Professor Aslak Syse overrekkelse Karl Evang-prisen 2012

Komiteen for utdeling av Karl Evang-prisen har bestått av:

Journalist Marie Rein Bore, Stavanger Aftenblad,
Professor Steinar Westin, Institutt for samfunnsmedisin, NTNU, Trondheim,
Høgskolelektor Elisabeth Brodtkorb, Diakonhjemmet Høgskole, og
Seniorrådgiver Sidsel Platou Aarseth Statens helsetilsyn.
Og undertegnede, professor Aslak Syse, Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo

En enstemmig komite har funnet at blant en rekke foreslåtte kandidater – og mange godt kvalifiserte kandidater – var det én person som på mange måter pekte seg ut ved å oppfylle alle oppstilte kriterier.

Etter statuttene skal prisen tildeles en person – eller en organisasjon – som har gjort «ein særskild og framifrå innsats

• for å fremje anten folkehelsa og sosiale tilhøve knytta til denne, eller
• rettstryggleik og tryggleik i barnevernet, helse- og/eller sosialtenestene, eller
• opplysningsarbeid og deltaking i samfunnsdebatten om viktige spørsmål på slike områder».

Videre skal det legges vekt på at prisvinneren «har ytt ein innsats ut over det som er forventa».

Prisvinneren har både i navn og slekt aner tilbake til Eidsvold 1814 og Henrik Wergeland og hans mangslungne kamp for utsatte grupper.
Men prisvinneren mangler vel noen av hans mer utsvevende og ekshibisjonistiske sider, og for så vidt også hans behov for mediaoppmerksomhet, uten at dette trekker ned for hennes kandidatur.

Siden prisvinneren er en kvinne og bærer navnet Wergeland, er det vel klart at prisvinneren i 2012 er Ebba Wergeland, en nestor innen norsk arbeidsmedisin og så mye, mye mer.

Komiteen har samtidig lagt vekt på at prisen også kan ses som en anerkjennelse av et stort – men for tiden mindre påaktet – arbeidsfelt for en god folkehelse:

Kravene til et trygt og anstendig arbeidsliv.

Rammene rundt arbeidslivet ble nedfelt i lovverket på slutten av 1800-tallet, ved henholdsvis Fabrikktilsynsloven av 1892, i dag avløst av Arbeidsmiljøloven, og arbeidsulykkesforsikringen av 1894, den første egentlige trygdeloven i vårt land. Tidligere arbeidsminister Bjurstrøm har påpekt at arbeidsmiljøloven er Norges viktigste folkehelselov.

Men verken et trygt arbeidsmiljø – eller for så vidt Rom – ble bygd på én dag.

Ebba Wergeland skal ha honnør for de mange byggesteiner hun har bidratt med til sikring av arbeidstakeres – og ikke minst kvinnelige arbeidstakeres – helse.

Det er ingen grunn i stor detalj å gå i detalj inn på Ebba Wergelands mangslungne innsats for et bedret arbeidsmiljø. Men doktorarbeidet fra 1999 kan nevnes fordi temaet neppe ble tilfeldig valgt: Healthy working conditions in pregnancy.

En doktorgrad om kvinnelige arbeidstakeres arbeidsforhold er et viktig bidrag i folkehelseperspektiv, men for en flink akademiker er det neppe å yte en arbeidsinnsats ut over det som kan forventes.

Men doktorgraden hennes la blant annet grunnlag for ordningen med tilrettelegging og omplassering pga graviditet – dvs. at gravide som ikke kan omplasseres til trygt arbeid for fosteret, kan fritas fra arbeidet med svangerskapspenger, og uten tradisjonell sykmelding.

Prisvinneren har i sitt aktive virke gått i bresjen for at arbeidervernet må forankres nedenfra og drives av dem som vet hvor skoen trykker, de ansatte selv, den lokale vernetjenesten og fagbevegelsen med sine tillitsvalgte. Med moderne terminologi kalles en slik strategi for «empowerment».

Men prisvinneren anvendte denne strategien for mange tiår siden, blant annet med den mye brukte boka «Kamp mot helsefarlig arbeid» fra 1975 (med Hans Husum), og senere – og kanskje i litt mer akademiske former – i «Håndbok for verneombudet» (1992 og 2006, med Paul Nordberg).

Ebba Wergeland har argumentert sterkt og godt for at seriøst arbeid med et inkluderende arbeidsliv, som gir reelle arbeidsmiljøforbedringer, er det som vil «få ned sykeligheten fra arbeidslivet belastninger» og derved gi en virkelig nedgang i sykefraværet.

Prisvinneren har vært en premissleverandør i debatten om rettigheter for personer med yrkesskade og yrkessykdommer, ikke bare i det arbeidsmedisinske miljøet, men også i det juridiske. Hun har en årelang kamp bak seg for å bedre oversikten over arbeidshelse og  uhelse, og for å kvalitetssikre statistikken over yrkesskader og yrkessykdommer.

Men hennes faglige virksomhet i Arbeidstilsynet, som har vært hennes arbeidsgiver siden slutten av 1970-året, hennes fagbøker og vitenskapelige artikler, knyttet til Institutt for samfunnsmedisin, er bare bakteppet for den personlige og mer direkte innsatsen hun har lagt ned gjennom mange år ved å reise rundt i landet, ustanselig, til møter og konferanser arrangert av ulike grasrotorganisasjoner, tillitsvalgte og fagbevegelsen.

Prisvinnerens engasjement har ikke bare et nasjonalt preg. Ebba Wergeland har et langvarig og sterkt engasjement for, og solidaritet med det palestinske folket. Et folk med lang og brutal historie der fordrivning, flyktningetilværelse, og okkupasjon har vært – og fortsatt er – situasjonen. Ebba Wergeland var en av de første i Norge til å ta opp og belyse situasjonen for palestinerne, og i over 40 år har hun gjennom solidaritetsbevegelsen – både som medmenneske, humanist, lege, kollega og venn – arbeidet aktivt og utrettelig for å bedre og løse den politiske og humanitære situasjonen for de menneskene hun har truffet.

Det å alltid engasjere seg på grasrota og for folk i utsatte posisjoner, gir grunnlag for en slags faglig anti-karriere. Prisvinneren har aldri satset på prestisje og akademisk berømmelse – snarere jobbet praktisk på grunnplanet.

Det foreligger en godt begrunnet forslag fra Norsk arbeidsmedisinsk forening, og med støtteskriv fra Direktoratet for Arbeidstilsynet, Kvinnefronten, Palestinakomiteen, og LO i Trondheim.

I forslaget fra Norsk arbeidsmedisinsk forening heter det avslutningsvis, og sammenfattende:

«Vi foreslår Ebba Wergeland som mottaker av Karl Evang-prisen 2012, spesielt for hennes livslange innsats for norsk arbeidsmiljø, for kvinners rettigheter og for internasjonal solidaritet. Ebba Wergelands innsats har stimulert mange og har bidratt til å vitalisere debatten og arbeidet med arbeidshelse og arbeidsmiljøfaget i Norge. Hennes innsats har også hatt betydning for folkehelsen, for rettssikkerheten for personer med arbeidsskader og ikke minst for kunnskapsnivået i vårt samfunn mht arbeidsmiljø- og sosialpolitiske spørsmål.»
Komiteen kan slutte seg til denne begrunnelsen.

Før selve prisen overrekkes, vil jeg sitere et komitemedlem som under avgjørelsen erklærte seg inhabil, men senere i en mer privat mail til undertegnede skrev:

«Det norske arbeidslivet blir stadig utfordret av internasjonal konkurranse, snarveier i sikkerhetsarbeidet, sosial dumping og pengens tyngdekraft, og vaktbikkjer som Ebba trengs så absolutt – fortsatt.»

Av mer personlige fellesinteresser mellom Ebba Wergeland og undertegnede er en sterk dragning mot klassisk musikk. Hvem kan man møte på nattkonsert i Håkonshallen når Bachs cello-sonater står på programmet? – jo dagens prisvinner!

Det viser at kamp mot urettferdig, arbeid for bedret folkehelse, grasrotarbeid og folkeopplysning kan gå opp i en harmonisk helhet, en ekte prisvinner verdig.

Da får du – Ebba Wergeland – komme og motta årets Karl Evang-pris