Høring - veileder om helse- og omsorgstjenester for innsatte i fengsel

Det vises til Helsedirektoratets  brev av 16.april 2012, samt epost av 4. mai med utsettelse av fristen fra 11. til 25. mai, Vedlagt høringsdokument om ny veileder for helse- og omsorgstjenester  til innsatte i fengsel. Bakgrunnen var endring i lovverk, utfordringer knyttet til samhandlingsreformen, samt utvalgte tema som ikke var tilfredsstillende omtalt i forrige veileder fra 2004.

Veilederen er en videreføring av den forrige veilederen fra 2004, Helsetjenestetilbud til innsatte i fengsel, IS-1190. Innholdsmessig  beskrives flere av de samme faglige oppgavene for helse- og omsorgstjenester  som iden forrige veilederen. Utgangspunktet  er som før at innsatte i fengsel har krav på de samme helsetjenestene som den øvrige befolkningen. Den nye veilederen utdyper i større grad forholdet til spesialisthelsetjenesten med utfordringer spesielt knyttet til psykiatri og rus. Det faglige innholdet i veilederen begrenses, da det på fornuftig vis er benyttet elektroniske lenker til faglige veiledere. Helsetilsynet har derfor ingen merknader til hvordan faglige utfordringer er omtalt.

Samhandlingsreformen medfører store utfordringer for helse- og omsorgstjenestene. Veilederen bygger på at samarbeid skal løses lokalt og bygge på lokale avtaler. På denne måten vil ikke veilederen kunne være uttømmende for hvordan helsetjenesten i kommune og fengsel og spesialisthelsetjenesten skal samarbeide. De løsningene som er omtalt synes å bygge på samarbeid slik det er i dag. I praksis vil denne også fortsette, selv om dette nå blir formalisert i lokale avtaler.

Ansvars- og oppgavefordeling relatert til IKT og samhandlingsreformen

Kommunens ansvar og kriminalomsorgens ansvar er beskrevet. Under 2.6

Kriminalomsorgens ansvar er omtalt ansvaret for lokaler og innredning. Kriminalomsorgen skal bl. a skaffe til veie telefon, tilgang til telefaks, kopieringsmaskin, datamaskin med tekstbehandlingsprogram og mulighet for tilknytning til intemett som er adskilt fra kriminalomsorgens  IKT-system, samt egnede arkivskap til journalopplysninger.

Dagens arkivering av journalopplysninger foregår elektronisk og i stadig mindre grad i "egnede arkivskap". Det er i veilederen ikke tatt høyde for dagens krav til journalføring, krav som også stilles fra helsemyndighetene. Den forrige veilederen fra 2004 (kap. 2.5) la ansvaret for elektroniskjournalsystem på kommunen. Dette er tatt ut av den nye veilederen, slik at det ikke lenger er omtalt hvem som skal bære omkostningene ved elektronisk pasientjournal, særlig når dette krever fysiske installasjoner.

Samhandlingsreformen, i likhet med utviklingen og forventninger til helsetjenesten forøvrig, stiller framover store krav til elektronisk samhandling. Krav til tilslutning til Helsenett med elektronisk kommunikasjon mellom aktørene i helsevesenet, overføring av laboratoriesvar, elektroniske henvisninger og epikriser stiller krav til funksjonelle systemer knyttet opp mot elektronisk pasientjournal. I tillegg skal elektroniske resepter innføres i hele landet i løpet av 2013. Slike systemer stiller krav som ikke uten videre ivaretas av "datamaskin med tekstbehandlingsprogram og mulighet for tilknytning til internett".

Veilederen bør beskrive de utfordringene som ligger i IKT i helse- og omsorgstjenesten i fengslene. Det må gå fram hvordan det økonomiske ansvaret skal fordeles, slik det gjorde i den forrige veilederen. For 8 år siden var bruk av elektronisk legejournal stort sett eneste aktuelle tema. I dag er helsetjenestens elektroniske virkelighet mye mer omfattende.

2.7.1 Håndtering av uenighet mellom helsetjenesten og kriminalomsorgen

Som tilsynsmyndighet  med både kommunale helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenester, er det vår oppgave å påse at befolkningen får de helsetjenester de har rett til etter helselovgivningen.  Vi har merket oss at Norge har sluttet seg til det europeiske fengselsreglementet som anviser en løsning for de situasjoner der det er uenighet mellom fengselsmyndigheten og helsetjenesten når det gjelder pasienters behov for nødvendig helsehjelp.

Veilederen viser til at helse- og justismyndighetene har til vurdering anbefalinger for praktisk håndtering av konflikter mellom kriminalomsorgen  og helsetjenesten.  Etter vår vurdering kan det være til skade for enkeltpasienter  at slike rutiner ikke er på plass, det er derfor nødvendig at rutiner utarbeides og implementeres så raskt som mulig.

3.1.6 Klageadgang

I siste setning står det her at det "ofte ikke vil være noen klar grense mellom klage på grunn av påstått manglende nødvendig helsehjelp og klage på behandling". Etter vår vurdering kan denne formuleringen bidra til å skape en misforståelse når det gjelder den innsattes partsrettigheter og rett til å få klagen behandlet.

Det bør enten presiseres hva som er forskjellen, eller setningen kan utelates fordi de relevante forskjellene fremgår av de lovhenvisninger som er lenket til avsnittet.

4.9.1 Attester, erklæringer m.m. for innsatte

Setningen som lyder "Kriminalomsorgen vil på generelt grunnlag ikke avvise uttalelser ..." bør endres til "Kriminalomsorgen vil på generelt grunnla ikke kunne avvise uttalelser ....".

3.2.2 Legemiddelhåndtering

Omtalen av legemiddelhåndteringen er i tråd med det som legges til grunn ved våre tilsyn med helsetjenester i fengsel. Det skilles mellom legemiddelhåndtering  som praktisk bistand og legemiddelhåndtering  som nødvendig helsehjelp. I praksis vil det kunne være liten bevissthet om denne forskjellen. Veilederen er riktignok tydelig på denne forskjellen, men det bør vurderes om grunnlaget for praktisk bistand i legemiddelhåndteringen også skal eller bør nedtegnes i legejournal, selv om bistanden ikke utføres som helsepersonells medhjelper.

Innsatte som har barn

Til slutt vil vi peke på at kommunehelsetjenesten  vil komme i kontakt med innsatte som har barn.  Etter det vi kjenner til finnes det i dag ingen oversikt over hvor mange norske barn som til enhver tid har foreldre i fengsel.  Selv om denne veilederen retter seg mot de tjenester som skal ytes til den innsatte, har kommunehelsetjenesten,  på generelt grunnlag, også et ansvar for å vurdere barns omsorgssituasjon.

Kommunehelsetjenesten skal samhandle med andre tjenester, inkludert barnevernet, når det er nødvendig.  Om det er denne veilederen, eller andre faglige veiledere, som skal gi råd om helsetjenestens muligheter for å ivareta barn med innsatte foreldre bør vurderes av Helsedirektoratet,  kriminalomsorgen og barnevernmyndighetene.

Med hilsen

Lars E. Hanssen

Gunnar Andersen
seniorrådgiver