Høring - bekymringsmeldinger i tannhelsetjenesten

Vi viser til Helsedirektoratets brev av 25. juni med rapport om bekymringsmeldinger tannhelsetjenesten.

Statens helsetilsyn er, som overordnet tilsynsmyndighet for både barnevern og helsetjenester, glad for at det utarbeides nasjonale anbefalinger om hvilke rutiner som bør ligge til grunn når det gjelder tannhelsepersonells opplysningsplikt til barnevernet. Erfaringer fra tilsyn tyder på at terskelen for å melde bekymring til barnevernet er for høy. Etter vår vurdering vil en veileder som dette være et godt hjelpemiddel for å sikre at det meldes bekymring til barnevernet i saker der det er nødvendig.

Vi har noen kommentarer til utkastet:

På side 19 heter det at ” Smertefulle infeksjoner i tenner og kjeve er så plagsomt at når det unndras behandling, kan ”det defineres/oppfattes som mishandling.” Statens helsetilsyn mener at mishandlingsbegrepet bør reserveres for aktive/beviste handlinger som påføres barnet med forsett.  Unnlatelse av å få smertefull karies behandlet er ikke å anse som mishandling, men slik unnlatelse av å sørge for nødvendig helsehjelp kan være å anse som alvorlig omsorgssvikt.

På side 20 andre avsnitt legges det opp til at tannlegen ved mistanke skal ” forhøre seg med barnet og de foresatt” og ”tilstrebe å snakke med barnet alene”. Statens helsetilsyn er enig i at tannlegen først må snakke med barnet og foreldrene om sin bekymring. Vi er imidlertid skeptiske til at tannlegen skal oppfordres til å ta en bekymringssamtale med barnet alene. Den som skal snakke med et barn som kan befinne seg i en vanskelig livssituasjon bør ha kompetanse til å gjøre det. Det er ikke tannlegens oppgave eller ansvar å avdekke om situasjonen er så alvorlig at det er nødvendig med et barneverntiltak, den vurderingen må barnevernet gjøre. Hvis tannlegen er i tvil om det foreligger meldeplikt til barnevernet kan barneverntjenesten kontaktes for å drøfte problemstillingen anonymt. Denne muligheten bør fremgå klart av den veiledningen som gis til helsepersonell som tannleger og lignende.

Til slutt vil vi peke på at det er tre begrep som brukes om helsepersonells opplysninger til barnevernet som ikke bør blandes sammen. Dette gjelder opplysningsrett (hpl. §33, 1. ledd), meldeplikt (hpl. § 33, 2. ledd) og opplysningsplikt (hpl. §33, 3 ledd).
 
På side 4 punkt 1.3 vises det til opplysningsplikt. Slik vi oppfatter det er det meldeplikten (av eget tiltak) som omtales her. Begrepene bør presiseres tydeligere slik at det ikke oppstår missforståelser.   

Med hilsen

Jo Kittelsen etter fullmakt
fagsjef

Janne Helene A. Ottestad   
seniorrådgiver