen. Bakgrunnen for dette er at det er den som har skrevet journalen som er nærmest til å vurdere om vilkårene er oppfylt. Vi stiller spørsmålstegn ved om omtalen av bestemmelsen i avsnittet som begynner med: ” Er vedkommende ansvarlig helsepersonell på ferie…” er korrekt slik det står nå.

Omtalen av arkivloven er tungt tilgjengelig. Vi foreslår at det vurderes en enklere fremstilling.

Omtalen av § 43 første ledd nr 1 bør ikke omtales som første alternativ. Videre gjelder § 42 retting og ikke sletting slik det ved en trykkfeil står i tredje siste avsnitt på side 102.

I omtalen av § 43 første ledd nr 2 bør en ikke i eksemplet bruke begrepene ”misvisende og belastende”, som er forhold som skal vurderes inn under nr 1. Dette vil bare forvirre leseren og det kan se ut som at vilkårene i nr 1 og 2 er kumulative og ikke alternative.

Kapittel 11

§ 55 Anmodning om vurdering av mulig pliktbrudd

Vi foreslår at første og andre avsnitt om helsepersonellovens reaksjonssystem og generell informasjon om tilsynsmyndighetene strykes eller flyttes til rundskrivets innledning.

Fjerde avsnitt som begynner med: ”Bestemmelsen gir pasient eller bruker…” foreslås slettet fordi innholdet gjentas bedre i senere avsnitt, med unntak av siste setning som foreslås flyttet til avsnittet om første ledd.

Første ledd

I tillegg kan det fra omtalen av første ledd lages en note til Ot.prp. nr 14 (2000 -2001) evt settes inn et tillegg f. eks: Pasienter og pårørende har aldri hatt en lovbestemt rett til å be om at tilsynsmyndighetene vurderer reaksjoner mot helsepersonell. Dette ble vurdert under lovforarbeidet, men forkastet, se Ot.prp. nr. 14 (2000–2001).

Femte avsnitt som begynner med ”Statens helsetilsyn avgjør om det foreligger pliktbrudd” er så generell at det bør strykes eller flyttes til innledningen. Hvis det beholdes må uansett rettes til ”Statens helsetilsyn og fylkesmannen avgjør..” siden begge instanser tar stilling til pliktbrudd. Det er kun de administrative reaksjonene som ilegges av Statens helsetilsyn.

Tredje ledd

I omtalen kommer det fint frem at det ikke er obligatorisk å innhente uttalelser fra partene, pasientene og eller brukerne. Det er bra, for fylkesmannen vil noen ganger henvise en sak til lokal avklaring uten å innhente mer opplysninger enn det som kom i anmodningen.

Femte ledd

Siste avsnitt i omtalen av femte ledd sier at fylkesmannen kan vurdere saken på nytt ”av andre grunner”. Dette bør kanskje utdypes. Fylkesmannen vil neppe gå inn i åpenbart grunnløse anmodninger.

Note 76 viser til Rt 2004 s 1343. Det kan også være aktuelt å vise til avgjørelse i Den internasjonale menneskerettighetsdomstol der det ble slått fast at administrativ reaksjon ikke er straff og at det derfor ikke var i strid med dobbeltstrafforbudet å ilegge både straff og administrativ reaksjon. Se avgjørelse 11. desember 2007, Knut Haarvig mot Norge.

§ 56 Advarsel

I tredje avsnitt er det listet opp momenter som Statens helsetilsyn kan vurdere i forbindelse med vurderingen av om det skal gis en advarsel. Vi foreslår at dette avsnittet flyttes til etter gjennomgangen av vilkårene fordi vurderingen av om det skal gis advarsel, dvs. ”kan-vurderingen”, er den siste vurderingen som gjøres.

Vi foreslår noen små justeringen av teksten slik:

§ 56 er en kan bestemmelse, dvs. at i de tilfeller der vilkårene for å gi advarsel er oppfylt må Statens helsetilsyn foreta en skjønnsmessig vurdering av om advarsel skal gis.

Advarsel skal bare gis når det er tjenelig ut fra formålet å reagere og ellers ikke. I hver sak må det derfor vurderes om bruk av advarsel er egnet til å fremme sikkerhet og kvalitet i helsetjenesten og tillit til denne. I denne vurderingen kan Statens helsetilsyn legge vekt på  f. eks. hvor alvorlig pliktbruddet var, om det var et enkeltstående tilfelle, om pliktbruddet ligger langt tilbake i tid, om arbeidsgiveren til helsepersonellet ikke sørget for å legge til rette for at helsepersonellet kunne oppfylle sine plikter, om helsepersonellet fulgte instruks fra en overordnet, om helsepersonellet har erkjent pliktbruddet, viser ny faglig innsikt og har forbedret sin virksomhet i tråd med lovkravene.

Første ledd

Setningen: ”Skyldvilkåret byr sjelden på problemer i disse sakene.” bør fjernes. Det gir ingen veiledning for leseren.

I avsnittet ”Formuleringen ”egnet til” foreslår vi at det i tredje setning også nevnes brukere: ”har påført pasienter/brukere”.

Vi opprettholder vårt forslag om at det bør gis en kort beskrivelse av hva som ligger i de tre alternative vilkårene belastnings; fare og tillitskriteriet.

Annet ledd

I tredje siste avsnitt på side 128 bør ordet ”dokumentert” byttes ut med ”sannsynliggjort”, siden vi foretar en sannsynlighetsvurdering ut fra alle kildene i saken.

Tredje ledd

Vi foreslår et par tilføyelser (i kursiv):

Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt som mulig opplyst før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Dette avsnittet er gjentatt flere steder i omtalen av ulike bestemmelser, f. eks i § 57 femte ledd, § 58 andre ledd, § 59 fjerde ledd, § 59a tredje ledd, § 62 annet ledd, § 63 sjette ledd, § 64 andre ledd og § 65. Vi foreslår derfor at det i disse bare henvises til det som står i § 56 tredje ledd.

De to siste avsnittene i omtalen av tredje ledd gjelder offentleglova. Dette er generell informasjon som ikke bare gjelder § 56. Vi foreslår derfor at det strykes fra omtalen av § 56 og heller får en omtale i innledningen til rundskrivet. Det som er viktig å få frem er at det er offentlig informasjon at det er en tilsynssak på et navngitt helsepersonell, men at årsakene til opprettelsen av tilsynssaken kan være taushetsbelagt.

§ 57 Tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning

Det foreslås en forenkling i tredje avsnitt slik: ”Høyesterett har konkludert med at slik bestemmelsen er utformet, kan § 57 også gjelde tilbakekall av begrensede autorisasjoner.”

I femte avsnitt ”I den skjønnsmessige vurderingen…” viser vi til vårt forslag til omskrivning av § 56. Tilsvarende foreslås for dette avsnittet.

Første ledd

Det foreslås at det ikke skrives noe om hvor hyppig de ulike tilbakekallsgrunnene benyttes av Statens helsetilsyn. Hvis det likevel beholdes foreslår vi følgende endring i kursiv ”Langt fravær fra yrket har så langt ikke vært benyttet som en selvstendig tilbakekallsgrunn”.

Det bør vurderes å omtale nærmere hva som ligger de ulike tapsvilkårene, f. eks hva som kan anses som ”langt fravær fra yrket”. Hvor mange år snakker vi om? Er det ulik vurdering for ulikt personell fordi fagområdene for enkelte profesjoner utvikler seg raskere enn andre? Det samme gjelder begrepet ” bruk av alkohol”. Hva legger vi i dette? Hva skal til for å si at et stort forbruk er blitt til et misbruk?

Når det gjelder avsnittet om eksempler på grove pliktbrudd foreslår vi at siste setning sløyfes og at det i oppregningen står: ”brudd på bestemmelsen om ressursbruk (§6), f. eks å få skaffe seg urettmessig refusjon fra Nav.”

I omtalen av grove pliktbrudd bør det i tillegg nevnes at brudd på § 30 faller inn under dette, samt at tyveri av penger fra pasienter anses som brudd på omsorgsfull hjelp i
§ 4. Tilbakekall på grunn av brudd på §§ 21 og 21a er mindre aktuelt og bør fjernes som eksempel.

I avsnittet om uforsvarlig virksomhet bør det også vises til at det gjelder mange av de samme vurderingene som for vurderingen av grov mangel på faglig innsikt, f eks alvorlig brist på basis kunnskap. Alvorlig rollesammenblanding bør nevnes i tillegg til seksuell relasjon.

Eksemplet: ”hvor forsvarlighetskravene til organisering av tjenesten generelt ikke blir forstått og fulgt” bør forklares.

Det foreslås noen endringer i avsnittet øverst på side 132:

Uforenelig atferd innenfor yrkesutøvelsen vil for eksempel være ….Utenfor yrkesutøvelsen omfattes alvorlige straffbare forhold som for eksempel incest, voldtekt, drap, alvorlig narkotikakriminalitet, ulovlig nedlastning av barnepornografi, alvorlig fysisk mishandling/voldsbruk og alvorlig økonomisk kriminalitet, så som misbruk av trygdens/NAV midler.

Tredje ledd

Vi foreslår en lenke til spesialistreglene.

Femte ledd

Se våre kommentarer om offentleglova under § 56.

§ 58 Suspensjon av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning

Første ledd

Tredje avsnitt, første setning foreslås omformulert slik: Eksempelvis benytter Statens helsetilsyn suspensjon der helsepersonell har et rusmisbruksproblem og det er fare for at helsepersonell kan være ruset på jobb eller skaffe seg rusmidler på jobb. Faren for pasientenes sikkerhet er særlig stor der helsepersonellet ikke har en fast arbeidsplass, men tar oppdrag gjennom vikarbyråer.

Et tredje eksempel som kan nevnes i dette avsnittet er at Statens helsetilsyn har suspendert helsepersonell som utøver uforsvarlig virksomhet og har så dårlige hygienerutiner at det er smittefare for pasienter og helsepersonell (Statens helsetilsyns sak 8/585).

I fjerde avsnitt står det at Statens helsetilsyn ihvertfall i ett tilfelle har tolket fare-kriteriet utvidende. Vi har gjort dette i flere saker. Det bør derfor omskrives til at Statens helsetilsyn tolker farekriteriet utvidende i alvorlig støtende saker.

§ 59 Begrensing av autorisasjon

Første ledd

Det foreslås at eksemplene tas ut av det første avsnittet. Hvis det beholdes foreslår vi at ordet inngrep byttes ut med ”arbeidsoppgaver”. Vi foreslår også at ”som vilkår for fortsatt autorisasjon strykes” siden det da kan se ut til at man kan beholde full autorisasjon.

Vi er usikre på om denne punktvise oppramsingen er hensiktsmessig. Det fremgår bedre hva som ligger i en begrenset autorisasjon i omtalen av § 59a. Det kan lett forstås som en uttømmende liste, men hvis den skal være med har vi følgende forslag til  presiseringer av eksemplene (i kursiv):

Eksempler på begrensninger gitt etter bestemmelsen er:

Arbeidsgiver må være kjent med årsaken til at begrensningene ble gitt.

Arbeidsgiver eller andre har rapporteringsplikt til Statens helsetilsyn.

Helsepersonellet kan ikke jobbe innen den delen av helse- og omsorgstjenesten der de har vist manglende kunnskaper og innsikt, f. eks psykisk helsevern, legevakt, kirurgi.

Helsepersonellet fratas spesialistgodkjenning.

Helsepersonellet kan pga fysisk svekkelse eller psykisk sykdom ikke jobbe mer enn et visst omfang/ antall timer.

Fastlegen må redusere sin pasientliste og kan ikke påta seg ekstraoppgaver som for eksempel praksiskonsulent.

Helsepersonellet kan ikke jobbe på en arbeidsplass der det oppbevares og brukes legemidler i gruppe A og/eller B pga. tidligere rusproblemer.

Lege/tannlege kan ikke lengre rekvirere A og B preparater.

Helsepersonellet kan ikke jobbe med barn eller personer med psykisk utviklingshemming, jf. § 20a.

Helsepersonellet må motta jevnlig faglig veiledning fra en fagperson som Statens helsetilsyn har godkjent.

Helsepersonellet må gå til psykologisk eller psykiatrisk behandling hos behandler godkjent av Statens helsetilsyn.

Helsepersonellet har pålegg om rusmiddeltesting etter kriterier angitt i rundskriv IK-1/2009.

Helsepersonellet må følge en AKAN avtale.

Helsepersonellet er pålagt å melde fra ved bytte av arbeidsgiver/arbeidssted/avdeling.

§ 59a Begrensing av autorisasjon uten at vilkårene for tilbakekall er oppfylt

Hva som ligger i en begrenset autorisasjon fremgår bedre i denne bestemmelsen enn i § 59 og kunne derfor godt flyttes dit. Forskjellen på bestemmelsene kunne deretter blitt omtalt tydeligere under § 59a.   

§ 60 Pålegg om sakkyndig undersøkelse

Vi mener det bør nevnes at helsepersonellet har en klageadgang etter fvl § 14 og hva den går ut på.

Vi er usikre på hva som menes med annet avsnitt: ”sakkyndige uttalelser som …”?

Annet ledd

Det er viktig å få frem at suspensjonene ikke er tidsbegrenset, men gjelder helt til helsepersonellet fremstiller seg for den sakkyndige undersøkelsen.

§ 61 Frivillig avkall på autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning

Det bør fremgå at helsepersonell også kan gi frivillig avkall til Statens helsetilsyn.

§ 62 Ny autorisasjon eller lisens

Første ledd siste punktum

Vi foreslår at det henvises til det som er skrevet om begrensinger under § 59 og § 59a.

Det som står om rettskrav i første avsnitt kan misforstås. Vi foreslår at det omformuleres slik at det fremgår tydelig at dersom helsepersonell kan dokumentere skikkethet har de krav på å få tilbake autorisasjonen, men at det er Statens helsetilsyn som tar stilling til om skikkethet er dokumentert.

§ 63 Tap av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B

Første ledd

Retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B kan også tilbakekalles pga uforsvarlig rekvirering til seg selv, men siden dette indikerer rusmisbruk vil Statens helsetilsyn som regel tilbakekalle hele autorisasjonen etter § 57.

Tredje ledd

Det er viktig å få frem at frivillig avkall av rekvireringsretten kan tidsbegrenses, noe frivillig avkall på autorisasjon ikke kan.

Fjerde ledd

Vi foreslår at det står: Nytt vedtak om tilbakekall.

§§ 64, 65 og 65 a

Vi har ingen kommentarer til disse bestemmelsene.

§ 66 Informasjon til arbeidsgiver og til andre land

Annet ledd

Det står at Staten helsetilsyn i liten grad forhåndsvarsler arbeidsgiver om advarsler. Dette foreslås strøket fordi det gir liten veiledning til helsepersonell. Dessuten er grunnen til at vi ikke gjør det, at et vedtak om advarsel vil få betydning for muligheten til å oppfylle driftsavtalen. ”. Vi har med andre ord ingen hjemmel/grunn til å forhåndsvarsle om advarsler.

§ 67 Straff

Første ledd

Statens helsetilsyn begjærer i praksis kun påtale der det foreligger markante pliktbrudd. Eksemplene til første ledd bør endres eller utelates. Hvis eksemplene beholdes må rus og tyveri strykes fordi vi ikke begjærer påtale i disse tilfellene. Vi foreslår følgende endringer (i kursiv):

Eksempler på forhold der Statens helsetilsyn kan begjære påtale er: Brudd på § 74 om urettmessig bruk av tittel, praktisering uten autorisasjon, seksuelle overgrep mot pasienter, markant uforsvarlig behandling, markant uforsvarlig alternativ behandling, brudd på taushetsplikt og urettmessig tilegnelse av taushetsbelagte opplysninger (snokebestemmelsen).

Videre kan Helsetilsynet anbefale foretaksstraff mot virksomheter. Påtale er for øvrig da lagt til påtalemyndigheten etter strl § 48a.

Etter straffeloven § 80 er fristen for å begjære påtale seks måneder. Fristen løper fra den dato tilsynsmyndighetene blir kjent med det forhold som kan gi grunnlag for etterforskning fra politiets side.

§ 67a Forbud mot bruk av meldinger etter sphtjl § 33 mm

Vi har ingen kommentarer til denne bestemmelsen.

§ 74 Bruk av beskyttet tittel

Det bør fremgå at Statens helsetilsyn rutinemessig begjærer påtale/anmelder ved brudd på § 74.  

Med hilsen

Gorm Are Grammeltvedt etter fullmakt
avdelingsdirektør

Lisa Husby Sande
seniorrådgiver

 

 

Vedlegg:

Tre avgjørelser fra SHPN 27.09.11

Juridisk saksbehandler: seniorrådgiver Lisa Husby Sande, tlf. 21 52 99 16