Høringssvar - Retningslinje om barnevernets ansvar for barn som begår straffbare handlinger

Viser til høringsnotat av 12. mars 2019. Helsetilsynet vil med dette komme med våre kommentarer til høringen.

Helsetilsynet støtter hovedformålet med en egen retningslinje som skal gi kunnskap om barnevernstjenestens og barnevernsinstitusjonenes ansvar for, og arbeid med barn som begår straffbare handlinger. Våre tilsynserfaringer tilsier at det at barn begår straffbare handlinger, er en tilleggsdimensjon i en allerede kompleks situasjon i oppfølgingen av barn og unge i barnevernet. Vi støtter derfor hovedformålet med en retningslinje som vil kunne være et ledd i å gi bedre hjelp og oppfølging av de barna og ungdommene dette gjelder.

Vi vil først fremme noen sentrale, overordnede synspunkter, før vi kommenterer de enkelte delene under overskriftene i retningslinjen.

Språklig tilpasning
Først og fremst vil vi kommentere noe av ordlyden og den språklige tilpasningen som er gjort i retningslinjen. Vi mener retningslinjen i større grad bør benytte seg av en barnevernfaglig terminologi for å være et redskap for ansatte og ledere i kommunale barneverntjenester og barneverninstitusjoner. Vi mener at det bør tydeliggjøres at når barn og unge i barnevernet begår straffbare handlinger er dette ofte et av flere uttrykk for hvor vanskelig de har det. Det at barn og unge begår kriminelle forhold er av en slik karakter at det helt klart gir grunnlag for en bekymring knyttet til barnet. Vi mener at det ikke styrker barnets beste og barnets perspektiv at språket i retningslinjen beskriver for eksempel tiltak i barnevernet som kriminalitetsforebyggende arbeid. Et annet eksempel er at samtaler med barn beskrives som «høring av barn». Samtalen er det viktigste verktøyet for å oppfylle barnets rett til medvirkning og ordet høring gir et annet innhold enn samtale.

Tiltak i barnevernet skal først og fremst ha som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien, og iverksettes med bakgrunn i en helhetlig vurdering av barnets behov og situasjon. Dette vil også gjelde dersom institusjon benyttes som varetektsurrogat eller soning av fengselsstraff. Vi mener derfor at retningslinjen rent språklig bør tydeliggjøre at tiltak i barnevernet ikke beskrives og begrunnes som kriminalitetsforebygging eller straffegjennomføring.

Vi mener at den språklige tilpasningen er viktig for å klargjøre hva barnet har rett på av tjenester og tiltak etter gjeldende barnevernlov, barns rett til medvirkning og for å sikre en forsvarlig saksbehandling. Vi mener at retningslinjens deler om samarbeid og ansvarsfordeling, samt barnets rettigheter er god. Vi vurderer at det ville være et godt grep å flytte denne teksten innledningsvis i retningslinjen.

Forholdet mellom retningslinjen og saksbehandlingsrundskrivet
Helsetilsynet mener at denne retningslinjen i større grad bør beskrive det som er særskilt ved barnevernets ansvar for oppfølging av barn som begår straffbare handlinger, og heller konsekvent vise til saksbehandlingsrundskrivet for de mer generelle retningslinjene for god praksis i saksbehandlingen. Retningslinjen oppleves som vanskeligere tilgjengelig når det stadig vises til saksbehandlingsrundskrivet

Til del om Kriminalitetsforebyggende arbeid - Barnevernstiltak som kan forebygge straffbare handlinger
Vi stiller spørsmål til om det er nødvendig og hensiktsmessig å eksemplifisere ulike typer hjelpetiltak slik retningslinjen gjør. Etter vår vurdering vil det være hensiktsmessig å beskrive tiltak mer generelt. Våre tilsynserfaringer etter blant annet rapporten «Det å reise vasker øynene – en gjennomgang av 106 barnevernssaker» viser at det i mange saker ikke er gjort en god nok helhetlig tilpasning av hjelpetiltak med bakgrunn i vurderingen av barnets behov og situasjon, samt at for mange tiltak er iverksatt enten kun ovenfor barnet eller kun ovenfor foreldrene. Vi mener derfor at det må tydeliggjøres i retningslinjen at tiltak må iverksettes etter en samlet og helhetlig vurdering av barnets behov og barnets situasjon. Dette vil også være mer i henhold til det nye lovforslaget om ny barnevernslov som nå er ute på høring.

Dersom en likevel beholder liste over tiltak vil det etter vår mening være galt å beskrive at Familieråd og Multisystemic Therapy – Child Abuse and Neglect (MST- CAN) er utviklet spesielt for å redusere kriminalitet, rus og vold blant barn.

Vi mener at det fremstår som en forenkling av barn og unges situasjon med beskrivelser som «For et barn som for eksempel ikke klarer å kontrollere temperamentet sitt, og som har utvist voldelige handlinger, kan et sinnemestringskurs bidra til positiv endring hos barnet. Et barn med rusproblematikk kan for eksempel få oppfølging fra barnevernet gjennom ulike former for oppfølgingstiltak. Det kan være samtaler og urinprøver eller spesialiserte hjelpetiltaksprogram som MST, gjennom henvisning til spesialisthelsetjenesten, eller gjennom institusjonsbehandling i barnevernet eller psykisk helsevern», jf. innledningen under «Barnevernstiltak som kan forebygge straffbare handlinger». Vi så i vår gjennomgang av 106 barnevernssaker (jf. ovennevnte rapport) at det foreligger risiko knyttet til at barn ikke får god nok hjelp dersom fokus ikke rettes mot bakenforliggende årsaker. Vi mener det er viktig at retningslinjen ikke støtter opp under tiltak basert kun mot det som i mange sammenhenger er et symptombilde, men at barnevernstiltak rettet mot barn som har begått straffbare handlinger, innebærer en vurdering av barnets helhetlige situasjon.

Helsetilsynet mener at det er en styrke i retningslinjen at den ved gjennomgang av barnevernloven §§ 4-24-4-26 tydelig redegjør for at disse er ment å skulle benyttes for å verne barnet, og ikke samfunnet.

Til delen om psykisk helsevern
I dette første kapitlet, som har psykisk helsevern som overskrift, fremkommer lite om hva som er barnevernets ansvar når det gjelder samarbeid med andre relevante instanser for å sikre barnet rett hjelp. Dette beskrives bedre senere i retningslinjen, men vi mener dette er såpass sentralt at det allerede innledningsvis må tydeliggjøres.

Som det beskrives i retningslinjen kan det at barn begår straffbare handlinger forstås både som en årsak til psykiske vansker, som en konsekvens av psykiske vansker og som et uttrykk for en bakenforliggende sårbarhet. Helsetilsynet har tilsynserfaringer fra dette og andre områder som viser at det ofte svikter ved samarbeid når flere tjenester har ansvaret sammen. Ledere i tjenestene har ansvar for å følge opp at samarbeid fungerer etter hensikten. Leder i barnevernstjenesten må følge opp at barnet faktisk blir henvist og får en vurdering av sine behov fra helsetjenesten når barnevernstjenesten vurderer det som nødvendig.

Til delen om oppfølging av barn i straffeprosess
Vi mener at retningslinjen tydeligere må beskrive viktigheten av god rolleavklaring og godt samarbeid når flere aktører jobber med ulike tiltak rundt barn og unge. Våre tilsynserfaringer viser at det foreligger en stor risiko for svikt i overgangene mellom ulike tjenesters ansvar for oppfølging av barn og unge. Helsetilsynet vurderer derfor at det i denne delen må fremgå tydeligere innledningsvis at behovet for innsats og oppfølging må baseres på et reelt samarbeid mellom barnevernet, politiet og evt. kriminalomsorgen. Slik vi leser denne delen nå, beskrives oppfølgingen av det enkelte barn mer som parallelle løp. Dette fremstår derimot som mer klarlagt i delen om oppfølging under soning.

Helsetilsynet støtter at retningslinjen trekker frem bruk av individuell plan. Bruk av individuell plan vil kunne være hensiktsmessig i oppfølgingen av barn som har begått straffbare handlinger, idet det ofte vil være grunn til å vurdere behov for langvarig tverretatlig oppfølging.

Når barnevernsinstitusjon benyttes som varetekstsurrogat eller soning av fengselsstraff, er det barnevernloven med forskrifter som kommer til anvendelse. Fra fylkesmennene er vi kjent med at rettighetsforskriften utfordres når ungdom som har begått straffbare handlinger skal gjennomføre soning i barnevernsinstitusjon. Politiets anmodninger, påtalemessig avgjørelse og straffegjennomføringsvilkår er i noen saker av en slik karakter, at behovet for begrensninger ikke står i forhold til det som er regulert av rettighetsforskriften. Vi viser her til Sivilombudsmannens uttalelser om politiets rolle i deres rapport etter besøk på Kvammen akuttinstitusjon.

Vi er kjent med fra flere tilsyn med barnevernsinstitusjoner, at politiet er benyttet til å løse oppgaver ved institusjonen som ligger til institusjonens ansvar. Vi mener det må fremkomme klart av retningslinjen at det å gi forsvarlig omsorg og behandling til et

barn som bor i en barneverninstitusjon er institusjonens ansvar, jf. rettighetsforskriftens § 1. Dersom det er behov for bistand fra politiet må dette vurderes etter nødretts- og nødvergebetraktninger jf. straffeloven § 17 og 18. I merknadene til rettighetsforskriften fremgår det at bruk av politi inn i en barnevernsinstitusjon anses å være et drastisk og inngripende virkemiddel. Politiet kan heller ikke utføre tvang hjemlet i rettighetsforskriften, på de ansattes vegne. Det forutsettes at institusjonen både har forsvarlig kompetanse, bemanning og metoder til å håndtere de ungdommene de gir et tilbud til innenfor rettighetsforskriftens rammer.

Helsetilsynet er opptatt av at barnevernets ansvar og Bufetats bistandsplikt gjelder ovenfor barn som har begått straffbare handlinger. Helsetilsynet har nylig uttalt oss i en sak vedrørende klage fra Bufetat etter pålegg fra fylkesmannen om overholdelse av bistandsplikten. Vi mener at straffbare handlinger begått av barnet ikke skal stå i veien for Bufetats plikt til å fremskaffe et forsvarlig tiltak; hverken på kort eller lang sikt.

Avslutningsvis vil vi påpeke at Helsetilsynet anser det som en styrke for barnevernsfeltet med normerende retningslinjer og faglige anbefalinger fra Bufdir. Dette bidrar til å fremme kvalitet, god praksis og likere tjenester.

Med hilsen

Børge Tomter etter fullmakt
Avdelingsdirektør

Mari Holth
seniorrådgiver

Brevet er godkjent elektronisk og sendes derfor uten underskrift

Saksbehandler: Mari Holth, tlf. 21 52 99 46