Forsvarlig helsehjelp i Kristina-saken

Haukeland universitetssykehus har overholdt sin plikt til å gi en forsvarlig helsetjeneste i medhold av spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 er den avsluttende konklusjonen i tilsynssaken som ble reist mot Haukeland universitetssykehus i forbindelse med behandlingen av Kristina Isabel Hjartåker. I første omgang gjaldt tilsynssaken kommunikasjonen med pasientens pårørende og Statens helsetilsyn konkluderte i det spørsmålet i november 2006. Imidlertid uttrykte både sykehuset og pasientens pårørende ønske om en bred gjennomgang av alle sider ved sykehusoppholdet. Statens helsetilsyn har derfor behandlet saken i flere faser.

Ved brev av 12. desember 2006 oppnevnte Statens helsetilsyn to sakkyndige til å avgi uttalelse om den behandlingen som ble gitt Kristina Hjartåker ved Haukeland universitetssykehus. Fra Sverige ble docent överläkare Krister Nilsson oppnevnt. Han har spesialkompetanse innen anestesi og intensivbehandling av barn. Fra Danmark ble overlæge dr. med. Marianne Juhler oppnevnt. Hun har spesialitet i nevrokirurgi og har særlig erfaring med behandling av barn.  

Vurderinger

Nedenfor gjengis i kursiv de problemstillingene de sakkyndige har uttalt seg om og Statens helsetilsyns vurdering av om den helsehjelp Kristina Hjartåker fikk ved Haukeland universitetssykehus i tiden 14. september 2005 til 7. februar 2006 var forsvarlig i henhold til spesialisthelsetjenesteloven § 2-2, jf. helsepersonelloven § 4.

Er det utført adekvate undersøkelser tilstrekkelig ofte for å følge med på utviklingen i pasientens tilstand? Hvis ikke, hva burde vært gjort annerledes?

Statens helsetilsyn slutter seg til de sakkyndiges uttalelser om at det både er utført relevante og tilstrekkelige undersøkelser og observasjoner for å følge med på utviklingen i pasientens tilstand. Vi finner at undersøkelsen og utredningen av pasienten var forsvarlig. 

Er det samsvar mellom de journalførte kliniske observasjonene og de objektive funnene ved billeddiagnostikk og nevrofysiologiske undersøkelser? 

Statens helsetilsyn slutter seg til de sakkyndiges uttalelser og finner at tolkningen av de kliniske observasjonene var i tråd med god faglig vurdering.

Var konklusjonen at all behandling burde opphøre ultimo september 2005 tatt på tilstrekkelig grunnlag? Hvis ikke, på hvilket tidspunkt var grunnlaget tilstrekkelig til å trekke en slik konklusjon?

Statens helsetilsyn finner ikke at de sakkyndige har motstridende oppfatning av pasientens tilstand på det aktuelle tidspunktet. Det forelå omfattende dokumentasjon for en utbredt, alvorlig og irreversibel hjerneskade som ville gjøre det umulig for pasienten å kommunisere viljestyrt med omverdenen. Selv om det kunne være usikkerhet om hvorvidt pasienten kunne gjenvinne evnen til å puste selv, finner Statens helsetilsyn at det ultimo september forelå en omfattende informasjon om omfanget av hjerneskaden. Vi finner derfor at beslutningen om at all behandling burde opphøre ble tatt på tilstrekkelig grunnlag.

Ble observasjoner av motorisk aktivitet og respons på ulike sensoriske stimuli hos pasienten tolket adekvat? Hvis ikke, hva ville vært riktig tolkning?

Statens helsetilsyn finner i likhet med de sakkyndige at observasjoner av motorisk aktivitet er godt beskrevet i pasientens journal. Observasjonene kan dels forklares med den pågående degenerasjonen i pasientens hjerne, dels med reflektoriske responser fra fortsatt fungerende hjerneavsnitt.

Statens helsetilsyn er kjent med at ufrivillige bevegelser kan være vanskelig å tolke. Observasjon og beskrivelse av bevegelsene må sammenholdes med objektive funn ved supplerende undersøkelser, før en tolkning kan skje. Statens helsetilsyn finner at Haukeland universitessykehus har beskrevet og tolket den motoriske aktiviteten hos pasienten på en forsvarlig måte.

Burde stimulerende behandling inkludert fysioterapi/kontrakturprofylakse vært gitt? I tilfelle ja, på hvilket tidspunkt burde slik behandling vært startet og hvor intensiv burde slik behandling vært?

Etter Statens helsetilsyns vurdering var det ikke uforsvarlig at regelmessig behandling av fysioterapeut ikke ble gitt tidligere i behandlingsforløpet. Denne vurderingen bygger på at pasienten hadde den uttalte hjerneskaden med dårlig prognose og at sykepleierne i forbindelse med den daglige pleien utførte den nødvendige kontrakturprofylakse.

Legene antydet mulig livslengde etter at respiratoren ble skrudd av 5. februar 2006. Var den angitte sannsynlige livslengden i overensstemmelse med godt klinisk skjønn? Burde sannsynlig livslengde vært antydet?

Statens helsetilsyn vil bemerke at det i journalnotatet fra 5. februar 2006 fremgår at legene utøvde et godt klinisk skjønn med hensyn til mulig livslengde. De pårørende ble etter vår vurdering gitt god informasjon om hva som ville skje når respiratoren ble frakoplet.

Etter at all livsoppholdende behandling ble avsluttet 5. februar 2006, burde mer lindrende pleie vært gitt, jf. fars ønske om tilførsel av væske?  

Statens helsetilsyn oppfatter begge de sakkyndige slik at tilførsel av intravenøs væske lite sannsynlig ville ha hatt noen betydning for forløpet etter at respiratoren ble koplet fra. Forsvarlig håndtering av pasienten etter slik frakopling, består i å unngå situasjoner som kunne gi pasienten plager og som kunne virke belastende på de pårørende. Vi forstår de behandlende legenes uttalelse slik at de vektla disse momentene, og at det var avgjørende for at intravenøs væske ikke ble gitt. Vi har forståelse for at helsepersonell i slike situasjoner står overfor valg som det kan være vanskelig å ta stilling til. Etter en helhetsvurdering har vi ikke funnet grunnlag for at sykehusets handlemåte etter at respiratoren ble koblet fra ikke var i samsvar med god praksis.

Avsluttende kommentarer

Beslutning om å avslutte livsoppholdende behandling hos en pasient der det ikke er dokumentert opphør av sirkulasjon til hjernen, hører med til de vanskeligste beslutninger helsepersonell står overfor. Særlig vanskelig er slike beslutninger ved behandling av barn. Forsvarlig håndtering tilsier at viktige medisinske og etiske vurderinger må gjøres. Før beslutningen kan tas må dette drøftes tverrfaglig og med pårørende. Det vil imidlertid alltid være behandlende lege/legene som må ta den endelige beslutningen. Skriftlige retningslinjer for hvordan man skal handle i slike situasjoner, foreligger ikke i Norge. Det er imidlertid enighet om at det er etisk forsvarlig å avslutte livsoppholdende behandling, dersom pasienten er dypt bevisstløs og prognosen tilsier at tilstanden er irreversibel og uten utsikt til bedring.

Det fremgår av saken at det tidlig i forløpet etter innkomst i Haukeland universitetssykehus forelå en irreversibel og utbredt hjerneskade uten utsikt til bedring. I tillegg forelå det tegn på stadig større utbredelse av degenerasjonene i hjernen. Statens helsetilsyn vurderer det slik at Haukeland universitetssykehus fulgte god praksis i utredning og behandling av pasienten. De pårørende ble også jevnlig informert. Etter Statens helsetilsyns vurdering fikk Kristina Hjartåker en forsvarlig helsehjelp.
 
Nyhetssak 7. november 2006

Publisert: 29.6.2007