Forsvarlig helsehjelp til 13 år gammel jente

Statens helsetilsyn har vurdert om fire virksomheter og to fastleger ga forsvarlig helsehjelp til en 13 år gammel jente som døde i Øystre Slidre kommune den 31. desember 2015. En av fastlegene får kritikk for ikke å ha overholdt opplysningsplikten til barneverntjenesten, og for ikke å ha fulgt opp pasienten tilstrekkelig. 

Når det gjelder helsehjelpen, oversendte Fylkesmannen i Oslo og Akershus tilsynssaker mot fire virksomheter og to fastleger for at Statens helsetilsyn skulle vurdere administrative reaksjoner. Vurderingstemaet i tilsynet var om den behandling og oppfølging pasienten fikk for spiseforstyrrelse ved de involverte virksomhetene og fra involvert helsepersonell, var faglig forsvarlig og om opplysningsplikten til barneverntjenesten ble overholdt. 

Virksomheter ga pasienten forsvarlig helsehjelp

Statens helsetilsyn har kommet til at de tre virksomhetene, Vestre Viken HF, Diakonhjemmet Sykehus og Oslo universitetssykehus HF, ga pasienten forsvarlig helsehjelp. Det har heller ikke vært grunnlag for å ilegge enkeltpersoner administrative reaksjoner for brudd på helselovgivningen. Vi har vurdert at samarbeid og kommunikasjon, både med pasienten/familien, med fastlegene og involverte virksomheter, samlet sett ble forsvarlig ivaretatt. I vedtakene til virksomhetene har vi imidlertid bemerket at et mer formalisert samarbeid med faste møter for alt involvert helsepersonell og pasienten/familien, kunne sikret et målrettet behandlingsløp, ansvars- og oppgavefordeling og informasjonsflyt på en mer hensiktsmessig måte.  

Vi har også vurdert virksomhetenes informasjon og meldinger til barneverntjenesten og konkludert med at de har overholdt opplysningsplikten. I forbindelse med virksomhetenes uttalelse til Statens helsetilsyn om saken, har de oversendt sine rutiner for melding til barneverntjenesten. 

Den fjerde virksomheten som Fylkesmannen opprettet tilsynssak mot, Bærum kommune ved skolehelsetjenesten, har vi vurdert at det ikke var grunnlag for å gå nærmere inn på.

Fastleger

Pasienten var til konsultasjoner hos to fastleger det siste året og vi har vurdert om disse ga pasienten forsvarlig helsehjelp. Når det gjelder fastlege 1, har vi vurdert at behandlingen og oppfølgingen pasienten fikk var faglig forsvarlig. Fastlegen har også overholdt opplysningsplikten til barneverntjenesten. 

Når det gjelder fastlege 2, har vi vurdert at fastlegen ikke overholdt opplysningsplikten til barneverntjenesten og at oppfølgingen pasienten fikk var uforsvarlig. Vi har blant annet vurdert at pasienten burde vært innkalt til hyppigere kontroller og at fastlegen burde sikret videre oppfølging hos spesialisthelsetjenesten/eventuell ny fastlege da han mistet kontakten med pasienten. Etter en konkret vurdering, har vi likevel konkludert med at det ikke er formålstjenlig å reagere med en advarsel til fastlegen i denne saken. Vi har blant annet vektlagt at pasientens sykdomshistorie og omsorgssituasjon var svært kompleks.    

Helheten i saken

Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Fylkesmannen i Oppland har i tillegg vurdert de barneverntjenestene tjenestene barnet fikk. Fylkesmannen i Oslo og Akershus har også vurdert de skoletilbudene hun fikk.

Fylkesmennene har konkludert med at barnevernet i Bærum kommune og interkommunal barneverntjeneste i Valdres ikke ga barnet forsvarlig barnevern.

Sammenhengen i barnets møter med tjenestene er vanskelig å få øye på i våre vedtak. Det er fordi de ulike møtene med helsetjenestene er beskrevet som ledd i vurderingene av hver enkelt tjeneste. Barnets eget perspektiv, hvordan hun selv opplevde sine møter med tjenestene vet vi lite om, utover at det er dokumentert at hun og hennes mor ikke har ønsket å ta imot alle tilbud hun er gitt eller at tjenestene skulle kommunisere med hverandre.

Det er likevel nødvendig å trekke lærdom av denne saken. Ved siden av de oppsummeringer den enkelte tjenesten eller det enkelte helsepersonellet gjør av egne kliniske vurderinger og handlinger gir saken anledning til å se på håndteringen av grenseflater. Statens helsetilsyn har ikke funnet lovbrudd knyttet til overgangene mellom helsetjenestene. Hver enkelt leder i helseforetak, behandler på ulike nivå og fastleger bør imidlertid likevel, med bakgrunn i dette barnets historie, vurdere om egen virksomhet har forbedringsmuligheter når det gjelder kontinuitet og sammenheng i tilbudet til så vidt sårbare barn.

Denne historien aktualiserer også betydningen av samarbeid mellom helsetjenester og barnevern. Den inneholder beskrivelser både av hensiktsmessig kontakt og samarbeid og sviktende kontakt og samarbeid, begge deler kan det trekkes lærdom av.