Statssekretær Henriette Westhrin Innlegg på Karl Evang-seminaret 19. oktober 2010

Statssekretær Henriette Westhrin Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet  

Innlegg på Karl Evang-seminaret 19. oktober 2010, Høgskolen i Oslo

Kjære seminardeltakere! Takk for invitasjonen om å komme hit i dag!

Temaet for seminaret er spørsmålet om hva et godt nok kommunalt barnevern er. Jeg kan knapt tenke meg noe viktigere spørsmål! Og jeg er svært glad for at spørsmålet reises av Statens helsetilsyn. Helsetilsynet er et av de siste tilskuddene til barneverns-Norge, men dere er en institusjon med omfattende kompetanse og lang erfaring med tilsyn. Og kombinasjonen av et nytt og kompetent blikk vil styrke barnevernet i Norge.

Det er ingen tvil om at barnevernet engasjerer. Tilstanden i det kommunale barnevernet er et sentralt politisk tema, og et av regjeringens aller viktigste innsatsområder. I norsk offentlighet er man imidlertid oftere opptatt av å konstatere at barnevernet ikke er godt nok enn å stille det konstruktive spørsmålet som er utgangspunktet for dette seminaret: Hva er et godt nok barnevern? I forlengelse av dette spørsmålet følger også et annet viktig spørsmål: Hvordan skal barnevernet bli godt nok?

Jeg er derfor også svært glad for at det er folk fra det kommunale barnevernet, fylkeslege og politiet til stede i dag. Og så synes jeg det er veldig bra at seminaret holdes her ved Høgskolen i Oslo, og at vi har barnevernstudenter i salen. Dere er framtidens barnevern, og dere vil bidra til at barnevernet blir enda bedre.

I 2009 mottok 46 500 barn hjelp av barnevernet i Norge. Alle disse barna skal få hjelp som er til deres beste. Men hva er da barnets beste? Jo, det handler om at barn skal være trygge, og at de skal trives. At oppvekstkårene skal bidra til at de blir selvstendige voksne. Barnevernets rolle er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Hvis barnevernet klarer å utføre denne jobben for hvert enkelt barn, så er barnevernet i Norge godt nok. Og dette er også standarden som barnevernloven setter for barnevernets ansvar og arbeidsoppgaver.

Men vi vet at barnets beste ikke alltid ivaretas. Selv om barnevernet vet hva loven pålegger det å gjøre, klarer ikke tjenestene alltid å utføre jobben de skal i alle kommuner.

Det er likevel ingen tvil om at det kommunale barnevernet i Norge har blitt bedre! Mange kommuner styrker bemanningen, og det blir stadig sterkere fagkompetanse i tjenestene. Mange kommuner har også blitt mye flinkere til å samarbeide – både med andre kommuner og med andre tjenester internt i kommunen.

Men vi ser også at saksmengden i barnevernet øker, og at det er stadig flere barn som trenger tettere oppfølging og et mer sammensatt hjelpetilbud. Dette er utfordringer kommunen må håndtere.

Vi ser også at barn ikke ivaretas godt nok. Alvorlige bekymringsmeldinger og undersøkelser henlegges. I enkelte kommuner overskrider man fristene i for grad, og de lovpålagte tiltaks- og omsorgsplanene for barn mangler. Kommuner mangler grunnleggende systemer for internkontroll, og det kan være stor risiko for svikt i tjenestene. Dette er ikke godt nok barnevern! Og derfor må vi gjøre noe med det.

Vi kjenner standarden barnevernloven setter for hva et godt nok barnevern er. Hvordan skal vi nå målet om et kommunalt barnevern som er godt nok? Regjeringen har seks del-strategier for å nå det:

1. Flere stillinger i det kommunale barnevernet og flere stillinger i fylkesnemndene

Det er ikke nok folk i det kommunale barnevernet. Kommunene har ikke klart å etablere de 400 stillingene regjeringen la opp til i statsbudsjettet for 2010. Enkelte kommuner har tatt nødvendige grep for å få på plass stillingene, men regjeringen er bekymret for tilbudet i alt for mange kommuner.

Alle kommuner i Norge må være tilstrekkelig bemannet til at barn sikres en god nok barneverntjeneste. Regjeringen setter nå i gang den største satsingen i det kommunale barnevernet på 20 år. I statsbudsjettet for 2011 øremerker vi 240 millioner til stillinger i det kommunale barnevernet. Midlene fordeles fylkene, og kommunene kan søke fylkesmannen om midler. Kommuner som har nok stillinger, kan søke om midler til andre tiltak for å styrke barnevernet. Og da mener vi først og fremst kompetansetiltak.

Vi er i rute med å planlegge hvordan midlene skal fordeles, og hva fylkesmennene skal vektlegge i sine vurderinger. I løpet av uke 43 sender departementet ut et rundskriv til landets kommuner og fylkesmennene som forteller mer om innretningen på dette barnevernsløftet.

Barnevernspakken og den store satsingen på det kommunale barnevernet er blitt svært godt mottatt av de som arbeider med, eller er opptatt av barnevern. Jeg har forventninger om at løftet først og fremst skal bety en forskjell for barna. Barna skal få et bedre barnevern og få den hjelpen de har krav på. Vi vil følge det kommunale barnevernet nøye i tiden framover og jobbe videre politisk for å få til en flerårig satsing. Det fortjener ungene.

2. Kompetanseheving i barnevernet – faglig og flerkulturell kompetanse

Likevel. Flere folk løser ikke barnevernets utfordringer alene. De ansatte må ha kompetansen som trengs for å drive godt barnevernarbeid i 2010 og framover. Arbeidet stiller svært høye krav til kompetanse på sosialfaglige metoder, til flerkulturell kompetanse, til jus og til etikk.

Det jobber utrolig mange flinke folk i barnevernet som gir masse for barn og unge, hver dag! Vi trenger faglig sterke medarbeidere i de kommunale barneverntjenestene og vi trenger solide fagmiljøer i barnevernet. Flere interkommunale barneverntjenester er et av de viktigste virkemidlene for å skape sterke fagmiljøer i tjenestene. De styrker beredskapen i barnevernet i kommuner med for få stillinger, og gir tryggere og mer kompetente barnevernansatte. Og barna får bedre tjenester.

I tillegg til solide fagmiljø er god kvalitet i utdanningen avgjørende for å sikre den nødvendige kompetansen. I fjor kom Befring-utvalget med anbefalinger om hvordan vi kan sikre kvaliteten i både grunn-, videre- og etterutdanningene. Utvalget har blant annet et forslag om hvilke tema grunnutdanningene skal inneholde. Målet er at utdanningene møter praksisfeltets behov, og at kunnskapen som studentene tilbys er oppdatert. Utvalget foreslår i tillegg ett år med veiledet praksis for nyutdannede og innføring av en autorisasjonsordning med krav om jevnlig oppdatering av kompetanse. Vi samarbeider nå bl.a. med Kunnskapsdepartementet om oppfølgingen av ekspertutvalgets forslag.

Jeg tror også at en styrket flerkulturell kompetanse i barnevernet er nødvendig for at alle barn skal vurderes etter samme målestokk. At alle barn får et likeverdig tilbud uavhengig av etnisk bakgrunn. Derfor jobber vi også med å styrke den flerkulturelle forståelsen i barnevernet. BLD har innført en videreutdanning om barnevern i et minoritetsperspektiv ved 4 høgskoler i landet. Høgskolen i Oslo har vært en av deltakerne. Denne prøveordningen har blitt evaluert og sluttrapporten kommer i høst. Anbefalingene i evalueringen vil danne utgangspunktet for en eventuell videreføring av utdanningen.

En annen viktig del av satsingen på flerkulturell kompetanse er mentorordningen Nattergalen der 8 høgskoler og universiteter deltar. I ordningen er hver barnevernstudent mentor for et barn med minoritetsbakgrunn som er mellom 8 og 12 år. De foreløpige resultatene fra evalueringen lover godt. Barna får styrket sosiale ferdigheter, og studentene lærer om barnefamilier med minoritetsbakgrunn. Nattergalen finnes jo også her ved Høgskolen i Oslo og ordningen har nettopp startet denne høsten, så vi har kanskje deltakere i lokalet her i dag. De foreløpige resultater fra evalueringen viser at dere sannsynligvis vil lære mye, og at barna vil være stolte av å ha dere som mentorer. Jeg håper dere tar med dere gode erfaringer og kunnskap fra samværet med mentorbarna videre inn i studiet og yrkeslivet!

Godt barnevernarbeid krever at man kombinerer kunnskapsbaserte metoder med erfaring og innsikt i barnas situasjon. Vi trenger erfaring og innsikt for å vite hva et barn trenger, og kunnskapsbaserte metoder for å sette i gang tiltak som hjelper dem. I tillegg bør alltid barnevernansattes yrkesetikk innbefatte ydmykhet og respekt overfor barna og familiene deres. Klientenes oppfatninger er verdifull informasjon i enhver sak.

Å tilpasse hjelpen til hvert enkelt barn er ofte svært utfordrende. Ikke bare faglig, men også personlig. Barnevernloven er ikke en manual man kan slå opp i for å finne ut hva det enkelte barnets beste er. Derfor forutsetter barnevernsarbeid meget velutviklet faglig skjønn og høy moralsk sans hos de ansatte. Og mot til å ta vanskelige beslutninger. Barnevernansatte har slik kompetanse og dette har regjeringen tillit til. At flere tar kontakt med barnevernet viser også at befolkningen har tillit til barnevernet. Dette er en veldig positiv utvikling!

Jeg tror også at de vanskelige sakene og spørsmålene man møter i jobben, er viktige utgangspunkt for sterke fagmiljøer i barnevernet. Vanskelige spørsmål utfordrer oss på en positiv måte. Det er inspirerende å jobbe med spørsmål om hva som er barnets beste og hva som er god nok innsats for barn.

Men selv om spørsmålene er vanskelige, er de ikke umulige. Barnevernansattes innsats inneholder utallige eksempler på rett hjelp til rett tid. Utfordringer får oss også til å yte det lille ekstra som barna trenger, og utfordringene får oss til å ville diskutere de vanskelige utfordringene vi møter i barnevernet. Denne innsatsen og disse diskusjonene styrker den faglige kvaliteten på barnevernet.

Det viktigste av alt er at svært mye står på spill for barn i barnevernet. Ungene krever vår aller beste innsats. Og ingenting er så belønnende som å lykkes med å hjelpe et barn.

3. Tidlig innsats 

Når man styrker fagmiljøene i barnevernet og hever kompetansen, sørger vi også for at flere barn får rett hjelp til rett tid. Barnevernet blir flinkere til å oppdage omsorgssvikt og til å finne rette tiltak. Men barnevernet er også avhengig av hjelp fra andre for at barn utsatt for omsorgssvikt skal få hjelp i tide.

Ca. 90 % av bekymringsmeldingene barnevernet mottar kommer fra andre enn barnevernet selv. For at alle barn skal få rett hjelp til rett tid, må alle meldingene komme på et tidligst mulig tidspunkt. Da virker hjelpen best.

Fordi de aller fleste barn sjekkes på helsestasjon og går i barnehage her til lands, har vi svært gode forutsetninger for å hjelpe barn og familier tidlig. Sammen med Kunnskapsdepartementet har vi utviklet en veileder om samarbeid mellom barnevernet og barnehagene. Målet er at barnehagene og andre med ansvar for barn skal bli flinkere til å melde bekymringer tidlig, og at samarbeidet med barnevernet skal bli bedre. Å melde bekymring krever at man har tillit til barneverntjenesten. Det får man gjennom godt samarbeid.

4. Samarbeid mellom tjenestene 

Et tilstrekkelig tilbud til utsatte barn krever i mange tilfeller at ulike tjenester samarbeider fra det tidspunktet hjelpen settes inn. Tiltakene som barnevernet og de andre tjenestene setter inn skal gi utsatte barn, unge og familiene deres riktig hjelp og avlastning. De skal ikke bli påført ytterligere belastninger fordi tjenestene ikke klarer å samordne innsatsen.

Flatøutvalget gikk i fjor også gjennom organiseringen av tjenestene, lovgrunnlaget og økonomiske virkemidler for slikt samarbeid. Høringsrunden er avsluttet, og det har kommet inn mange verdifulle innspill. Det er både gledelig og viktig for prosessen at så mange ønsker å bidra til at barn og unge får en dør inn i tjenesteapparatet. Høringsuttalelsene vil være viktige utgangspunkt for det videre arbeidet med samordnede tjenester.

Målet for Regjeringen er at barneverntjenesten skal bli god nok. Det hjelper derfor ikke om en kommune har en god barneverntjeneste, hvis tilbudet i nabokommunen ikke er godt nok. Hvor man vokser opp eller hvor man flytter, skal ikke spille noen rolle for hjelpen man får. Og små tjenester er sårbare, både faglig og menneskelig.

Derfor er jeg glad for at utviklingen på feltet går mot at vi oftere jobber sammen der vi tidligere jobbet hver for oss. I 2009 hadde 124 kommuner etablert samarbeid om barneverntjenesten, og mange kommuner utreder nå interkommunale samarbeid. Fylkesmennene er sterke pådrivere for å få til flere interkommunale løsninger. Nettopp fordi de vet at barna får et bedre tilbud når tjenestene er mer robuste.

Et godt nok barnevern innebærer et likeverdig tilbud over hele landet. Dette var også en av de viktigste målsettingene for forvaltningsreformen i barnevernet da fylkeskommunens oppgaver på barnevernområdet ble overtatt av staten. Vi får likevel rapporter om utfordringer i samarbeidet mellom statlig og kommunalt barnevern. Jeg mener at en hensiktsmessig oppgavefordeling er en forutsetning for godt samarbeid. Og oppgave- og ansvarsfordelingen mellom statlig og kommunalt barnevern vil bli gjennomgått i evalueringen av forvaltningsreformen i barnevernet.

5. Gode tiltak i barnevernet

Tilstrekkelig bemanning, høy kompetanse og effektiv organisering er nødvendige forutsetninger for et godt nok kommunalt barnevern. Ungene skal få god hjelp av barnevernet. Og vi må både se barna alene, i omgivelsene som påvirker dem, og i et livsløpsperspektiv. Barnevernet må sørge for en positiv endring i utsatte barns liv, både på kort og lang sikt. Barna skal kjenne seg trygge og barnas oppvekstmiljø skal være trygt og godt. Og hvis det ikke er det, må omgivelsene endres. Hjelpen barna får skal forhindre at de blir satt på sidelinja som voksne.

At barn lykkes på skolen er den klart viktigste beskyttelsen mot marginalisering i voksen alder. Her har vi ikke klart å gi barnevernsbarn god nok hjelp. Studier viser at barnevernsbarn i langt mindre grad fullfører videregående opplæring enn befolkningen for øvrig.

Barnevernets hjelp må støtte opp om barnas skolegang, og målsettingen skal være at barna oppnår gode resultater på skolen. Dette krever at de ansatte i barnevern og skole har god kjennskap til hverandre, og at det etableres et godt samarbeid rundt hvert enkelt barn. BLD og Kunnskapsdepartementet samarbeider om hvordan barnevernbarns skoleresultater kan forbedres. Å lykkes med dette er en sentral del av arbeidet, både nå og framover.

Selv om barneverntjenesten setter inn tiltak som støttes av kunnskap og erfaring, er ikke alltid tiltak i barnets hjem tilstrekkelig. Også for barneverntjenesten selv kan det være vanskelig å ta inn over seg at problemene var verre enn man først trodde. Det kan være tøft å gjøre taktskifte; å gå fra små til større inngrep, inkludert omsorgsovertakelse. Jeg mener at denne vurderingen både blir faglig bedre og kanskje lettere å gjøre ved å styrke fagkompetansen.

BLD er nå i gang med å utrede problemstillinger knyttet til terskelen for omsorgsovertakelse. Gjennom å legge til rette for flere saksbehandlere i barneverntjenesten vil det også være mulig å lage gode fagmiljø for å drøfte vanskelige saker. Og vi skal fortsette å bruke lovverket for å styrke det juridiske grunnlaget barneverntjenestens praksis. Slik kan vi peke ut retningen vi skal gå.

1. juli i fjor kom det en ny bestemmelse i barnevernloven som påbyr barneverntjenesten regelmessig evaluering av forebyggende tiltak. Dette for å vurdere om de er tilstrekkelige for å ta vare på barnets rett til forsvarlig omsorg. Det tror jeg vil bidra til at barnevernet raskere enn før avdekker når hjelpetiltak ikke er nok.

Det er også viktig å unngå at behandlingen av sakene tar unødig lang tid og at barn må vente på å komme i en stabil omsorgssituasjon. Antallet saker i fylkesnemndene har vokst over mange år. Det er for lang saksbehandlingstid i mange tilfeller. I statsbudsjettet for 2011 styrker regjeringen derfor fylkesnemndene med 10 millioner for bedre kapasiteten.

6. Rettssikkerhet i barnevernet – et godt tilsyn

Barn og unge i barnevernet og familiene deres mangler ofte ressurser til å påvirke tilbudet de får av det offentlige. De er prisgitt det de får, og derfor er det helt avgjørende at hjelpen er god nok. Et godt og effektivt tilsyn en helt nødvendig garanti for at barnas rettssikkerhet ivaretas.

1. januar i år ble det overordnede faglige ansvaret for tilsynet med barnevernet overført til Statens helsetilsyn. Dette vil styrke kompetansen i arbeidet med tilsyn i barnevernet.

Regjeringens mål for barnevernet er å sørge for at utsatte barn får en trygg barndom, og ikke minst at barnevernsbarna skal lykkes i voksenlivet. Kun et barnevern som gir utsatte barn og unge muligheter til en trygg oppvekst og et selvstendig voksenliv er godt nok. Dette forutsetter et barnevern med høy faglig kompetanse, nok kapasitet i barnevernet, og kvalitet i alle ledd.

Til slutt: Det er to forskjellige ting å ha en god barneverntjeneste og ha et godt barnevern. Barnevernet ivaretas ikke bare av barneverntjenesten selv, men av alle som sier fra og som står i posisjon til å hjelpe de som er utsatte for omsorgssvikt. Og her har vi alle et ansvar!

Som naboer, venner og offentlig ansatte må vi alle melde fra til barneverntjenesten når det er nødvendig. Men da er det også nødvendig at barnevernet er godt nok rustet til å yte den hjelpen barna og familiene trenger. Både vi som melder og barna må stole på barnevernet. Da kan vi sammen gi barn som er utsatt for omsorgssvikt et godt vern.

Takk for meg!