Helse-Norge undervurderte behovet for sykehussenger på 1990-tallet

Som ledd i det overordnede tilsyn med helsetjenesten og oppfølging av situasjonen med overbelegg og korridorpasienter har Helsetilsynet utarbeidet en rapport om utviklingen ved somatiske sykehus i Norge. På 1990-tallet ble det satt i verk en rekke tiltak for å få ned ventetiden for planlagte behandlinger og rasjonalisere driften av sykehusene. Det viser seg i ettertid at effektiviseringsgevinstene er blitt spist opp av en sterk økning i innleggelser for øyeblikkelig hjelp. På de indremedisinske avdelingene har problemene spesielt vært store.

- Utviklingen på sykehusene har ikke møtt pasientenes behov. Helse-Norge trenger en utredning av sengebehovet i årene som kommer, sier konstituert assisterende helsedirektør Bjørn-Inge Larsen i en kommentar.

Undersøkelsen viser at overbelegget ved mange indremedisinske avdelinger i Norge i stor grad kan tilskrives mangel på sengeplasser. Det er grunn til å anta at det totale sengetallet er for lavt og må økes ved flere sykehus dersom overbelegg og korridorpasienter skal unngås.
Ved enkelte sykehus er det dessuten ujevn fordeling av sengeplassene mellom avdelinger og fagområder i forhold til de ulike behovene. Helsetilsynet antar derfor at det finnes en ”reservekapasitet” som kan frigjøres ved omfordeling av sengeplasser mellom de ulike avdelingene ved enkelte sykehus.

I perioden 1990 til 1999 økte antall opphold ved de somatiske sykehusene, totalt, på landsbasis med 14.6%. Andel øyeblikkelig hjelp innleggelser økt fra 54% til 65%, og utgjør med dette 2/3 av alle innleggelsene i sykehus. Antall sykehusopphold per 1000 innbyggere har økt i gjennomsnitt på landsbasis fra 142 i 1990 til 154 i 1999. Den viktigste årsaken til økt antall innleggelser, er økningen i antall øyeblikkelig hjelp innleggelser hos eldre pasienter med medisinske lidelser. For gruppen 80 år og over er økningen på over 30%.

Det har vært en liten reduksjon i antall liggedøgn på noe under 5% fra 1991 til 1999. Dette tyder på at innsparte liggedøgn, og dermed redusert behov for sengeplasser, som følge av kortere liggetid, overgang til dagbehandling og poliklinisk behandling, nærmest i sin helhet har gått med til å ta hånd om det økte antallet innleggelser i den samme perioden.

Samtidig har det fra 1990 til 1999 vært en reduksjon på nærmere 1500 effektive sengeplasser totalt ved sykehusene. Dette er en reduksjon på 10%. Innen indremedisin er det i dag en underdekning på cirka 500 sengeplasser på landsbasis og dette tilsvarer omtrent reduksjonen av indremedisinske sengeplasser som har skjedd på 1990-tallet.

Det er grunn til å stille spørsmål om man ikke i større grad burde forutsett behovene for sykehusinnleggelser og sykehustjenester knyttet til de eldste enn hva som har vært tilfelle. En slik utvikling kunne forutses allerede på 80-tallet basert på data om befolkningsutviklingen og alderssammensetningen. Videre er det grunn til å anta at medisinske fremskritt bidrar til å forlenge den livsperioden hvor sykehusopphold skjer hyppig. Det er som ventet en klar sammenheng mellom beleggsprosent ved den enkelte indremedisinske avdeling og hyppighet av korridorpasienter. Det er også
sammenheng mellom beleggsprosent for hele sykehuset og hyppighet av korridorpasienter ved indremedisinsk avdeling ved det enkelte sykehus

Helsetilsynet har anbefalt at et gjennomsnittlig belegg på 85% på årsbasis legges til grunn ved planlegging av drift ved avdelinger med høy andel øyeblikkelig hjelp innleggelser. Flertallet av de indremedisinske avdelingene har et betydelig høyere belegg enn dette.

Hittil har data om befolkningsøkning samt forventning om redusert liggetid, økt dagbehandling og poliklinisk behandling vært en viktig premiss for planlegging av driften ved sykehusene og ved planlegging av nye sykehusbygg. De optimistisk anslagene om redusert behov for sengeplasser ved slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet har imidlertid ikke slått til. Helsetilsynet vil derfor advare mot fortsatt forventning om at redusert liggetid og færre innleggelser skal gi redusert sengebehov. Det er tvert imot grunn til å anta at behovet for sengeplasser i sykehusene, særlig knyttet til akutte innleggelser, vil øke i årene fremover. Planlegging av fremtidig sykehusdrift bør ta hensyn til dette.

Helsetilsynet anbefaler at det iverksettes et nasjonalt utredningsarbeid for å anslå behovet for sykehussenger innenfor de ulike medisinske spesialiteter for de neste 20 årene. Videre vil det være behov for at det enkelte sykehus og fylke, og den enkelte region analyserer situasjonen for egen del. Det bør vurderes om enkelte pasienter kan behandles på annet nivå enn ved innleggelse i sykehus f. eks. i observasjonsavdelinger eller i opprustede sykestuer eller sykehjem (1 ½-linjetjenste).