Høringssvar – forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for helsesykepleierutdanning

Statens helsetilsyn viser til Kunnskapsdepartementets høringsbrev datert 14. august 2020 med forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for helsesykepleierutdanning med høringsfrist 15. november 2020.

Statens helsetilsyn er positiv til at det utarbeides nasjonale retningslinjer for ulike helsefaglige utdanninger. Nasjonal retningslinje for helsesykepleierutdanningen kan bidra til å sikre et mer ensartet innhold i utdanningen og mer lik sluttkompetanse, uavhengig av utdanningsinstitusjon. Samtidig gir utformingen av forslaget til forskrift muligheter for noen lokale tilpasninger.

Foreliggende forslag legger opp til at minimumslengden av helsesykepleier- utdanningen blir økt fra 60 til 90 studiepoeng. Statens helsetilsyn mener dette er fornuftig med tanke på at behovet for kompetanse hos helsesykepleiere har økt i takt med økende omfang og kompleksitet på oppgavene. Studentene kan bygge på videre til en masterutdanning på 120 poeng. Om ulikheten i lengden på utdanningen vil ha betydning for hvilke roller, ansvar og oppgaver helsesykepleiere i kommunen kan og skal ha, bør det tydeliggjøres.

I høringsforslaget ber Kunnskapsdepartementet om at det særlig gis tilbakemelding på sju høringsspørsmål. Statens helsetilsyn velger å uttale seg med et samlet svar på høringsspørsmål 1 og 2. Deretter uttaler vi oss til høringsspørsmål 5 og 6.

1. I hvilken grad vurderes utkastet til retningslinje å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov? og
2. I hvilken grad vurderes utkastet til retningslinje å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?

Helsesykepleiere har en sentral rolle i kommunenes helsefremmende og forebyggende arbeid, med særlig fokus på barn og unge og deres familier. Dette er fagområder som har stor oppmerksomhet og som er under utvikling. Vi mener utkastet til retningslinjen er utformet slik at det favner fremtidige behov både for tjenesten og for brukerne, og  at utvikling på fagområdet kan implementeres uten at det må gjøres endringer i forskriften. Noen tema mener vi kunne fått større plass i forskriften. Se under spørsmål 5.

5. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Statens helsetilsyn ser to områder som med fordel kan bli ytterligere vektlagt i retningslinjen. Det er samarbeid med annet helsepersonell/andre profesjonsgrupper i og utenfor kommunen og brukermedvirkning.

Samarbeid og samhandling

Tilsynserfaringer både fra tilsynssaker og planlagt/forebyggende tilsyn viser at samhandling, samarbeid og koordinering av tjenesteyting er et område hvor det ofte svikter. For sårbare barn, unge og deres familier kan det få store følger. I 2008 ble det gjennomført landsomfattende tilsyn med kommunenes samarbeid mellom barnevern-, helse- og sosialtjenester til utsatte barn i skolepliktig alder og i 2013 var det landsomfattende tilsyn med helsestasjoner 0 – 6 år. Funn fra begge disse tilsynene var at samarbeid mellom ulike fagpersoner/enheter ikke fungerte godt nok.

Gjennom arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, inkludert helsestasjon for ungdom, kommer helsesykepleiere i kontakt med så godt som alle barn og unge. Det gir en unik mulighet til tidlig å fange opp barn/unge og familier med behov for tettere oppfølging av ulik art. I kapittel 3 som beskriver læringsutbytte for kompetanseområdet Barn, unge og deres familier legges det i retningslinjens § 8 vekt på at helsesykepleier skal gjøre selvstendig kartlegging, vurdering og identifisering av behov hos barn, unge og deres familier, og sette inn relevante tiltak. Det er viktig at studenter gjennom utdanningen tilegner seg evnen til å jobbe selvstendig. For barn/unge og familier med behov for tettere oppfølging vil det i en del tilfeller ikke være tilstrekkelig med bare helsesykepleiers kompetanse. Det vil være nødvendig å involvere/henvise til andre fagpersoner, tjenester/instanser som barnehage, skole, PPT, spesialisthelsetjeneste, barnevern mv. for at tilbudet totalt sette skal være av god kvalitet og forsvarlig. I § 9 fremkommer det at helsesykepleier skal ha generell kompetanse i å drøfte faglige problemstillinger med annet helsefaglig personell og andre profesjonsgrupper.

Kapittel 4 beskriver læringsutbytte for Kommunikasjon, relasjon og samhandling. I § 10 bokstav b omtales det at helsesykepleiere skal ha «spesialisert kunnskap om samhandling, tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid og tjenestekoordinering på individ-, gruppe- og systemnivå». Vi mener at det med fordel kunne komme tydeligere frem i beskrivelsen av læringsutbyttet at helsesykepleiere må ha kunnskap/ferdigheter/ generell kompetanse om ansvaret de har for å involvere/henvise til andre når deres egen kompetanse ikke dekker behov barn og unge og deres familie har. I § 2 Formål fremkommer det konkret at helsesykepleier skal kunne henvise videre ved behov.

Brukermedvirkning

Brukermedvirkning er et viktig element i all helsehjelp, og forventninger og krav om at helsepersonell ivaretar dette vil trolig få økt oppmerksomhet også fremover. For helsesykepleiere er dette særlig viktig da de over tid jobber med sårbare barn og unge i utvikling og deres familier. For å kunne gi riktig og virkningsfull hjelp og veiledning er det av stor betydning å lytte til hvilke behov og ønsker brukerne av tjenesten har, og å involvere dem i utforming av tiltak. Brukermedvirkning omtales kun i ett av underpunktene i § 12 i kapittel 4 hvor læringsutbytte for Kommunikasjon, relasjon og samhandling blir beskrevet. Statens helsetilsyn mener at brukermedvirkning er av så stor betydning i helsesykepleiernes yrkesutøvelse at det bør løftes frem og bli mer tydelig. For eksempel ved at ivaretakelse av brukermedvirkning også blir tatt inn som læringsutbytte i kapittel 3 hvor kunnskap/ferdigheter/generell kompetanse om barn og unge og deres familier blir beskrevet.

6. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Praksis skal legges til helsestasjoner (barn og for ungdom) og skolehelsetjenesten. Statens helsetilsyn er enig i at hoveddelen av praksisen blir lagt til disse tjenestene. Helsesykepleiere kan i tillegg ha arbeidsoppgaver innenfor andre viktige områder i kommunen, som for eksempel folkehelse, smittevern, utarbeide planverk mv. Det bør derfor bli lagt til rette for at studentene også får innblikk i denne typen oppgaver i praksisperioden.

Forskriften legger opp til minimum 10 uker praksis. Når det beskrives slik legger vi til grunn at det enkelte studiested kan gjøre lokale tilpasninger og øke lengden. Vi mener det er hensiktsmessig å sette en nedre grense for lengden på praksisstudiet. Det fremkommer ikke når i studieforløpet praksisen skal gjennomføres. Slik det står i forslaget blir det opp til hvert enkelt studiested å bestemme. Vi er av den oppfatning at minstekravet på 10 uker må bli gjennomført innenfor de første 90 studiepoengene.

I følge utkastet skal praksisveileder ha «relevant faglig kunnskap». Hva som regnes som relevant faglig kunnskap er ikke nærmere beskrevet. For å sikre en faglig god veiledning av studentene bør kravet til praksisveiledere være at de har videreutdanning/master som helsesykepleier, men at formell utdanning i spesielle tilfeller kan erstattes av bred erfaring fra arbeid som vanligvis ivaretas av helsesykepleiere (for eksempel der sykepleiere uten videreutdanning/master har fungert som helsesykepleiere over lengre tid).

Med hilsen

Heidi Merete Rudi e.f.
ass. direktør

Wenche Skjær
seniorrådgiver

Brevet er godkjent elektronisk og sendes derfor uten underskrift

Saksbehandler: Wenche Skjær, tlf. 21 52 99 97