Å få blod på sykehjem, er det trygt da?

Vi fant at kommunehelsetjenesten har arbeidet målrettet for å sikre trygge transfusjonstjenester utenfor sykehus, men vi fant også at samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten i mange tilfeller bør bli bedre. Pasientsikkerheten kan best ivaretas når oppgaver og ansvar er klart definert og fordelt mellom de to partene. 

Liten risiko, men feil kan gi alvorlig skade

I Norge blir det transfundert i overkant av 150 000 enheter blod (erytrocyttkonsentrater) årlig. Risikoen for svikt i forbindelse med dette er liten, men når feil først oppstår, kan det få alvorlige konsekvenser for pasienten. I verste fall kan feil føre til alvorlig skade eller død.

Helsedirektoratet har definert transfusjonstjenesten som en del av spesialisthelsetjenesten (1). Gjennom samhandlingsreformen har imidlertid kommunene fått et større ansvar, og helsetjenester er flyttet nærmere der folk bor. Transfusjon av blod er et eksempel på dette. Vi ser at stadig flere kommuner gjennomfører transfusjoner i samarbeid med sykehuset som leverer ut blodet. Hva kreves for at dette skal være trygt, og hvilke erfaringer har Helsetilsynet gjort gjennom sine tilsyn?

Forsvarlig transfusjonstjeneste i kommunehelsetjenesten

Pasienter som får blod, skal være sikret forsvarlige tjenester uavhengig av hvor de mottar denne behandlingen. Når behandling med blod og blodkomponenter flyttes fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten, må de to partene samarbeide slik at oppgaver og ansvar er klart definert. Det stilles strenge krav til styring og ledelse, og kjeden av oppgaver som skal utføres må være kjent og forstått av involvert personell. I praksis kan dette være bioingeniører i blodbanken og sykepleiere på sykehjemmet. Samarbeidet krever at alle parter utfører sin del av oppgavene forsvarlig.  

Figur 1: Samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten ved transfusjon

Oppgavene som utføres før og etter selve transfusjonen er regulert gjennom blodforskriften (2). Det samme er krav til dokumentasjon og tilbakerapportering etter gjennomført transfusjon. Blodforskriften regulerer først og fremst oppgaver som utføres av blodbanken, men dokumentasjonskravet gjelder også for kommunehelsetjenesten. Dette er detaljerte krav som må følges av begge parter for å sikre sporbarhet mellom giver og mottaker.

Selve transfusjonen, inkludert identitetssikring av blod og blodmottaker, er ikke regulert i blodforskriften, men skal gjennomføres på en forsvarlig måte (3, 4). Identitetssikringen skal sikre at pasienter mottar riktig blod av rett kvalitet, tiltenkt akkurat denne pasienten.

For transfusjon betyr dette at blodbanken, eller andre enheter som helseforetaket utnevner, skal tilby veiledning til kommunehelsetjenesten. Dette er viktig for å sikre at involvert personell har kjennskap til krav og rutiner som er nødvendig for pasientens sikkerhet. Ledelsen ved begge virksomhetene skal sørge for implementerte retningslinjer og tydelig ansvars- og oppgavefordeling for alle involverte.

Tilsyn med transfusjonstjenesten

Fagmiljøet i blodbankene uttrykte bekymring for pasientsikkerheten da det ble klart at et økende antall transfusjoner ville bli gjennomført i kommunehelsetjenesten. Helsetilsynet hadde tidligere avdekket svikt i denne behandlingen ved 17 av 24 gjennomførte tilsyn med spesialisthelsetjenesten, og delte bekymringen. Kunne kommunene ivareta pasientsikkerheten på dette området?

Med dette som bakgrunn valgte Helsetilsynet å føre tilsyn med transfusjon som gjennomføres i kommunehelsetjenesten. I perioden 2018-2020 gjennomførte vi tilsyn i ti utvalgte kommuner og med helseforetakene som leverer ut blod til disse kommunene, totalt ni helseforetak. Tilsynene ble hovedsakelig gjennomført ved dokumentinnhenting og ved tilsynsbesøk eller digitale møter (under pandemien) med virksomhetene. Ved disse tilsynene la vi størst vekt på samarbeidet mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, at blodet bevarer kvaliteten under forsendelsen og at pasientsikkerheten er høy ved selve transfusjonen.

Trygt i kommunen, men mangler ved samarbeidet

Helsetilsynet konkluderte med lovbrudd ved to av de ti kommunene og ved fem av de ni helseforetakene vi førte tilsyn med. Vi avdekket mangelfullt samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten ved transfusjon.  Vi fant uklare retningslinjer og at oppgave- og ansvarsfordeling mellom partene ikke var tilstrekkelig styrt. Flere helseforetak hadde heller ikke i tilstrekkelig grad oppfylt sin veiledningsplikt overfor kommunehelsetjenesten. Dette kan ha vært en medvirkende årsak til at vi i én kommune fant mangelfull dokumentasjon av sporbarhetsopplysninger.

De fleste av lovbruddene vi påpekte, var rettet mot spesialisthelsetjenesten. Inntrykket vårt er at kommunene gjennomførte transfusjonene på en trygg og sikker måte, på tross av at vi fant mangler knyttet til styring og samarbeid mellom partene. Sykepleierne vi snakket med hadde stor respekt for risikoen forbundet med transfusjoner. De hadde derfor satt seg godt inn i hvordan dette skulle gjennomføres, hva som er tegn på transfusjonsreaksjon og hvilke tiltak som må iverksettes umiddelbart ved en eventuell reaksjon. Transfusjonene ble nøye planlagt, tid og ressurser satt av, opplæring av involvert personell gjennomført, og lege var tilgjengelig under selve transfusjonene. For å sikre at rett blod ble gitt til riktig pasient utførte alle kommunene identitetskontroll på en trygg og sikker måte. Det siste opplevde vi som spesielt positivt, da mangelfull identitetskontroll er et særlig kritisk punkt i kontrollrutinene ved transfusjon.

For å opprettholde en trygg transfusjonstjeneste over tid er det også viktig at praksisen blir styrt og at ledelsen følger med, evaluerer og løpende korrigerer aktiviteten.

Referanseliste

1. Veileder for transfusjonstjenesten i Norge. Utgave 7.3 2017, kap. 2.2. Oslo: Helsedirektoratet, 2017.
2. FOR-2005-02-04-80 Forskrift om tapping, testing, prosessering, oppbevaring, distribusjon og utlevering av humant blod og blodkomponenter og behandling av helseopplysninger i blodgiverregistre (blodforskriften).
3. LOV-1999-07-02-61. Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) §2-2.
4. LOV-1999-07-02-61. Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) § 4-1.
5. LOV-1999-07-02-61. Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) §6-3.
6. Spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt overfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Rundskriv 1-3/2013. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet, 2013.
7. Try Valø E. og Blørstad T. Vet du at blodposen er til din pasient? Sykepleien 22. februar 2019.
8. Hernæs N. Blodoverføring: Gjør ikke den siste avgjørende kontrollen. [Intervju med Elisabeth Try Valø og Tone Blørstad]. Sykepleien 22. februar 2019.