Høringsuttalelse - NOU 2023:7 Trygg barndom, sikker framtid. Gjennomgang av rettssikkerheten for barn og foreldre i barnevernet

Statens helsetilsyn (Helsetilsynet) viser til brev av 27. mars 2023 hvor NOU 2023:7 ble sendt på høring, og gir med dette våre kommentarer til utredningen.

Overordnede kommentarer

Utvalget har foreslått totalt 118 tiltak for å styrke rettssikkerheten i alle ledd av barnevernets arbeid. Helsetilsynet mener at utvalget har gjort et grundig arbeid og at utvalgets beskrivelse av utfordringene i barnevernet er gjenkjennbart. Våre tilsynserfaringer viser at det er behov for å styrke rettssikkerheten til barn og foreldre, og vi støtter flere av utvalgets forslag. Vi mener imidlertid at det viktigste grepet for å styrke rettsikkerhet og kvalitet, er å styrke kvaliteten på barnevernets faglige arbeid i alle ledd og innenfor den eksisterende tjenestestrukturen.

Barnevernets arbeid og mandat er komplekst. Derfor må systemer for ledelse og kvalitetsforbedring styrkes, og tjenestene må ha tilgang på nødvendig kompetanse. Andre tjenester og aktører må også i større grad enn i dag bistå for at barn og unge skal få de tjenestene de har behov for og krav på. Det gjelder særlig helsetjenesten, men også utdanningssektoren og kriminalomsorgen.

Kommentarer til de enkelte delene i NOUen

Nedenfor kommenterer vi enkelte av utvalgets forslag under hver del. Våre kommentarer er knyttet til de prinsipielle forslagene, og forslag der vi har relevante tilsynserfaringer eller der utvalgets forslag har betydning for tilsynet med barnevern. Vi viser for øvrig til tidligere høringsinnspill fra Helsetilsynet på barnevernsområdet, som vi også ser at det refereres til gjennom NOU’en.

Vi omtaler ikke økonomiske og administrative konsekvenser, men vil likevel bemerke at forslagene som gjelder nye oppgaver for statsforvalterne må følges opp med grundige økonomiske og administrative utredninger. Uten økte ressurser til statsforvalteren, er vi bekymret for at eventuelle nye oppgaver kan gå på bekostning av andre viktige oppgaver og sånn sett bidra til å svekke rettsikkerheten.

Del III Styrket stilling for barn i barnevernet

Barnerepresentantordning - BRO

Utprøving og etablering av en barnerepresentantordning (BRO) er utvalgets hovedforslag som inngår som en forutsetning for flere av de øvrige forslagene. Hensikten er at BRO skal ivareta barnets rett til medvirkning og rettsikkerhet i ulike fora og beslutningsprosesser. Helsetilsynet støtter intensjonen med forslaget, og mener det er helt avgjørende for at barn skal få den hjelp de har behov for og som er til barnets beste, at deres rett til medvirkning styrkes og ivaretas bedre i alle deler av barnevernet. I likhet med utvalgets mindretall mener vi imidlertid at dette må gjøres ved å styrke eksisterende strukturer og ordninger. Vi mener det ikke vil styrke barns rettsikkerhet å etablere ytterligere en instans som skal gjøre selvstendige vurderinger av barnets beste. Slik BROs ansvar og oppgaver beskrives, kan ordningen etter vår mening bidra til uklare ansvarsforhold og i ytterste konsekvens en uthuling av barneverntjenestens ansvar for å ivareta barns rett til medvirkning og barnets beste.

Helsetilsynet har tidligere uttalt oss om behov for bedre ordninger for å ivareta barns rettsikkerhet. I vår høringsuttalelse til NOU 2016:16 om ny barnevernslov, opprettholdt vi vårt tidligere forslag om å utrede om alle barn som barnevernet har overtatt omsorgen for burde få oppnevnt en advokat eller en annen med juridisk kompetanse. Vårt konkrete forslag var å utrede en ordning for oppnevnelse av bistandsadvokat eller rettighetsperson. Vi mener fortsatt at oppnevnelse av bistandsadvokat med god kompetanse på barns rettigheter kan være et egnet virkemiddel for å styrke barns rettssikkerhet i barnevernet. En bistandsadvokat vil fungere mer som støtte i eksisterende prosesser, uten å «byråkratisere» ytterligere ivaretakelsen av barnets rettigheter i barnevernet. En bistandsadvokatordning er også et forslag som bør utredes nærmere. Vi viser også her til vårt høringssvar til NOU 2017:8 om særdomstoler på nye områder, hvor vi understreket betydningen av at både dommere og advokater må ha kompetanse om blant annet barns utvikling, behov og fungering, hvordan foreldrenes omsorgskompetanse skal vurderes og hvilken betydning dette har for barnets omsorg og utvikling.

Barnevernet gis ansvar for alle enslige mindreårige asylsøkere

Helsetilsynet støtter utvalgets forslag om å endre barnevernsloven § 11-1 slik at alle enslige mindreårige under 18 år får tilbud om opphold i omsorgssenter underlagt Bufetat.

Helsetilsynet har siden juli 2022 hatt overordnet tilsynsansvar for statsforvalterens tilsyn med asylmottak hvor det bor enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år, og asylmottak hvor det bor enslige mindreårige asylsøkere med følgeperson.

Ettersom tilsynsordningen er ny, finnes det fremdeles lite tilsynsgrunnlag. Nåværende tilsynserfaringer viser imidlertid at dagens omsorgspraksis har rom for forbedringer

Det er i forarbeidene til endringene i utlendingsloven § 95 med tilhørende forskrifter lagt til grunn at nivået på forsvarlig omsorg for enslige mindreårige asylsøkere over 15 og barn med følgeperson skal legges på et lavere nivå enn for dem som er under 15. Det er videre pekt på behovet for å tydeliggjøre normeringen som gjelder krav til omsorg, og hva som definerer forsvarlig omsorg i asylmottak. Til sammenligning eksisterer det et langt tydeligere faglig grunnlag når det gjelder forsvarlig omsorg for barn som bor på barnevernsinstitusjon, inkludert omsorgssentre.

Helsetilsynet støtter utvalgets forslag om å overføre omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøker mellom 15 og 18 år til Bufetat. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har i sin temarapport¹ fra 2016 kommet til at forskjellsbehandlingen mellom enslige asylsøkere under og over 15 år, er i strid med barnekonvensjonen artikkel 22 og 20, jf. artikkel 2. Vi legger dette til grunn, og mener at krav til omsorgen for enslige mindreårige i alderen 15-18 år må sidestilles med kravene som gjelder for barna under 15 år. Prinsipielt mener vi at barn ikke skal forskjellsbehandles og at det ville styrke rettsikkerheten til en sårbar gruppe dersom omsorgsansvaret overføres til Bufetat. Det eksisterer mye og god kunnskap og erfaring innen Bufetat når det gjelder å ivareta og gi omsorg til barn som er traumatisert, uten tilgjengelige omsorgspersoner og som lever med stor usikkerhet for egen fremtid.

Del IV Beslutninger i barnevernet

Lovfesting av momentliste i bestemmelsen om barnets beste

Utvalget foreslår at det tydeliggjøres i barnevernsloven hvilke momenter som skal inngå i en barnets beste vurdering.

Helsetilsynet har tidligere ment at momentene ikke bør stå i lovteksten fordi det kan føre til at barnevernet overser andre og viktige momenter i saken, og utelukkende vurderer de momenter som nevnes i lovteksten. Selv om vi fortsatt mener at en slik opplisting av momenter kan oppfattes som en uttømmende, ser vi at det er behov for å tydeliggjøre hvilke momenter som skal inngå i vurderingen. Gjentagende tilsynsfunn viser at beslutningstakerne i barnevernet i varierende grad gjør barnets beste vurderinger. Blant annet i vår rapport «Det å reise vasker øynene» og funn fra landsomfattende tilsyn med barnevernets gjennomføring av undersøkelser (2020- 2021), viser at barnets beste vurderinger mangler i mange av sakene.

På denne bakgrunn har vi kommet til at vi støtter en lovfesting av momentliste i bestemmelsen om barnets beste, da det sannsynligvis vil bidra til at de vesentligste momentene i en slik vurdering faktisk vurderes.

Vi kjenner igjen utfordringsbildet, og støtter intensjonen med utvalgets forslag, og har kun mindre kommentarer til forslagene som gjelder kapitlene om undersøkelser, frivillige plasseringer, akuttiltak og sakkyndige.

• Vi vil bemerke viktigheten av kontinuerlige vurderinger av innhold og alvorlighet i når det gjelder gjennomføring av undersøkelser. Vi mener det kan knyttes risiko til at viktig bekymring glipper, dersom det foretas en gradering av saker etter 30 dager slik forslag nr. 13 skisserer.
• Vi vil presisere viktigheten av samarbeid og involvering av andre instanser i alle ledd av barnevernets arbeid.
• Funn fra Helsetilsynets rapport «Det å reise vasker øynene» understøtter utvalgets forslag om å tydeliggjøre vilkår, samt vurdere formål med frivillige plasseringer. I vår saksgjennomgang fant vi at frivillige plasseringstiltak ikke alltid bidro til stabilitet for barna. Når barn må flyttes ut av hjemmet må hovedhensikten være å sikre mest mulig stabile tiltak for barnet.
• Vi er enige i utvalgets utgangspunkt for akuttiltak; mange akuttsituasjoner kunne vært unngått. I tråd med funn fra «Det å reise vasker øynene» må det lages en plan for uforutsette og akutte situasjoner sammen med barnet.
• Vi ser det får store konsekvenser for barna når Bufetat ikke klarer å oppfylle sin bistandsplikt på akuttiltak. Vi viser her til vårt høringssvar om Forskrift om Bufetats saksbehandling ved tilbud om barnevernstiltak til kommunen, hvor vi uttalte at det må være tydelig når Bufetats bistandsplikt er oppfylt.
• Vi støtter utvalgets forslag om tverrfaglig spesialistvurdering i akutte saker, og at det statlige barnevernet kan bidra med spisskompetanse i enkeltsaker. Akuttsituasjoner er komplekse situasjoner som krever erfaring og kompetanse – gode avgjørelser skal fattes raskt.

Del V Tiltak når barn bor utenfor hjemmet

Fosterhjem

Statsforvalterne fører i 2022 og 2023 landsomfattende tilsyn med barnevernstjenestens oppfølging av barn i fosterhjem. Det er for tidlig å si noe om resultatet av tilsynet, men temaet ble valgt fordi det er identifisert flere utfordringer knyttet til manglende oppfølging av barn i fosterhjem. Det er viktig å skape stabile rammer for barnet. Forslaget om en mer tydelig ansvarsdeling mellom fosterforeldre, barnevernet og foreldre, vil kunne bidra til mer stabilitet og normalitet i barnets hverdag. Mange barn i fosterhjem har sammensatte hjelpebehov, og vi støtter forslaget om at spesialiserte fosterhjem må utvikles og utvides.

Institusjon

Helsetilsynet deler bekymringen til utvalget som omhandler i hvilken grad barn og unge får et tilbud tilpasset sine behov. Samtidig er vi bekymret for forslaget om at bruk av institusjon må begrunnes særskilt. Vi mener at institusjon bør vurderes som et egnet tiltak på lik linje med alle tiltak når barnets behov og situasjon tilsier dette. Vi er bekymret for at utvalgets forslag om at fosterhjem fortsatt skal prioriteres fremfor institusjon i stedet vil videreføre dagens utfordringer med at barn vil oppleve stadig flere flyttinger og brudd i sine relasjoner. Helsetilsynet mener at institusjon i større grad også kan benyttes i en tidligere fase og mer som et forebyggende tiltak.

Vi støtter utvalgets forslag om en gjennomgang av reglene for rettigheter og bruk av tvang på institusjon, noe vi også uttalte i vår høringsuttalelse til ny lov. Vi mener at barns rettigheter må komme tydeligere frem, og at dagens kapittel 10 har et for stort fokus på tvang og begrensninger på bekostning av rettighetsfokuset. I likhet med utvalget mener vi begrepet tvang benyttes i stort omfang, også i situasjoner hvor det handler om inngrep i barns privatliv og integritet for å ivareta barna. Hvordan institusjonene skal utøve sitt omsorgsansvar og sikre normale grenser for barn og unge bør tydeliggjøres.

Del VI Systemer for bedre rettssikkerhet og kvalitet

Organisering av barnevernet

Utvalget er i tvil om de pågående endringsprosessene er tilstrekkelig til å løse de strukturelle problemene knyttet til manglende stabilitet og nødvendig kompetanse i barneverntjenesten, og foreslår flere tiltak.

Nedenfor kommenterer vi på følgende av utvalgets forslag:

• Krav om spesialistvurderinger
• Statsforvalteren gis sterkere sanksjoner overfor kommuner med vedvarende svikt
• Forholdet mellom Bufdir og Bufetat

Alvorlige og komplekse barnevernssaker krever robuste strukturer, erfaring og kompetanse. Tilsyn viser at svikt kan skje både i små og store kommuner, men alle kommuner må sikres tilstrekkelig kompetanse og erfaring til å håndtere slike komplekse saker. Helsetilsynet støtter derfor utvalgets forslag om at det innføres tverrfaglig spesialistvurderinger i komplekse saker, og at det etableres statlige regionale spisskompetansemiljøer i Bufetat som kan bistå kommunene. Vi støtter også forslaget om at Bufetat gis plikt til å bistå kommunene med utredninger og tiltak, og at det må være tydelige kriterier for når Bufetats bistandsplikt er oppfylt.

Etter vår vurdering er disse forslagene godt egnet til å styrke kvaliteten i barneverntjenestens arbeid. Det samme gjelder forslagene nr. 82 – 85 om tydelige føringer for hva som er beste praksis, implementere barnevernfaglig kvalitetssystem, og kunnskapsutvikling og forskning på faktorer som påvirker kvaliteten i barnevernets arbeid.

Helsetilsynet støtter ikke flertallsforslaget om at statsforvalteren gis fullmakt til å pålegge enkeltkommuner å samarbeide med andre kommuner ved vedvarende svikt. Vi mener dette forslaget kan bidra til å gi statsforvalteren en uklar rolle. Kommunal barnevernstjeneste og statsforvalterens ansvar og oppgaver er regulert i henholdsvis barnevernsloven kapittel 15 og barnevernsloven § 16-7. Det følger av § 16-7 at statsforvalteren skal føre tilsyn, gi råd og veiledning og behandle klager på barnevernstjenestens, Bufetats og barnevernsinstitusjonens vedtak. Statsforvalteren har altså tre ulike roller; tilsynsmyndighet, direktoratsfunksjon og klageinstans.

Det er kommunen som til enhver tid er ansvarlig for at barnevernstjenesten drives forsvarlig og i tråd med gjeldende regler. Ansvar for kvalitetssikring av arbeidet og ivaretakelse av barn og foreldres rettsikkerhet ligger i kjernen av dette ansvaret.

Dette innebærer at det er kommunen som må finne løsninger på de konkrete utfordringene de har. Dersom statsforvalteren kan gi pålegg om kommunesamarbeid, vil det i realiteten anses som en konkret løsning på hvordan kommunen skal løse sine utfordringer med vedvarende svikt. Vi mener forslaget ikke bare vil frata kommunen det ansvaret de har, men også det skjønnsrommet de har til selv å beslutte hvordan tjenesten skal utføres innenfor regelverket.

Vi minner om at statsforvalteren allerede i dag kan oppfordre kommuner til interkommunalt samarbeid gjennom råd og veiledning, og etter vår vurdering er det tilstrekkelig.

Utvalget problematiserer Bufdirs dobbeltrolle som fagdirektoratet og som faglig og økonomisk ansvarlig for Bufetats tjenestetilbud. For å sikre at direktoratet opptrer som en uavhengig faglig premissleverandør og lovtolker, foreslår utvalget å skille Bufdir fra Bufetat som tjenesteyter. I vår høringsuttalelse til ny barnevernslov uttalte vi oss til spørsmålet om Bufdir skal godkjenne de statlige institusjonene, og mente at det er prinsipielt sett uforenlig at samme etat skal godkjenne de institusjonene de selv eier og drifter. Tilsvarende kan sies om Bufdirs dobbeltrolle som fagdirektorat, lovtolker og ansvarlig for Bufetats tjenestetilbud. For å sikre Bufdirs tillit og legitimitet som fagdirektorat og lovtolker på institusjonsområdet, mener vi at Bufdir må skilles fra Bufetat.

Tilsyn, kontroll og læring

Utvalget peker på fire områder de vurderer som problematiske med tilsyn, og nedenfor vil vi kommenterer noen av utvalgets forslag.

Formålet med tilsyn er å bidra til å styrke sikkerhet og kvalitet i tjenestene og bidra til rettsikkerhet og tillit. For at tilsyn skal føre til forbedring i tjenestene, må det være virkningsfullt og relevant. Det vil si at tilsynsmyndigheten må prioritere de sakene der en pågående praksis kan utsette fremtidige barn og foreldre for alvorlig risiko.

Som utvalget selv påpeker kan det være ulike oppfatninger av, og forventninger til, hva som er formålet med tilsyn. Utvalget nevner som en utfordring at tilsyn ikke fungerer som en rettssikkerhetsmekanisme i enkeltsaker. De viser til at barn og foreldre har en svak posisjon i klage- og tilsynssystemet, at det er lang saksbehandlingstid hos statsforvalteren og at tilsyn ikke fører til at feil blir rettet opp i enkeltsaker.

Helsetilsynet er enig med utvalget i at barn må få informasjon om sine klagemuligheter og at klagesystemet må bli mer tilgjengelig enn det er i dag. En forbedring av klagesystemet må imidlertid ikke skape forventinger hos barn og foreldre om at statsforvalteren har ansvar for å rette opp i det påklagde forholdet. En klageportal slik utvalget beskriver den, hvor statsforvalteren er tilgjengelig og gir rask respons for å veilede barn, foreldre og barnevernstjenesten, vil etter vår vurdering bidra til uklare forventinger. Det er en generell utfordring for tilsynsmyndigheten at forventingene til hva vi har ansvar for, ikke alltid er i tråd med det som er vårt ansvarsområde.

Begrepet «klager» brukes i mange sammenhenger, men det er viktig å skille mellom klager på enkeltvedtak (rettighetsklager), klager på brudd på bestemmelser i barnevernsloven og generelle beklagelser. Rettighetsklager har statsforvalteren plikt til å behandle, mens når det gjelder klager på brudd på loven har statsforvalterne handlingsfrihet til å prioritere hvilke klager som skal følges opp som tilsynssak.

Generelle beklagelser bør fortrinnsvis følges opp av tjenestene og ikke av statsforvalteren.

Hvis det skal innføres en slik klageportal som utvalget foreslår, må det være klart at det er virksomheten som til enhver tid har ansvaret for å overholde regelverket og yte tjenester av god kvalitet, samt ivareta barn og foreldres rettigheter. Videre må de økonomiske og administrative konsekvensene utredes grundig. Etter vår vurdering

vil en slik klageportal med krav om rask respons gå utover andre viktige oppgaver statsforvalterne har, blant annet tilsynsoppgaver. Statsforvalteren bruker i dag få ressurser til tilsyn, og på sikt kan en slik klageportal bidra til å svekke rettssikkerheten i stedet for å styrke den.

Et av forslagene er at statsforvalteren skal samordne og ansvarliggjøre tjenestene i saker der barn trenger hjelp fra flere instanser, gjennom bruk av tilsynsmøter.

Statsforvalteren har ulike virkemidler og aktiviteter for å bidra til at regelverket følges, og noen statsforvaltere gjennomfører såkalte tilsynsmøter. Tilsynsmøter egner seg i pågående saker der barn har behov for hjelp fra flere instanser og ikke får den hjelpen de har behov for. Det vil si saker som både har et rettighetsperspektiv og et tilsynsperspektiv. Hensikten med møtene er å finne løsninger i fellesskap og få tjenestene til å samarbeide om tjenestetilbudet til barnet. Statsforvalteren tar en tilretteleggerrolle som tilsynsmyndighet, men det er tjenestenes ansvar, i fellesskap, å sikre at barnet får nødvendig hjelp.

Vi mener at tilsynsmøter kan være hensiktsmessig for å se tjenestetilbudet i sammenheng, men at de må videreutvikles. Helsetilsynet har iverksatt flere tiltak for å utvikle ulike tilsynsmetoder og tilsynskompetansen, og utvikling av tilsynsmøter som en tilsynsmetode inngår i dette arbeidet.

Siden statsforvalteren i dag har det nødvendige handlingsrom til å gjennomføre tilsynsmøter, er det ikke behov for lovendringer eller annen tydeliggjøring av statsforvalterens mandat for at tilsynsmøter kan benyttes.

Som overordnet tilsynsmyndighet jobber Helsetilsynet kontinuerlig med å sikre kvalitet og kompetanse i det tilsynsfaglige arbeidet. Sektorkompetanse er nødvendig for å videreutvikle tilsynsarbeidet, og vi samarbeider med blant annet Utdanningsdirektoratet, HMS-etatene og andre lands tilsynsmyndigheter.

En annen utfordring utvalget påpeker er at systemet for tilsyn og kontroll fremstår fragmentert, og at det mange aktører med til dels overlappende ansvarsområder. Vi har forståelse for at tjenestene kan oppleve det som overveldende når det er flere ulike instanser som kontroller virksomheten deres. De ulike kontrollordningene har imidlertid ulike formål, men det er kun statsforvalteren som fører et lovlighetstilsyn og som kan gi pålegg til barneverntjenesten eller Bufetat om å rette opp lovstridige forhold eller nedlegge barnevernsinstitusjoner.

Når det gjelder forholdet mellom statsforvalterens tilsyn med barnevernsinstitusjoner og Bufetats ansvar for etterfølgende kontroll av institusjonene, viser vi til vår høringsuttalelse av 26. juli 2019 til ny barnevernslov. Der stilte vi spørsmål om det er behov for at Bufetat skal føre en etterfølgende kvalitetssikring utover det som allerede følger av eieransvaret. Etter vår vurdering vil det være tilstrekkelig med statsforvalterens tilsyn i tillegg til Bufetats internkontroll.

Helsetilsynet har ved tidligere anledninger uttalt seg positivt til autorisasjonsordninger for barnevernspedagoger og sosionomer. Regulering gjennom autorisasjonsordninger kan være et av flere virkemidler for å styrke kvaliteten og sikkerheten på de ulike tjenesteområdene.

Et virkningsfullt tilsyn bidrar til forbedring og varig endring. For å få til det mener vi at forholdene i en tjeneste alltid må være gjenstand for en undersøkelse av svikt. Og det er vår erfaring at uønskede hendelser eller svikt sjelden utelukkende skyldes individuelle forhold hos de som var involvert. Vi er opptatt av at alle virkemidlene må stå i forhold til formålet – nemlig bidra til varig forbedring. Derfor mener vi det er mer hensiktsmessig å bruke ressursene på å følge opp med virkemidler som bidrar til å styrke tjenestenes eget kvalitetsarbeid fordi dette er mer egnet til å bidra til forsvarlige tjenester enn vurdering av individuelle forhold i en autorisasjonsordning.

Vi har også sett at like viktig som autorisasjonsordninger – er ansvaret hos tjenestene selv for å beskytte brukere mot uegnede profesjonsutøvere. Helsetilsynet ga i 2021 ut en rapport etter gjennomgang av 147 saker over år ca. 10 år, hvor helsepersonell har hatt en seksuell relasjon til, eller begått grenseoverskridende handlinger. Funn fra denne gjennomgangen er at det er en streng praksis for reaksjonene som gis. En sentral anbefaling fra rapporten er viktigheten av virksomhetenes ansvar for å forankre kunnskap, etikk og rolleforståelse i sitt system. Dette er i tråd med Soknes- utvalgets anbefaling – hvor det viktigste ansvaret for å håndtere uegnede profesjonsutøvere ligger til tjenestene selv gjennom arbeidsgiveransvaret.

Utdanningsinstitusjonene og profesjonsorganisasjonen har også et ansvar i å hindre at uegnede utøvere får arbeid i barneverntjenesten, og vi støtter utvalgets forslag om å evaluere ordningen med skikkethetsvurderinger i utdanningene.

Vi støtter ikke utvalgets forslag om å utrede varslingsplikt til Helsetilsynet for personell som begår straffbare handlinger. Tilsyn og straffeforfølgning er to ulike spor med ulikt formål. Formålet med tilsyn er å bidra til å styrke sikkerhet og kvalitet i tjenestene og bidra til rettsikkerhet og tillit. Straff er «et onde» staten pålegger en lovovertreder, og har som formål å virke både allmennpreventivt i samfunnet og individualpreventivt overfor den enkelte lovovertreder. Det er politi og påtalemyndigheten som har ansvar for å følge opp straffbare handlinger og ikke tilsynsmyndigheten. Rettighetstap etter straffeloven § 56 vil etter vår mening være et mer egnet virkemiddel for å forhindre at uegnede personer fortsetter å jobbe i barnevernet enn en melding til Helsetilsynet, som ikke har noen reaksjonsmuligheter overfor personell i barnevernet som begår straffbare handlinger.

Vi mener at sårbare brukeres rettsikkerhet best ivaretas av tjenestenes eget ansvar for å følge opp uegnede profesjonsutøvere. Tjenestene må ha gode rutiner for politianmeldelse av de mest alvorlige sakene slik at påtalemyndigheten kan vurdere straffereaksjoner i saker der det er aktuelt. Forslaget om utfyllende politiattest vil sette arbeidsgiver i stand til å sikre seg informasjonen de trenger for å vurdere om eget personell er egnede profesjonsutøvere, og frata profesjonsutøvere muligheten til å jobbe med sårbare brukere.

For øvrige støtter vi

• Å senke aldersgrensen for partsrettigheter til 12 år.
• Krav om uttømmende og utvidet politiattest for ansatte i barnevernstjenesten og institusjoner som oppdateres jevnlig.
• Forslagene som gjelder forskning og kunnskapsutvikling.

Med hilsen

Hanne Knudsen
seniorrådgiver

Heidi Merete Rudi
konst. direktør

Brevet er godkjent elektronisk og sendes derfor uten underskrift

Saksbehandler: Hanne Knudsen, tlf.

¹ NIM-R-2016-003