Spesialisering og profesjonalisering

Spesialisering og profesjonalisering. En beretning om den sivile norske helseforvaltnings utvikling fra 1809 til 2009. Del 2: 1983–1994 – Den nye helseforvaltning vokser frem, akkompagnert av dragkampen mellom departement og direktorat. Av Ole Berg

Rapport fra helsetilsynet 7/2020

Spesialisering og profesjonalisering. En beretning om den sivile norske helseforvaltnings utvikling fra 1809 – 2009. Del 1 1809–1983 – Den gamle helseforvaltning. Av Ole Berg

Rapport fra Helsetilsynet 8/2009

Dette er det tredje bindet forfattet av professor emeritus Ole Berg som omhandler historien om den statlige tilsynsvirksomheten med den norske helsetjenesten. Første bind kom i 2009. Det tok for seg den gamle helseforvaltningen (1809–1983). Andre bind kom i 2020, og gav en fyldig beskrivelse og analyse av de omfattende endringene som skjedde i perioden 1983–994. Da preget spenningene mellom politikk og fag utviklingen av den sentrale helseforvaltningen.

Nå foreligger tredje bind. Her presenteres årene fra 1994 til og med 2002. I et historisk perspektiv er dette en kort tid. De tidligere konfliktene mellom politikk og fag preget denne perioden i langt mindre grad. Lov om statlig tilsyn med helsetjenesten hadde blitt vedtatt allerede i 1984, men det var først i tiden etter 1994 at Statens helsetilsyn virkelig tok fatt i utviklingen av nye arbeidsmetoder for å virkeliggjøre det oppdraget som var gitt i loven av 1984.

I dette tredje bindet blir nettopp arbeidet med å utvikle tilsynsvirksomheten og klagesaksbehandlingen beskrevet og analysert. Mot slutten av dette tidsrommet skulle dessuten satsningen som hadde blitt gjort på utviklingen av nye metoder vise seg å ha vesentlig verdi da direktoratsoppgavene ble skilt ut og Statens helsetilsyn ble et rendyrket tilsynsorgan. Prosessen rundt denne omorganiseringen er grundig omtalt her i bind 3.

Ole Berg beskriver selv i forordet sitt noen av de utfordringene som ligger i å skrive historie om den nære fortiden. Han har lagt avgjørende vekt på de skriftlige kildene. Opplysningene i dem er utfylt og «fargelagt» med informasjon fra en rekke intervjuer med involverte enkeltpersoner. Som forfatteren selv nevner, er dette for en stor del personer som han selv kjenner. Men, om noen skulle kunne benytte slike nære kilder på en troverdig måtte, måtte det være nettopp Ole Berg. Hans omfattende kontaktnett, kombinert med integritet og vennlighet, har gitt ham tilgang til opplysninger og vurderinger som knapt noen andre kunne få ta del i.

Statens helsetilsyn er glad for at institusjonens forhistorie nå er så utfyllende dokumentert. De foreliggende tre bindene vil trolig både være gode sekundærkilder og gi fyldig og detaljert informasjon om aktuelle primærkilder til dem som måtte ønske å trenge dypere inn i noen av de mangfoldige problemstillingene som dukker opp ved lesingen av fortellingen om Statens helsetilsyn.