Høringssvar - NOU 2023:24 Barnevernsinstitusjonsutvalget

Statens helsetilsyn (Helsetilsynet) viser til brev av 30. oktober 2023 hvor NOU 2023:24 ble sendt på høring, og gir med dette våre kommentarer til utredningen.

Overordnede kommentarer

NOU 2023:24 inneholder 50 forslag som samlet skal bidra til et bedre institusjonstilbud til de barna som har behov for et slikt tilbud. Helsetilsynet mener at utvalget har gjort et grundig arbeid og støtter i all hovedsak utvalgets forslag og de endringer som foreslås for det nye institusjonstilbudet. Utvalgets beskrivelse av utfordringene i institusjonsbarnevernet er gjenkjennbart. Helsetilsynet har de senere år utgitt flere rapporter basert på gjennomgang av både tilsynssaker og barnevernssaker som viser sammenfallende funn med det utfordringsbildet utvalget beskriver.

De utfordringene utvalget peker på, er beskrevet i flere tidligere utredninger og rapporter uten at det har ført til tilstrekkelige tiltak eller ønsket handlekraft for å gjennomføre nødvendige endringer. Forslagene, slik vi vurderer dem, beskriver i sin helhet hva som må til for å gi disse barna tilstrekkelig hjelp, omsorg og utviklingsstøtte. Helsetilsynet mener at vi som samfunn ikke kan fortsette å innrette hjelpen til de barna som av ulike grunner ikke kan bo hjemme hos sine foreldre, slik som nå. All den kunnskapen man har samlet om hva som må til for å forbedre dagens praksis må brukes til å iverksette endringer av dagens system.

Helsetilsynet mener at utvalgets samlede forslag til endringer vil bidra til at det offentlige i større grad blir i stand til å hjelpe barn i barnevernet til å få en trygg oppvekst og god utvikling. Utvalgets forslag til fremtidens institusjonstilbud må ses i en helhet fordi forslagene bygger på hverandre. Det fordrer at hele systemet endres og at ikke bare at noen av utvalgets forslag følges opp. En oppfølging av forslagene krever derfor en helhetlig strategi og plan samt økte ressurser og en styrking på flere områder.

Vi vil også påpeke at den viktigste forutsetning for å lykkes, er at andre sektorer enn barnevernet bidrar slik at tjenestene til barn blir helhetlige og koordinerte, og tar utgangspunkt i barnets behov. Det gjelder særlig helsetjenesten, men også utdanningssektoren og kriminalomsorgen.

Selv om forslagene også berører andre sektorer, er innretningen av det nye institusjonstilbudet avgrenset til det som følger av barnevernslovens formålsparagraf. Helsetilsynet mener dette er en viktig og riktig avgrensning, som ikke må endres.

Barnevernsinstitusjoner skal ikke ha samfunnsvern eller helsehjelp/behandling som formål. Vi støtter derfor utvalgets forslag 28 om å tydeliggjøre at formålet med et institusjonsopphold skal være å gi barnet forsvarlig omsorg, utviklingsstøtte og beskyttelse i tråd med deres behov og ressurser.

I likhet med utvalget mener vi at et opphold i en barnevernsinstitusjon ikke må være «siste utvei». Vi mener at institusjon bør vurderes som et egnet tiltak på lik linje med andre tiltak når barnets behov og situasjon tilsier dette, og at institusjon i større grad også kan benyttes i en tidligere fase og mer som et forebyggende tiltak.

Kommentarer til de enkelte forslagene

Nedenfor kommenterer vi enkelte av utvalgets forslag. De forslagene som henger tematisk sammen, vil bli drøftet samlet.

Våre kommentarer er knyttet til de forslagene der vi har tilsynserfaringer som vi mener er relevante for å sikre barn på barnevernsinstitusjoner bedre helhetlig hjelp eller der utvalgets forslag har betydning for tilsynet med barnevern.

I tillegg til vår kunnskap om statsforvalternes tilsyn på barnevernsinstitusjoner, er våre innspill hovedsakelig basert på våre rapporter:

• Når barn trenger Omsorg og rammer (2019).
• Gjennomgang av barnevernets oppfølging av de to jentene som var plassert på Vestlundveien ungdomssenter og som senere døde (2020).
• Gjennomgang av saker der barn med tilknytning til barnevernsinstitusjon har mistet livet (2023).
• Oppsummering av tilsyn med barnevernsinstitusjoner – et tilstandsbilde (2023).

Forslag 4: Felles tilsyn med barnevern og helsetjenester og Forslag 30: Tilsyn med barnevernsinstitusjoner

Utvalget har flere forslag som gjelder hvordan tilsynet skal vurdere forsvarligheten i barnets helhetlige tilbud og hvordan fremtidens institusjonstilsyn skal gjennomføres. Ett av forslagene er at Helsetilsynet i større grad må forplikte statsforvalterne til bedre samordning og at statsforvalter må føre tilsyn på tvers av tjenestene. Videre foreslår utvalget at Helsetilsynet og Utdanningsdirektoratet gir statsforvalteren i oppdrag at det annet hvert år føres felles tilsyn med helsetjenester og skoletilbudet til barn i barnevernsinstitusjoner.

Utvalget foreslår ingen endringer i barnevernsloven § 17-3 om statsforvalterens tilsynsansvar som gjenspeiler forslagene. Vi oppfatter dette slik at utvalget mener det ikke er nødvendig eller hensiktsmessig å lovfeste forslagene. Helsetilsynet er enig i dette, siden det ligger innenfor vår myndighet/ansvar som overordnet faglig tilsynsmyndighet å kunne iverksette forslagene.

Vi støtter utvalgets vurdering av at det er behov for at tilsynet i større grad undersøker barnets helhetlige situasjon og tjenestetilbud, men mener det er andre virkemidler som er mer hensiktsmessig enn lovfesting av temaer og metoder for tilsyn. Tilsyn som fag er i stadig utvikling, og lovfesting er et lite egnet virkemiddel for å videreutvikle tilsynsarbeidet og tilsynskompetansen. Videre må tilsyn med barnevernsinstitusjoner, som alt annet tilsyn, være basert på risikovurderinger av hvor faren for svikt er størst. Selv om helsetjenester til barn i barnevernsinstitusjoner er et kjent sviktområde, er det ikke sikkert at tilsyn annethvert år er det som skal til for å oppnå forbedring.

Vi er enig i at tilsynet i større grad må se barnets situasjon og tjenestetilbud i helhet. Dette er i tråd med vår vurdering i rapporten «Gjennomgang av saker der barn med tilknytning til barnevernsinstitusjon har mistet livet» hvor et av forbedringspunktene er at tilsynets «arbeidsform og metoder må videreutvikles for å bidra til å redusere tendenser til å handle i siloer og miste helheten av syne.».

Det ligger innenfor Helsetilsynets overordnede faglige myndighet å harmonisere statsforvalterens tilsynsarbeid, inkludert å arbeide for økt tilsynsaktivitet på tvers av tjenester og utarbeide tilsynsmetoder som er treffsikre og bidrar til forbedring i tjenestene. Et alternativ til lovfesting kan være å gi Helsetilsynet oppdrag i tildelingsbrevet om å samordne statsforvalternes tilsyn med barnevern og helsetjenester. Det vil gi et tydelig signal til statsforvalteren om å endre praksis.

I likhet med barnevernsutvalget (NOU 2023:7) foreslås det at statsforvalteren skal få en tydeligere rolle i saker hvor det er uklarhet i ansvarsforholdene mellom barnevern og helsetjenestene, og at tilsynsmøter er en aktuell tilsynsmetode i slike saker. Som vi uttalte til NOU 2023:7 kan tilsynsmøter være en hensiktsmessig metode for å se tjenestetilbudet i sammenheng, men at metoden må videreutvikles. Det er heller ikke behov for å lovfeste bruk av tilsynsmøter, siden statsforvalteren allerede i dag har det nødvendige handlingsrom til å gjennomføre slike møter.

Utvalget foreslår at institusjonstilsynet i større grad må baseres på risikovurderinger, som også helseavdelingen hos statsforvalteren deltar i, og at hvert tilsyn blir mer omfattende og grundig. For å ivareta rettsikkerheten til barna som bor i institusjon, foreslår de et volumkrav på minimum to tilsynsbesøk pr. år, hvorav ett umeldt. Dette er i stor grad i tråd med Helsetilsynets forslag til endring av tilsynsforskriften, og støttes.

Forslag 8: Ansvaret for å tilby dagens tverrfaglige helsekartlegging flyttes fra Bufetat til helseforetakene, forslag 9: Etablering av standard for tverrfaglig kartlegging for barn som skal flytte til institusjon, forslag 10: Hver barnevernsinstitusjon skal ha et helseteam tilknyttet seg og forslag 11: PHBU får plikt til å prioritere barn i barnevernsinstitusjoner (inkludert forslag 1: Felles faglige føringer for helsetjenestene og barnevernet og forslag 2: Flere langtidsplasser i PHBU)

Forslagene som handler om kartlegging, prioritering og samordnet hjelp mellom barnevern og helse kommenteres samlet siden disse må sees i sammenheng, og som en forutsetning for forslagene som handler om innretningen av institusjonstilbudet. Vi vil bemerke at ettersom flere av forslagene bygger på eller forutsetter hverandre, vil det være en reell mulighet for at ingen av forslagene gjennomføres etter intensjonen. Vi ser at mellomløsninger, eller delvis forsøk på å innføre forslagene vil bli utfordrende.

Utvalgets forslag peker på betydningen og viktigheten av å ansvarliggjøre helsetjenestene og kombinasjonen mellom helsehjelp og omsorg. Basert på våre tilsynserfaringer, mener vi at helsetjenesten må få en lovpålagt plikt til å bistå barnevernsinstitusjoner og yte helsehjelp til barn med store og sammensatte hjelpebehov. Vi støtter derfor utvalgets forslag 8 til 11.

I likhet med utvalget mener Helsetilsynet det er viktig at barnets behov er godt og tilstrekkelig kartlagt i forkant av valg og innflytting i tiltak utenfor hjemmet.

Utvalgets forslag om å flytte ansvaret for den tverrfaglige helsekartleggingen til helseforetakene er i tråd med Helsetilsynets tidligere høringssvar til den tverrfaglige helsekartleggingen. Vår begrunnelse er at det er nødvendig for å tydeliggjøre roller og ansvar, for å sikre nødvendig forankring og for å ha tilgang på nødvendige ressurser og kompetanse. Videre støtter vi at tverrfaglig helsekartlegging defineres som helsehjelp som ligger under helseforetakenes sørge-for-ansvar etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a.

Forslagene slik de er beskrevet og våre tilsynsfunn understreker viktigheten av at barnets behov og ressurser blir tilstrekkelig kartlagt i forkant av iverksettelse av tiltak og videre valg av institusjon. Kartleggingen må inneholde både barnevernsfaglige og helsefaglige vurderinger av barnets behov. Den helhetlig kartleggingen vil være førende for at barnets behov dekkes og imøtekommes av institusjonen. Vår bekymring er at tiltaksapparatet, både institusjonstilbudet og helsetilbudet, ikke er tilstrekkelig dimensjonert hvis kartleggingen avdekker et bredt spekter av behov og utfordringer. I så fall vil barnet fortsatt bli den tapende part. Helsetilsynet mener derfor at forslagene må utvikles i sammenheng, og følges opp med flere langtidsplasser i PHBU og endringer i prioriteringsforskriften, jf. forslag 2 og 11.

Helsetilsynet støtter innføring av helseteam. Som beskrevet vil en viktig del av helseteamets oppgaver være å veilede institusjonens ansatte. En annen viktig del vil være å motivere barn til å motta helsehjelp.

Det er helseteamet tilknyttet helseforetaket der barnet bor, eller på den institusjonen barnet skal flytte til, som skal gjennomføre helsekartleggingen. Videre skal helseteamet tilknyttet institusjonen veilede ansatte og følge opp helsebehovene til barna. Det beskrives at den tverrfaglige helsekartleggingen skal være utgangspunktet og oppstarten av det helsetilbudet barnet skal få fra helseteamet. Våre tilsynserfaringer har vist behov for en mer tilgjengelig og tilstedeværende helsetjeneste, og hvordan det kan avhjelpe og istandsette institusjonene til å ivareta sine omsorgsoppgaver. Vi ser særlig nytten av kombinasjonen mellom observasjoner av barna, og bistand til dem, og koblingen mot råd og veiledning til de ansatte.

I forslag 9 beskrives det at helseteamene også skal koordinere den standard tverrfaglig kartlegging av barnets behov. Det er litt vanskelig å se den klare forskjellen mellom de ulike kartleggingene som beskrives i utredningen. I den tverrfaglige kartleggingen vil det også være andre vesentlige faktorer enn helse som bør kartlegges og undersøkes. Vi stiller derfor spørsmål ved om det er helseteamet som er de rette til å gjøre en slik helhetlig, tverrfaglig kartlegging. Basert på våre tilsynserfaringer vil vi presisere viktigheten av at helhetlig kartlegging av barnets behov og ressurser er noe kontinuerlig, som ikke er avgrenset til når barnet skal flytte på institusjonen. Vi mener derfor at det er barnevernet som bør ha ansvaret for å koordinere en slik standard tverrfaglig kartlegging, hvor helsekartleggingen er en sentral komponent. Helseteamene må imidlertid være ansvarlig for å kartlegge barnets helsebehov, og koordinere innsatsen fra de ulike helseprofesjonene som skal delta i helsekartleggingen.

I forslag 26 foreslås det at barneverns- og helsenemnda skal ta stilling til hvilke innskrenkninger som kan iverksettes overfor det enkelte barn. Vi mener derfor at det bør følges nøye med på at kartleggingen ikke blir en kartlegging med fokus på hvilke innskrenkninger som barneverns- og helsenemnda kan besluttes. Det er viktig med en bred kartlegging, som også inneholder risikovurderinger, men hovedfokuset i kartleggingen må være å se hele barnet og hva barnet trenger.

Vi mener at barn som skal flytte i andre omsorgstiltak, bør kartlegges på tilsvarende måte som barn som flyttes til institusjon. Det er i forslaget opp til det enkelte helseforetak hvordan denne helsekartleggingen bør organiseres, og hvorvidt denne kartleggingen vil være en del av det nasjonale forløpet. Som nevnt i våre tidligere høringsuttalelser om tverrfaglig helsekartlegging mener vi fortsatt det er et stort behov for å samordne og reorganisere de ulike veilederne, forløpene og kartleggingene som handler om barn.

For øvrig støtter vi forslag 11 om å gjøre endringer i prioriteringsforskriften slik at PHBU får plikt til å prioritere barn i barnevernsinstitusjoner. Forslaget henger sammen med forslag 1 og 2, om at det utarbeides felles faglige føringer for helsetjenesten og barnevernet og flere langtidsplasser i PHBU. Dette er viktig for å etablere et helhetlig tjenestetilbud til barn med omfattende og komplekse behov for både behandling og omsorg.

Forslag 12: Ansvaret for tilbudet til barn med behov for spesialisert rusbehandling legges til spesialisthelsetjenesten

Helsetilsynet støtter forslaget som er i tråd med en av våre anbefalinger i rapporten «Gjennomgang av barnevernets oppfølging av de to jentene som var plassert på Vestlundveien ungdomssenter og som senere døde», å vurdere hvordan barn i barneverninstitusjon som er i ferd med å utvikle rusproblemer kan få spesialisert hjelp og behandling tidlig nok. Vi mener at de må møtes med samme type kompetanse som innen TSB når det er nødvendig.

Forslag 16: Mulighet for bruk av kommunale botiltak som omsorgstiltak, forslag 17: Særregulering for bruk av kommunale botiltak som barnevernstiltak og forslag 18: Krav om tilsyn ved kommunale botiltak

Helsetilsynet er enig i utvalgets vurdering at det særlig for de eldste barna som ønsker å bo for seg selv, er behov for et tilbud utenfor hjemmet i kommunal regi. Som utvalget påpeker forutsetter dette at de kommunale botiltakene reguleres, er av tilstrekkelig kvalitet og at det føres tilsyn med dem.

Vi støtter utvalgets forslag om å regulere kommunale botiltak som omsorgstiltak etter barnevernsloven, på lik linje med fosterhjem og institusjon (forslag 16). I likhet med utvalget mener vi at bruk av kommunale botiltak som omsorgstiltak forutsetter tilstedeværelse av voksne hele døgnet, krav til ansattes kompetanse og at det primært er et tiltak for de over 15 år. Videre støtter vi at statsforvalteren må føre tilsyn med alle botiltak som benyttes som barnevernstiltak. Tilsynet bør utføres etter tilsynsforskriftens bestemmelser og med samme volumkrav som omsorgsinstitusjoner, det vil si to ganger årlig.

Dersom forslaget blir vedtatt, vil det kreve at statsforvalterne tilføres økte ressurser til å utføre tilsynet. Det vil sannsynligvis være de samme ansatte hos statsforvalteren som i dag fører tilsyn med barnevernsinstitusjoner, og uten økte ressurser vil det fort gå på bekostning av tilsynet med barnevernsinstitusjoner og øvrige tilsynsoppgaver på barnevernområdet.

Forslag 20: Nytt inngangsvilkår for opphold i barnevernsinstitusjon, forslag 21: Adgang til individuelle innskrenkninger, forslag 26: Barneverns- og helsenemnda skal ta stilling til barnets individuelle behov og forslag 27: Barneverns- og helsenemndas vedtak skal ivareta barnets forløp.

Helsetilsynet støtter forslaget om å fjerne barnets atferd som vilkår for opphold i barnevernsinstitusjon. Vi mener det er barnets helhetlige situasjon, og ikke kun dets utrykk og handlinger som må vurderes. Videre støtter vi at vilkårene for opphold på grunnlag av barnets handlinger og uttrykk bør knyttes tettere mot foreldrenes mulighet til å gi barnet forsvarlig omsorg, utviklingsstøtte og beskyttelse. I likhet med utvalget mener vi at behandlingsbegrepet bør være forbeholdt helsetjenesten, og støtter at begrepet «behandling» erstattes med «forsterket utviklingsstøtte».

Av hensyn til barns rettsikkerhet er det viktig at vilkår som innebærer frihetsberøvelse er tydelig og klare. Vi vil understreke at vilkåret for å plassere barn på institusjon uten samtykke, fortsatt må være begrunnet i omsorgssvikt eller i barnets uttrykk og handlinger. Som nevnt innledningsvis mener vi at opphold i barnevernsinstitusjon ikke kan begrunnes i straffe- eller samfunnsvernsformål. Vi støtter likevel at delvilkår «alvorlige eller gjentatte lovbrudd» består. Fordi, som utvalget påpeker, må justissektoren, helsesektoren og barnevernet bli enige om hvordan samfunnet skal møte utfordringene med barn og unge som begår alvorlig kriminalitet.

Utvalget viser til at både institusjonsansatte og statsforvaltere er usikre på hvilke begrensninger som kan besluttes i kraft av omsorgsansvaret. Helsetilsynet er enig i at det er viktig at handlingsrommet for omsorgsansvaret utredes og følges opp med nasjonale føringer fra Bufdir. I påvente av dette foreslår utvalget at Helsetilsynet iverksetter tiltak for å harmonisere statsforvalternes praksis ved tolkning av handlingsrommet i utøvelsen av omsorgsansvaret. Det ligger til Helsetilsynets ansvar som overordnet faglig tilsynsmyndighet å harmonisere statsforvalterens praksis.

I arbeidet med kvalitetsutvikling av institusjonstilsynet utarbeider Helsetilsynet tilsynspakker, hvor den første er kalt «vern og beskyttelse». Formålet er å harmonisere statsforvalternes praksis, og tilsynspakken skal piloteres av statsforvalterne våren 2024. Hvordan institusjonene utøver omsorgsansvaret er en sentral del av det statsforvalterne skal undersøke i tilsynet.

Som utvalget påpeker, vil begrensninger i kraft av omsorgsansvaret gi tilstrekkelig omsorg og beskyttelse for de fleste barn på institusjon. Vår gjennomgang av flere alvorlige saker i rapportene «Når barn trenger mer. Omsorg og rammer» og «Gjennomgang av saker der barn med tilknytning til barnevernsinstitusjon har mistet livet», viser imidlertid at det ikke er tilstrekkelig for alle barn og at noen barn trenger innskrenkninger utover det som følger av omsorgsansvaret. Vi er dermed enig med utvalget i at det er barnets behov, og ikke plasseringsbestemmelse, som må være utgangspunktet for om det er grunnlag for å gjøre inngrep i deres grunnleggende frihetsrettigheter.

Forslag 26 og 27 vil etter vår vurdering kreve at nemndsystemet tilføres betydelig ressurser både økonomisk og faglig samt at saksbehandlingstiden må kortes ned. I tillegg må nemnda få forelagt valget mellom flere alternative institusjoner.

Helsetilsynet er enig i utvalgets vurdering av at Barneverns- og helsenemnda i dag er gitt en rolle som kvalitetssikrer og rettsikkerhetsgarantist uten de nødvendige forutsetningene for å kunne ivareta rollen. Vår gjennomgang av barnevernets oppfølging av de to jentene som var plassert på Vestlundveien ungdomssenter og som senere døde, belyser flere av de samme utfordringene knyttet til nemndsbehandling av tvangssaker som utvalget drøfter. I tillegg til de forhold som utvalget drøfter, stiller vi også spørsmål ved om et er behov for å gjennomgå nemndenes praksis for å se om det er uønsket variasjon i de faglige vurderingene i nemndene og om de har tilstrekkelig barnefaglig og psykologfaglig kompetanse.

Vi anerkjenner at det kreves endringer for å ivareta barns menneskerettslige vern mot inngripende vedtak som innebærer frihetsberøvelse. Særlig hvis muligheten til å benytte de utvidede innskrenkningene etter barnevernsloven § 10-9 utvides til å gjelde for alle barn på institusjon, uavhengig av plasseringshjemmel. Det må også gjøres endringer slik at barn slipper å flytte og gjennomgå en ny nemndsbehandling hvis behovet for omsorg og utviklingsstøtte endrer seg. Vi støtter derfor forslaget om at nemda må ta til stilling til hvilken av de tre institusjonstypene barnet skal bo på, den konkrete institusjonen og at nemnda må kunne fatte vedtak om opphold i flere avdelinger i en institusjon.

Vi ser likevel noen betenkeligheter med forslaget om at nemnda skal ta stilling til barnets individuelle behov for innskrenkninger. Som nevnt krever dette at nemndsystemet rustes opp slik at det raskt kan reises ny sak for nemnda i de tilfellene der nemndas første vedtak ikke gir adgang til innskrenkinger og barnets behov endrer seg slik at det er nødvendig. Hvis ikke er det risiko for at barn kan bli utsatt for mer tvang i akutte faresituasjoner og/eller langvarig tvang, i regi av omsorgsansvaret.

Når beslutningen om hvilke innskrenkninger som kan iverksettes overfor et konkret barn flyttes fra institusjonen, som er de som kjenner barnet best, til en instans lenger unna mener vi at den barnevernfaglige kompetansen i nemnda må økes. Det kreves god kunnskap om hvordan barn opplever og profitterer på innskrenkninger generelt, men også inngående kjennskap til det konkrete barnet spesielt. Dette betyr også at barneverntjenesten må ha gjort grundige kartlegginger av barnets behov, utfordringer og styrker i forkant av en nemndsbehandling.

Det fremgår ikke klart av utvalgets forslag, men vi forutsetter at institusjonen fortsatt må gjøre konkrete vurderinger, som protokollføres, av om vilkårene for å iverksette innskrenkningene etter barnevernsloven § 10-9, jf. §§ 10-4 og 10-6, er til stede i det enkelte tilfellet. Nemndas beslutning vil, slik vi forstår det, kun være hvorvidt institusjonen har rettslig grunnlag til å iverksette innskrenkninger etter § 10-9 overfor et barn.

Nemndenes praksis må evalueres og følges nøye slik at det er barnevernfaglige begrunnelser med utgangspunkt i barnets behov for omsorg og utviklingsstøtte, og ikke hensynet til samfunnsvern, som er grunnlag for nemndas beslutning om innskrenkninger. Statsforvalterne må også følge nøye med på institusjonens praksis, slik at ikke de «automatisk» fatter vedtak om innskrenkninger uten å gjøre selvstendige og grundige vurderinger av om det er nødvendig ut fra formålet med oppholdet.

Forslag 29: Ny innretning av institusjonstilbudet

Helsetilsynet deler utvalgets syn om at hjelpen må gis på barnas premisser. Barna må få tid og ro til å bygge trygge relasjoner til de som skal hjelpe dem og unødvendige flyttinger må unngås. I vår rapport «Når barn trenger mer. Omsorg og rammer» uttalte vi at dagens organisering av institusjonstilbudet ikke passer for barn med et stort hjelpebehov over lang tid, og stilte spørsmål om dagens organisering av institusjonstilbudet fører til en institusjonalisert flytting av barn. Utvalgets forslag om at innretning av institusjonstilbud endres slik at institusjonen som helhet tilpasser seg endringer i barnas behov og at barnet får hjelp der det er, vil etter vår vurdering bidra til at barna får ro og forutsigbarhet.

Vi deler utvalgets beskrivelse av utfordringene med dagens målgruppedifferensiering, og støtter utvalgets forslag om å gå bort fra denne. Vi er også enige med utvalget i at det må være barnets behov, og ikke plasseringshjemmel, som må være avgjørende ved valg av institusjon og institusjonstype. I utgangspunktet har ikke Helsetilsynet noen konkrete synspunkter på inndelingen av det nye institusjonstilbudet, bortsett fra at inndelingen og valg av tiltak først og fremst må ta utgangspunkt i barnets behov og barnets beste. For Helsetilsynet er det mest sentrale at barn og unge som må bo utenfor hjemmet, sikres de samme mulighetene og retten på gode omsorgs- oppvekstbetingelser som andre barn og unge i Norge.

Forslag 44: Barn skal ha rett til institusjonsopphold i egen region, forslag 47: Bufdirs rolle som fagdirektorat tydeliggjøres og forslag 50: Etablering av ny nasjonal godkjenningsenhet

Helsetilsynet støtter utvalgets forslag om at Bufetat gis en regional bistandsplikt for institusjonstypene akutt og utredning, omsorg og utviklingsstøtte – forutsatt at det er til barnets beste i det enkelte tilfellet. I mange tilfeller vil det føre til at barn slipper å flytte langt fra hjemstedet. Bistandsplikten og kapasiteten i det samlede institusjonstilbudet må likevel være så fleksibelt at barnet kan bosettes utenfor regionen, dersom det er barnets ønske eller til barnets beste.

Vi støtter forslaget om at Bufdirs rolle som fagdirektorat må tydeliggjøres, og viser vi i vår høringsuttalelse til NOU 2023:7 støttet forslaget om å skille Bufdir fra Bufetat. Begrunnelsen er at det etter vår vurdering vil bidra til å styrke Bufdirs tillit og legitimitet som fagdirektorat og lovtolker på institusjonsområdet. Som utvalget påpeker vil et slikt skille også bidra til at Bufdir som fagdirektorat kan sørge for fagutvikling i alle institusjoner, uavhengig av eierskap.

I vår høringsuttalelse til ny barnevernslov uttalte vi oss til spørsmålet om Bufetat som godkjenningsmyndighet for de statlige institusjonene, og mente at det prinsipielt sett er uforenlig at samme etat skal godkjenne de institusjonene de selv eier og drifter. Vi støtter forslaget om en ny nasjonal godkjenningsenhet.

Med hilsen

Heidi Merete Rudi
konst.dir

Hanne Knudsen
seniorrådgiver

Brevet er godkjent elektronisk og sendes derfor uten underskrift

Saksbehandler: Hanne Knudsen, tlf. 21 52 99 26