Helse og menneskerettigheter – åpning av seminaret 18. oktober 2004

Jeg vil med dette ønske dere alle hjertelig velkommen til dette Karl Evang- seminaret. Det har blitt en tradisjon å avholde dette seminaret nesten på Karl Evangs fødselsdag, som er 19. oktober, altså i morgen. For at ikke tidspunktet skal kollidere med andre viktige hendelser, har vi i år flyttet det en dag fram.

Dagens tema er helse som menneskerettighet. Statens helsetilsyn er et rendyrket tilsynsorgan som fører tilsyn med hele sosialtjenesten og hele helsetjenesten. For oss er det viktig å fokusere på folks rettigheter, og se om de virkelig blir oppfylt. Bruk av menneskerettigheter for å fremme folkehelsa har egentlig en lang historie. WHO sin grunnlov sier at det å ha den høyest oppnålig helsetilstand er en av de fundamentale rettighetene, uavhengig av rase, religion, politisk oppfatning, økonomiske og sosiale forhold. Det tilsvarer formuleringene i Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Menneskerettighetsjurister ynder å si at alle menneskerettigheter har samme vekt. Likevel kalles retten til helse ofte en grunnleggende rettighet. Uten helse kan det være umulig å gjøre bruk av de andre menneskerettighetene. Ytringsfrihet blir for eksempel ikke oppnålig dersom en er så syk at en ikke kan ytre seg.

Intuitivt kan vi vel være enige om at helse og menneskerettigheter hører sammen. Og det er ikke bare fordi retten til helse er nevnt i menneskerettighetsdokumenter. Men brudd på menneskerettighetene kan generelt gi utslag i dårlig folkehelse. Diskriminering og urettferdighet, brudd på religionsfrihet og krenking av demokrati kan føre til dårlig helse, det kan også mangel på et akseptabelt husvære eller brudd på retten til utdanning.     

I praksis har likevel menneskerettighetene hatt en ganske perifer stilling i forhold til helsetjenester. De ble sett på som fine idealer, og pusset støv av og tatt fram ved spesielle anledninger. Men som idealer har de vært med hele tiden. Alma Ata erklæringen om primærhelsetjenesten, bygger på disse idealene. Erklæringen er fra 1978, og startet et oppsving for primærhelsetjenesten, i alle fall på det retoriske plan. Det erklæringen særlig er kjent for er at det ble lagt så stor vekt på hva brukerne av helsetjenestene selv mente, at tjenestene skulle legges opp slik at folk flest hadde tilgang til dem og råd til dem, og de skulle være forståelige. Brukerne av tjenestene skulle ikke ses på som umælende vesener, men som viktige samtale- og samarbeidspartnere. Og det var de som hadde det største behovet som skulle få hjelp, uavhengig av stilling og stand.

I de siste årene har menneskerettighetene blitt brukt på nye og helt konkrete måter for å fremme folkehelsen, ikke bare som grunnleggende prinsipper. En kan si det slik at rettighetstankegangen har blitt formalisert, og det er forholdsvis nytt. Dagens foredragsholdere vil vise oss noe av hvilke muligheter det åpner for. 

En eksplisitt rett til helse er hjemlet i den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene. Norge har en tradisjon for å gå inn for disse rettighetene på lik linje med de sivile og politiske rettighetene. Samtidig er det fagmiljøer i Norge som i mange år har arbeidet med helsespørsmål knyttet til sivile og politiske rettigheter, slik som i forhold til tortur, både i utlandet og i forhold til personer som har kommet til Norge med torturerfaringer.  Menneskerettighetsutvalget i Legeforeningen har for eksempel hatt dette som ett sentralt tema i sitt arbeid, men også andre personer og miljøer er opptatt av det. 

Vi er glade for å ha samlet sentrale norske aktører med ulik tilknytning til arbeidet med helse og menneskerettigheter til dette seminaret.

Vi i Statens helsetilsyn trenger å lære hvordan vi kan bruke menneskerettigheter i vårt tilsynsarbeid. Det gjelder særlig overvåkning av retten til helsehjelp og rett til hjelp fra sosialtjenesten for livsopphold. I disse dager foregår det diskusjoner om rettighetene til dem som oppholder seg ulovlig her i landet. Det som er klart er at alle har rett til smittevernhjelp i forhold til allmennfarlige smittsomme sykdommer, slik som tuberkulose, uavhengig av lovligheten av oppholdet. Det ligger selvfølgelig en dobbelhet i dette; det er smittehjelp for den det gjelder, men også en beskyttelse for andre. Men hvordan forholder det seg med annen helsehjelp? Og hvilken rett har de egentlig til livsopphold? Helsetilsynet fører tilsyn med sosialtjenesten, og det er viktig for oss å vite dette. Her famler vi. I Konvensjonen om de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene spesifiserer artikkel 11 ”retten for enhver til en tilfredsstillende levestandard for seg og sin familie, herunder tilfredsstillende mat, klær og bolig…”. Denne og andre menneskerettighetskonvensjoner ble inkludert i norsk lov i 1999, men vi har ikke hatt noen gjennomgang av hva det innebærer i praksis. Vi ser fram til å få mer kunnskap om menneskerettigheter for å se hvordan det kan bringe oss videre i dette spenningsforholdet. 

Vi skal også få glede oss over sang og musikk. Prøysenviser hadde vi også på hundreårsjubileet for Karl Evangs fødsel, så det ser ut til å bli en tradisjon. Prøysen hadde en egen evne til å se urettferdighet, og beskrive det på sin underfundige måte. Men noen ganger var han veldig direkte, som i dette verset som han skrev i 1938:

Du skal ikke knele og takke
For smuler fra herrens bord
fordi du er liten og fattig
og han er allmektig og stor.
Nu er det på tide
Du lærer å vite
at du har en rett til å leve
og eie en part av vor jord.

Det går rett inn i menneskerettighene det der. Men når det gjaldt hvem som skulle håndheve rettighetene, var Prøysen igjen i det nære. I novellen Svart løgn skriver han:

Dommen og rettferdigheta sitt på taburett ved døra i Nerlykkjen. Dommen og rettferdigheta er a Klara Moa.

Idag skal vi få høre Prøysen i en eksotisk innpakning, med latinamerikanske rytmer. Det at noe så ur-norsk som Prøysens viser kan synges på forskjellige måter og fortsatt være Prøysen, illustrerer noe universelt i sentrale menneskelige verdier.

Dette seminaret bærer Karl Evang sitt navn. Han var som kjent en av de drivende kreftene da Verdens helseorganisasjon ble dannet i 1948, og han var opptatt av grunnloven til WHO som altså viser til helse som en fundamental menneskerettighet, og han forsvarte det utvidete helsebegrepet. Han var aktiv i kampen mot sosial urettferdighet. Han jobbet intenst for bedret ernæring, og han jobbet for for å bedre kvinners levekår. Han så tidlig viktigheten av reproduktive rettigheter, selv om uttrykket ikke var oppfunnet enda. Ytringsfriheten sto også hans hjerte nært. Under den famøse rettssaken mot Agnar Mykle i 1957 om Sangen om den røde rubin var han forsvarets vitne. Påtalemyndigheten mente at boken krenket bluferdigheten. Evang svarte: ”Åpen kunnskap om menneskelivet kan ikke støte bluferdigheten”.

Jeg tror ikke dagens seminar vil støte bluferdighet eller på annen måte virke krenkende på noen av de tilstedeværende. Men vi skal ikke glemme at også i dag er menneskerettighetene kontroversielle. De trenger støtte, de trenger at det blir slått ring rundt dem, og det ønsker vi å gjøre med dagens seminar. 

Lars E. Hanssen