Høringssvar – rapport fra arbeidsgruppe om forslag til rettsmedisinsk obduksjon av alle trafikkdrepte m.m.

Statens helsetilsyn viser til høringsbrev datert 20. juni 2018 med svarfrist 24. september 2018

Statens helsetilsyn har gjennomgått arbeidsgruppens rapport. Vi har merket oss at det har vært et overordnet mål for arbeidsgruppens vurderinger å foreslå tiltak som styrker trafikksikkerheten og det tverrsektorielle samarbeidet innenfor området.

Rapporten foreslår å innføre plikt for politiet til å begjære rettsmedisinsk undersøkelse av alle trafikkdrepte ut fra trafikksikkerhetshensyn (obduksjonslova § 8 b fjerde ledd) og plikt for helsepersonell til å utlevere helseopplysninger til Statens havarikommisjon for transport (SHT) og til Statens vegvesens ulykkesanalysegruppe (UAG) i en ny bestemmelse i helsepersonellovens § 30 b, inkludert å innføre hjemmel for utvidet tilgang til obduksjonsrapporter for alle trafikkdrepte.

Rettslig obduksjon av alle trafikkdrepte av hensyn til trafikksikkerheten

Rapporten foreslår at politiet skal pålegges å rekvirere rettslig obduksjon av alle trafikkdrepte i Norge. Vår forståelse er at dette gjelder førere av kjøretøy, passasjerer i kjøretøy, syklister, fotgjengere og så videre. Påtalemyndigheten beslutter i dag i hvert enkelt tilfelle om det skal begjæres rettslig obduksjon. Rapporten begrunner forslaget om å innføre rettslig obduksjon av alle med at det trolig i dag, i enkelte tilfeller og av ulike grunner, ikke blir utført rettslig obduksjon der det burde vært gjort. Noen av disse blir obdusert, men ikke med den rettsmedisinske metodikk, og altså uvisst hvor mange. Rapporten hevder at arbeidet med å øke trafikksikkerheten ytterligere tilsier at alle trafikkdrepte få utført rettsmedisinsk undersøkelse. I tillegg skal SHT og UAG ha lovhjemlet tilgang til alle helseopplysninger som måtte finnes for alle trafikkdrepte i Norge.

Statens helsetilsyn har forståelse for behovet for rettsmedisinsk undersøkelse av noen trafikkdrepte, men mener det i dag er tilstrekkelig anledning til å få utført dette der det er grunn til å tro at det kan være nyttig, eksempelvis for å finne årsaken til en ulykke eller å finne ut om utforming av kjøretøy kan begrense vise typer skader. Når det gjelder for eksempel personpåkjørsler, har vi vanskelig for å se at det samme er tilfelle. Det er også nevnt at utvidet blodprøve med tanke på ruspåvirkning i visse tilfeller ikke blir tatt når det burde vært gjort. Utvidet blodprøve kan tas uten at politiet rekvirerer full rettsmedisinsk undersøkelse.

Et tilstrekkelig antall rettslige obduksjoner, når politiet, SHT og eventuelt UAG er enige om at det er nødvendig, bør være tilstrekkelig for å ivareta formålet trafikksikkerhet i seg selv. Rettslig obduksjon av alle trafikkdrepte kan være unødvendig ressurskrevende og vil kunne gi svært mye overskuddsinformasjon med liten eller ingen nytteverdi.

Kostnader, ressurser og nytte ved å innføre lovkrav om rettslig obduksjon av alle trafikkdrepte

Rapporten fra utvalget bemerker det lave antallet trafikkdrepte i Norge (verdens laveste), og at innsatsen for å redusere antallet ytterligere er økende. De viktigste fremskrittene for trafikksikkerheten er tekniske tiltak som veideler, adskilte kjørebaner, sikrere biler, sikkerhet for fotgjengere og syklister med mer.

Sammenhengen mellom det man finner ut ved obduksjon av trafikkofre på generell basis og effektive trafikksikkerhetstiltak er ikke åpenbar, og heller ikke godt nok dokumentert i rapporten.

Rapporten sannsynliggjør ikke etter vår vurdering at nytten eller merverdien av å utvide tilgangen på rettsmedisinske undersøkelser.

Obduksjonsraten for medisinske obduksjoner er ganske lav, som nevnt i rapporten. Grunnen er, etter det vi kjenner til, begrenset kapasitet for medisinske obduksjoner. Dette er uheldig, da obduksjonene er nødvendig for å evaluere behandling og å lære av dette i klinisk medisin, samt av hensyn til pårørendes behov for å få vite dødsårsak der denne er ukjent eller usikker. Det er viktig at en eventuell økning av rettslige obduksjoner, som foreslått, ikke vil medføre at kapasiteten for medisinske obduksjoner reduseres ytterligere. Rapporten gir ikke noe sikker pekepinn om hvor stor økning av antall rettslige obduksjoner eller netto av totalt antall obduksjoner som vil kunne forventes.

Forslag om ny hjemmel for tilgang til helseopplysninger

Formålet i helsepersonelloven er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten samt tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten. Loven gjelder for helsepersonell og virksomheter som yter helsehjelp i riket. Med mindre pasienten motsetter seg det skal helsepersonell som skal yte eller yter helsehjelp til pasient etter denne lov, gis nødvendige og relevante helseopplysninger i den grad dette er nødvendig for å kunne gi helsehjelp til pasienten på forsvarlig måte.

Helseopplysninger er personsensitiv informasjon og helsepersonell og helseinstitusjoner skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell. Vernet om spredning av pasientopplysninger står her sterkt og gjelder også overfor en pasients pårørende, der det må foretas en konkret vurdering av om- og eventuelt hvilke opplysninger som kan gis ut. Taushetsplikten er angitt for helsepersonell i helsepersonelloven § 21 flg. og for virksomheter i spesialisthelsetjenesteloven § 6-1 og helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1. Taushetsplikten gjelder også etter en persons død. Helsepersonell og helseinstitusjoner har imidlertid uten hinder av taushetsplikten, opplysningsplikt til Statens helsetilsyn og Fylkesmannen som tilsynsorganet finner nødvendig for å utøve sine oppgaver i medhold av lov, forskrift eller instruks.

Etter dagens regelverk kan opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlig interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre eller ved særskilt lovhjemmel, der det uttrykkelig er fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde. Hensynene som taler for å meddele ellers taushetsbelagte opplysninger må veie vesentlig tyngre, enn hensynet som taler for å bevare taushet. Her kan det være snakk om nødrett eller å avverge alvorlige skader.

For tilsynsmyndigheten går oppgaven blant annet ut på å behandle tilsynssaker som dreier seg om alvorlig svikt i helse- og omsorgstjenesten, eller fra helsepersonell der det kan være aktuelt med reaksjoner mot disse. Pasientopplysninger og andre opplysninger om virksomhetens oppfølging av en pasient kan være helt sentrale opplysninger for å vurdere helsehjelpen som er gitt. Dette begrunner den utstrakte opplysningsplikten til Statens helsetilsyn og tilsynsmyndigheten hos Fylkesmannen.

Utvalget mener at SHT for transport og UAGs tilgang til helseopplysninger om den trafikkdrepte er viktig for å forstå om det var en ulykke eller et selvdrap. Disse aktørene skal kun innhente de helseopplysninger som er nødvendig for å avklare hva som forårsaket ulykken. Dette vil i slike tilfeller gjelde fører av kjøretøy eller personer som mistenkes å ha kommet i veien for kjøretøy, men ikke gjelde andre drepte trafikanter.

Spredning av pasientopplysninger fra pasientjournalen bør etter Statens helsetilsyns vurdering unngås i størst mulig grad, også etter en persons død. Statens helsetilsyn mener at en rettslig likundersøkelse i de fleste tilfeller vil gi tilstrekkelig opplysninger om avdøde og eventuelt årsak til ulykken. At det i et lite antall saker kan være behov for å se avdødes, eventuelt andre involvertes pasientjournal, for å få det fulle bilde av mulig årsak, kan etter vår vurdering ikke forsvare en lovhjemlet opplysningsplikt til UAG eller SHT. Vi viser til helsepersonellovens formål som er å bidra til pasientsikkerhet og at det ikke er formålstjenlig å hjemle eventuell opplysningsplikt om pasientopplysninger til andre samfunnsaktører med annet formål. Vi mener at politiets rekvirering av rettslig likundersøkelse og muligheten for etablering av gode samarbeidsrutiner med politiet, langt på vei kan ivareta UAG og SHT sine behov for opplysninger i sitt trafikksikkerhetsarbeid.

Statens helsetilsyn har merket seg opplysningene i rapporten om at trafikksikkerhetsarbeidet i Norge har bidratt til en positiv utvikling og at det de siste 20 årene har vært en markant nedgang i antall drepte i trafikken. Det er vist til at det anslagsvis er i et fåtall saker det vil være aktuelt å innhente helseopplysninger. Dette vil etter vår vurdering ikke støtte opp under innføring av et så inngripende unntak fra taushetsplikten som lovhjemlet opplysningsplikt til UAG og SHT for transport, vil gi.

Donorer og trafikkofre, betydning av lovendring for donorvirksomhet og organtilgang

Trafikkofre med hodeskade er mulige kandidater til å bli organdonorer. Det fremgår ikke av «Rapport om rettsmedisinsk obduksjon av alle trafikkdrepte» at arbeidsgruppen har drøftet mulige konsekvenser av rettsmedisinske undersøkelser for tilgangen på organdonorer. Hva det vil si for donorvirksomheten og organtilgangen at alle trafikkdrepte skal ha rettslige obduksjoner, er derfor uklart.

Etter vår vurdering bør eventuell beslutning om rettsmedisinsk obduksjon av alle trafikkdrepte også ses i sammenheng med at de regionale helseforetakene skal sørge for at alle potensielle donorer kan vurderes og gis mulighet for donasjon, jf. lov om donasjon og transplantasjon av organ, celler og vev.

I NOU 2011:21, punkt 4.1.4.5 vises det til retningslinjer for hvordan rettsmedisinsk obduksjon kan kombineres med organdonasjon. Fagmiljøet for organdonasjon har per i dag et etablert samarbeid med det rettsmedisinske miljøet for å sikre at mulige organdonorer blir gjort tilgjengelige for transplantasjonsformål.

Statens helsetilsyn vil påpeke nødvendigheten av å sikre at en eventuell beslutning om rettsmedisinsk obduksjon av alle trafikkdrepte ikke får negative konsekvenser for det etablerte samarbeidet om organdonasjon.

Oppsummering og konklusjon

Statens helsetilsyn støtter intensjonen med forslagene i rapporten, men mener de forslåtte lovendringene er for inngripende til at det kan forsvares med en mulig gevinst i trafikksikkerhetsarbeidet. Vi mener at det gjennom styrking av samarbeidet mellom dagens aktører bør være mulig å få utført rettslige obduksjoner på et tilstrekkelig antall trafikkdrepte for trafikksikkerhetsformål. Når det gjelder behovet for en generell opplysningsplikt for helsepersonell til Statens havarikommisjon UAG og SHT ut fra et trafikksikkerhetsformål, mener vi at dette ikke er tilstrekkelig underbygget i rapporten, og vil ut fra helselovgivningens formålsbetraktninger fraråde dette.

Med hilsen

Jan Fredrik Andresen
direktør

Hans-Petter Næss
fagdirektør

Brevet er godkjent elektronisk og sendes derfor uten underskrift

Saksbehandler: Hans-Petter Næss, tlf. 21 52 98 62
Juridisk saksbehandler: Ebba Thommessen, tlf. 21 52 99 36