Direktør Lars E. Hanssens innledning ved Karl Evang-seminaret 20. oktober 2003

Kjære statsråd, familie og venner av Karl Evang og alle dere andre interesserte.

Jeg har gleden av å ønske dere alle hjertelig velkommen til Karl Evang-seminaret 2003. Det er veldig hyggelig å se at så mange har funnet veien hit i år også. Dette seminaret ble jo holdt for første gang i fjor som seminar, på 100 årsdagen for Karl Evangs fødsel. Prisutdelingen har vi jo hatt i mange år. På bakgrunn av de gode erfaringene vi gjorde med seminaret i fjor, har vi bestemt oss for å gjøre dette til en årviss markering og håper at seminaret vil være med på å skape en verdig ramme rundt utdelingen av ”Karl Evangs pris”. Hvem som vinner den prisen i år, får vi høre senere i dag.

I fjor var temaet viet til Karl Evang som fagmann og helsedirektør, og til hans syn på mennesket og samfunnet. Vi fikk også høre hvordan Evang ville ha stilt seg til dagens helsepolitiske utfordringer, både nasjonalt og internasjonalt. For det er ikke bare det historiske dypdykket som er interessant når det gjelder Evang, men nettopp det at han var så forutseende, ja, så moderne i ordets rette forstand, at han gjennom sin kunnskap og sitt menneskesyn la et meget viktig grunnlag for hvordan vi senere har møtt mange av de utfordringene som er tema for seminaret i dag. Dette vil Helsetilsynet bruke til å utvikle prisen og seminarene videre i Evangs ånd! Ikke bare helse, men også det sosiale, som Helsetilsynet nå har fått det overordnede faglige tilsynet med – og samfunnet, samfunnsmedisinen.

Temaet for seminaret i år er hiv/aids gjennom 20 år, en grenseløs trussel. Hvor var vi egentlig for 20 år siden? Hvordan så situasjonen ut da?

I 1983 var årsaken til aids fortsatt ukjent selv om man regnet med at aids etter all sannsynlighet skyldtes et overførbart agens.

I 1983 ble det registrert to tilfeller av aids i Norge. Ute i verden var det meldt om mer enn 1300 tilfeller av aids til Center for Disease Control i USA. Det var menn som har sex med menn, injiserende stoffmisbrukere og innvandrere fra Karibien som utgjorde de fleste tilfellene. Det var meldt nærmere 100 kjente tilfeller i 15 andre land, hvorav mange europeiske land var representert. Hvordan situasjonen var der det ikke var etablert meldesystemer, visste en lite om.

Det var stor forskjell på hvordan verden tok i mot nyheten om denne nye sykdommen som, så langt man hadde erfart, i hvert fall rammet homo- og biseksuelle menn. Ut fra smittemåten lå jo alt til rette for at aids også smittet gjennom heteroseksuell praksis. Det var også stor forskjell på hvordan forholdene var i ulike deler av verden for å takle det som kunne komme til å bli en verdensomspennende epidemi.

I Norge var helsepersonell med ståsted i homofile miljøer de første til å ta grep om hva som måtte gjøres med denne epidemien. Vi er dem stor takk skyldig. I samarbeid med helsemyndighetene ble grupper en antok var ekstra utsatt for smitte, oppfordret til å avstå fra å gi blod allerede sommeren 1983. I samme år ble Helseutvalget for homofile dannet.

Helsedirektør Torbjørn Mork tok også tidlig grep. Det samme gjorde senere også helsedirektør Anne Alvik. I august 1983 ble det nedsatt en undergruppe av det daværende Helsedirektørens rådgivende utvalg i vaksinasjonsspørsmål. I Norge kom det første rundskrivet til landets leger om aids i august 1983. Sykdommens vesen og dets sannsynlige smittemåte ble beskrevet og rundskrivet påla meldeplikt for sykdommen. Helsedirektørens kontrollprogram fra 1985 med alle de tiltak som dette omfattet, var i stor utstrekning basert på rådene fra denne arbeidsgruppen. Regjeringen stilte midler til disposisjon for arbeidet. Så var det for alvor i gang i Norge.

I mange land skulle det enda gå mange år før epidemien offisielt ble erkjent som et folkehelseproblem. Man har erfart at det forebyggende arbeidet som ble gjort i denne første fasen var viktig for hvordan epidemien skulle komme til å utvikle seg i årene fremover. I Norge var helsedirektøren opptatt av at informasjon og opplysning både til befolkningen generelt og til dem som var mest utsatt, skulle være et vesentlig ledd i helsemyndighetenes arbeid for å begrense aids-epidemien. Som eksempel kan nevnes at den første publikumsbrosjyren om aids ble trykket i et opplag på hele 1,5 millioner eksemplarer. I et brev til helsetjenesten ber helsedirektøren om bistand til å gjøre brosjyren tilgjengelig for publikum ved å ”utplassere holdere på iøyenfallende steder i aktuelle lokaliteter”.

Det var også klart at det var store utfordringer knyttet til det å forberede befolkningen på sykdommer som er overførbare seksuelt og forbundet med adferd som man enten ikke snakket høyt om, som mange syntes var moralsk forkastelig eller også kriminelt belastet. Dette var heller ikke bare et område som helsesektoren kunne styre med som den selv mente var best. Hiv-epidemien med sine enorme sosioøkonomiske konsekvenser har nettopp vist oss hvor viktig samarbeid og tillit er for å begrense omfanget.

I Norge kan vi takke Karl Evang for det grunnlaget vi hadde slik at det var mulig å komme fort i gang med det forebyggende arbeidet knyttet til hiv/aids. I sin bok om Evang forteller Siv Frøydis Berg at Evang allerede på 30-tallet arbeidet målrettet med spørsmål knyttet til seksualitet, abort og prevensjon. Han mente at seksualiteten var en naturlig og fundamental del av det å være et menneske. Opplysningsvirksomhet var meget viktig i Evangs forebyggende strategi. Målgruppene for arbeidet hans var legestanden og befolkningen generelt. Evang var helt sentral i å etablere Populært tidsskrift for seksuell opplysning og Sosialistiske legers forening. Disse to virkemidlene brukte han målrettet for å skape en åpenhet i samfunnet som kunne komme oss til gode også for andre formål. Således var samfunnet hos oss bedre forberedt da hiv/aids nådde oss. Det kan vi takke ham for.

Det er en spennende historie bak hiv/aids-arbeidet både i Norge og globalt. Vi gleder oss til å høre mer om dette, og til å bli oppdatert på de medisinske nyvinningene som har skjedd bare i løpet av ganske så få år. Det skal også bli spennende å høre hvordan medisinerstudentene arbeider med å fremme sunnhet, inkludert et aktivt seksualliv, samtidig som sykdom forebygges.

Velkommen til Karl Evang-seminaret 2003, som vil bli ledet av fylkeslege Helga Arianson fra Helsetilsynet i Hordaland.