Midt-Agder Barneverntjeneste. Rusmiddeltesting av omsorgspersoner med barneverntjenesten som rekvirent 2021

Statsforvalteren i Agder har i 2021 gjennomført tilsyn med flere legekontor og barneverntjenester i Agder som dreier seg om rusmiddeltesting i regi av barneverntjenesten.

Tilsynene er et samarbeid mellom helse- og sosialavdelingen og utdanning- og barnevernsavdelingen hos Statsforvalteren i Agder. De er en del av årets planlagte tilsyn initiert av Statsforvalteren.

Midt-Agder barneverntjeneste er en av barneverntjenestene i Agder som vi har ført tilsyn med. Det legekontoret som vi har ført tilsyn med i Midt-Agder barneverntjeneste sin region er Evje legesenter.

Vi har undersøkt om barneverntjenesten sikrer at rusmiddeltesting blir utført på en forsvarlig og omsorgsfull måte. Vi har hatt særlig fokus på samhandlingen mellom barneverntjenesten og fastlegene som ofte er prøvetakere med barneverntjenesten som rekvirent. Videre har vi undersøkt om barneverntjenesten sikrer god styring oppimot tilsynstemaet.

Statsforvalterens konklusjon

Tilsynet har avdekket mangler ved gjennomføring av rusmiddeltesting herunder krav til informert samtykke, vedtak og utstrakt bruk av hurtigtester som prøvemetode. Dette representerer samlet sett brudd på barnevernlovens krav til forsvarlighet.

Videre har vi avdekket flere mangler i samhandlingen med fastlegekontor som representerer brudd på samhandlingskravet som følger av barnevernloven.

Midt-Agder barneverntjeneste har ikke en god nok ledelse og styring av rusmiddeltesting som sikrer at etablering og oppfølging av rusmiddeltesting skjer på en forsvarlig måte.

Tilsynet påpeker mulighet for forbedring når det gjelder ressursbruk.

Bakgrunn

Tilsynets tema

Statsforvalteren i Agder har gjennom klagesaker og henvendelser fra privatpersoner fått kjennskap til at gjennomføring og oppfølging av rusmiddeltesting av barn/unge og omsorgspersoner i våre kommuner ikke har vært i tråd med god praksis. Tilsynslaget har også egne erfaringer med dette som tidligere fastlege og sosionom i kommunal rus- og psykisk helsetjeneste.

Statsforvalteren har derfor i 2021 gjennomført et risikobasert tilsyn med barneverntjenester og legekontor som rekvirerer og gjennomfører rusmiddeltesting av personer som er under
oppfølging av barneverntjenesten. Disse personene er sårbare unge og voksne som også ofte har omsorgsansvar for sårbare barn.

Rusmiddeltesting er tiltak som barneverntjenester igangsetter som ledd i å sikre en forsvarlig omsorg av barn/unge. Som regel rekvirerer barneverntjenestene slik prøvetaking og overlater selve prøvetakingen til den aktuelle personens fastlege. I slike situasjoner har fastlegene en sakkyndig rolle overfor barneverntjenestene.

Det knytter seg flere rettslige, etiske, faglige og økonomiske problemstillinger til rusmiddeltesting. Slik testing er et særlig inngripende tiltak og det er viktig at gjennomføringen har trygge rammer og fyller lovpålagte krav. Det stilles flere krav til gjennomføringen, herunder krav til:

• vilkår for rusmiddeltesting/indikasjon,
• frivillig og informert samtykke,
• vedtak,
• praktisk gjennomføring, herunder samhandling med ulike tjenester og ivaretakelse av prøvegivers integritet og personvern, samt
• utgiftsdekning.

Avgrensninger/presiseringer

Statsforvalteren har i tilsynene avgrenset mot de tilfellene hvor fylkesnemnda har pålagt rusmiddeltesting som tiltak etter barnevernloven § 4-4 tredje ledd. Vi har heller ikke gått inn på om vilkårene for å iverksette rusmiddeltesting har vært oppfylt eller ikke.

Statsforvalteren har vært i kontakt med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) for avklaringer rundt bruk av rusmiddeltesting i undersøkelsesfasen. Bufdir påpeker noen utfordringer ved bruken av rusmiddeltesting i en undersøkelsesfase og har oppfordret oss til å sende dem en formell forespørsel for å få avklart dette. Vi har derfor i tilsynene i all hovedsak vurdert de sakene som omhandler rusmiddeltesting som tiltak etter endt undersøkelse og rusmiddeltesting som tiltak i undersøkelsesfasen på barneverntjenestens initiativ. Vi har avgrenset mot rusmiddeltesting i undersøkelsesfasen hvor dette er igangsatt etter initiativ fra omsorgspersonen.

Vi har vurdert rutiner og saker hvor rusmiddeltestingen er gjort i form av urinprøve og blodprøve. Vi har avgrenset mot rusmiddeltesting i form av hårprøve.

Tilsynsmessig oppfølgingsmetode

Statsforvalteren har gjennomført tilsynene som en systemrevisjon. En systemrevisjon gjennomføres ved gjennomgang av dokumenter, intervjuer og andre undersøkelser, som eksempelvis befaring av lokaler/utstyr mv. Som regel gjennomfører statsforvalterne slike systemrevisjoner gjennom stedlige tilsyn.

Disse tilsynene har vi imidlertid gjennomført ved gjennomgang av oversendt styringsdokumentasjon, plantegninger/fotos og prøvegiveres journaler. Dokumentasjonen er innhentet i flere omganger. Videre har vi intervjuet ledere av barneverntjenestene, ledere av legetjenestene i kommunen, fastleger, sykepleiere, helsesekretærer og prøvegivere over Microsoft Teams eller telefon.

En slik gjennomføring er etter vår vurdering både mer tidseffektivt for de vi fører tilsyn med og oss selv. Dessuten har vi med dette unngått kjøring over lengre geografiske avstander og dermed bidratt til mer klimanøytrale tilsyn.

Vi hadde innledningsvis ønske om at tilsynene skulle omfatte rusmiddeltesting av både barn/unge samt omsorgspersoner. På tilsynstidspunktet viste det seg imidlertid at de aktuelle barna/ungdommene bodde i fosterhjem eller institusjon utenfor Agder og tok derfor rusmiddeltesting andre steder. Ettersom den lokale samhandlingen rundt rusmiddeltestingen er sentral i tilsynene våre har vi derfor kun vurdert rusmiddeltesting av omsorgspersoner i regi av barneverntjenesten. Rusmiddeltestingen skjedde både gjennom observert urinprøvetaking, samt blodprøvetaking for måling av alkoholmarkøren fosfatidyletanol, forkortet PEth.

Begrepsbruk

• Rekvirent = den som beslutter hvorvidt vilkårene for å iverksette rusmiddeltesting er oppfylt/om det foreligger indikasjon, i våre tilsyn er det barneverntjenestene som er rekvirent.
• Prøvegiver = personen som det tas prøver av, i vårt tilsyn omsorgspersoner.
• Prøvetaker = virksomheten som er ansvarlig for selve prøvetakingen.

Aktuelt lovgrunnlag

Statsforvalteren (tidligere Fylkesmannen) er gitt myndighet til å føre tilsyn med kommunens oppfyllelse av plikter etter barnevernloven, jf. barnevernloven § 2-3 b:

Fylkesmannen skal føre tilsyn med lovligheten av kommunens oppfyllelse av plikter etter barnevernloven kapittel 1 til 9 og kommuneloven § 25-1. Reglene i kommuneloven kapittel 30 gjelder for denne tilsynsvirksomheten.

Et tilsyn er en kontroll av om virksomheten er i samsvar med lov- og forskriftsbestemmelser. Vi gir derfor her en oversikt over kravene som ble lagt til grunn i tilsynet om forsvarlighet, informasjon/medvirkning, praktisk gjennomføring/klageadgang, samarbeid og ressursbruk. Videre redegjøres det for lovkravene til styring og ledelse opp imot tilsynstemaet.

Forsvarlighet

Det følger av barnevernloven § 1-1 at det skal sikres at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid.

Ifølge barnevernloven § 1-4 stilles det krav om at tjenestene skal være forsvarlige. Kravet til forsvarlig tjeneste er en generell rettslig standard som omfatter hovedelementene tilfredsstillende faglig kvalitet samt at tjenesten skal ytes til rett tid og i tilstrekkelig omfang.

I vurderingene av hva som er faglig forsvarlig må det legges avgjørende vekt på vurderingen av hva som er til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1.

Faglige retningslinjer, veiledere og rundskriv gir forsvarlighetskravet et innhold. Anbefalinger i slike såkalte normerende produkter er imidlertid ikke rettslig bindende, men retningsgivende og et uttrykk for hva som kan kalles god praksis. Kommunen bør ha som mål å yte tjenester som er i tråd med slike retningslinjer, men kommunen har et handlingsrom hvor tjenestene vil kunne være forsvarlige selv om praksis avviker noe fra det som er beskrevet i normerende produkter. I dette tilsynet vurderer vi at følgende normerende produkter er særlig aktuelle i vår vurdering av forsvarlighet:

• Rundskriv fra Barne– og familiedepartementet: Retningslinjer om hjelpetiltak, jf. barnevernloven § 4-4 (2016)
• Tolkningsuttalelse fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (heretter: Bufdir): Prosedyre for rusmiddeltesting av barnets omsorgspersoner (2017)
• Veilederen Prosedyrer for rusmiddeltesting (IS-2231) (2014)
• Rusmiddeltesting – en rettledning til rekvirenter, utgitt av Norsk forening for klinisk farmakologi i (2019)

Det hører til god forvaltningsskikk å sørge for tilstrekkelig og etterrettelig dokumentasjon, slik at man kan gjøre rede for hva som er gjort i saken og begrunnelsen for dette. Dokumentasjonsplikten er også en følge av forsvarlighetskravet og plikten til internkontroll.

Informasjon/medvirkning

Rusmiddeltesting er å anse som et kontrolltiltak og kan forekomme både som frivillige- og pålagte hjelpetiltak. I det følgende omtaler vi kun urinprøvetaking som frivillig tiltak, jf. ovenfor om tilsynets tema.

Av barnevernloven § 4-4 første og annet ledd om hjelpetiltak fremgår:

Barneverntjenesten skal bidra til å gi det enkelte barn gode levekår og utviklingsmuligheter ved råd, veiledning og hjelpetiltak. Hjelpetiltak skal ha som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien.

Barneverntjenesten skal, når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det, sørge for å sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien.

Det følger av Bufdir sin tolkningsuttalelse av 05.01.2017 – Prosedyre for rusmiddeltesting av barnets omsorgspersoner at (Statsforvalterens uthevinger):

Hjelpetiltak etter § 4-4 skal som en hovedregel være frivillig. Urinprøvetaking som kontrolltiltak er av en så inngripende karakter at det er nødvendig at det avgis et frivillig, informert samtykke. Dersom det er ønskelig å gjennomføre urinprøvekontroll av barnets omsorgspersoner, på frivillig grunnlag, er det derfor viktig at den som avgir prøven, forstår hva samtykket innebærer og rekkevidden av det. Konkret bør det inngås en avtale hvor det fremgår at kravene til gyldig samtykke er ivaretatt, hva formålet med prøvetakingen er, varighet av avtalen og hva konsekvensen av eventuelle positive prøvesvar, uteblivelse fra prøvetaking eller manipulering av prøven vil være.

Praktisk gjennomføring og klageadgang

Av barnevernloven § 4-5 om oppfølging av hjelpetiltak fremgår (Statsforvalterens uthevinger):

Når hjelpetiltak vedtas, skal barneverntjenesten utarbeide en tidsavgrenset tiltaksplan. Barneverntjenesten skal følge nøye med på hvordan det går med barnet og foreldrene og vurdere om hjelpen er tjenlig, eventuelt om det er nødvendig med nye tiltak, eller om det er grunnlag for omsorgsovertakelse. Tiltaksplanen skal evalueres regelmessig.

Fra rundskrivet Retningslinjer om hjelpetiltak, punkt 5.2.2 ¹, siteres (Statsforvalterens uthevinger):

Tiltak som urinprøver og meldeplikt er å anse som særlig inngripende og bør derfor kun benyttes i unntakstilfeller, og bare i situasjoner der det ikke er tvil om at barnets omsorgssituasjon kan ivaretas på en forsvarlig måte.

Urinprøver skal håndteres i samsvar med helsemyndighetenes retningslinjer. Det er de til enhver tid gjeldende retningslinjer som barneverntjenesten må rette seg etter. Iverksettelse av pålagte kontrolltiltak vil aldri være noen garanti mot at barnet utsettes for forsømmelser, overgrep eller mishandling. Det er derfor viktig at barneverntjenesten holder seg løpende orientert om hvordan det går med barnet og foreldrene, jf. barnevernloven § 4-5. Det er også viktig at det må stilles krav til hyppigheten av rustestingen. Prøvene må avlegges så hyppig at de gir en reell mulighet for å avdekke eventuelt rusmisbruk.

Det følger av barnevernloven § 6-1 annet ledd at:

Avgjørelser som gjelder tjenester og ytelser etter denne loven skal regnes som enkeltvedtak.

Dette innebærer at vedtaket skal begrunnes etter reglene i forvaltningsloven §§ 24 og 25. Hvordan barnets beste er vurdert skal også fremgå av vedtaket. Det skal også opplyses om at vedtaket kan klages på til statsforvalteren, jf. barnevernloven § 6-5.

Krav til samarbeid

I barnevernloven kapittel 3 er kommunens og barneverntjenestens generelle oppgaver beskrevet. Samarbeid med andre deler av forvaltningen er omtalt i § 3-2 hvor det står:

Barneverntjenesten skal medvirke til at barns interesser ivaretas også av andre offentlige organer.

Barneverntjenesten skal samarbeide med andre sektorer og forvaltningsnivåer når dette kan bidra til å løse oppgaver som den er pålagt etter denne loven. Som ledd i disse oppgavene skal barneverntjenesten gi uttalelser og råd, og delta i den kommunale og fylkeskommunale planleggingsvirksomhet og i de samarbeidsorganer som blir opprettet.

Ressursbruk

Det fremgår av barnevernloven § 8-1 at det er barnets oppholdskommune som har det økonomiske ansvaret for hjelpetiltak, herunder også utgifter til rusmiddeltesting. Videre følger det av helsepersonelloven § 6 om ressursbruk at helsepersonell ikke skal påføre trygden unødvendige utgifter, eksempelvis ved at HELFO refunderer utgifter til rusmiddeltesting som barneverntjenesten har plikt til å dekke.

Styring og ledelse

Ifølge barnevernloven § 2-1 andre ledd skal kommunen ha internkontroll etter reglene i kommuneloven § 25-1 for å sikre at kommunen utfører oppgavene sine i samsvar med krav fastsatt i lov eller i medhold av lov. Kravet til ledelse, organisering og styring er et viktig element i kommunens ansvar for å tilby og yte forsvarlige tjenester. I kommuneloven § 25-1 står:

Kommuner og fylkeskommuner skal ha internkontroll med administrasjonens virksomhet for å sikre at lover og forskrifter følges. Kommunedirektøren i kommunen og fylkeskommunen er ansvarlig for internkontrollen.

Internkontrollen skal være systematisk og tilpasses virksomhetens størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold.

Ved internkontroll etter denne paragrafen skal kommunedirektøren

a) utarbeide en beskrivelse av virksomhetens hovedoppgaver, mål og organisering
b) ha nødvendige rutiner og prosedyrer
c) avdekke og følge opp avvik og risiko for avvik
d) dokumentere internkontrollen i den formen og det omfanget som er nødvendig
e) evaluere og ved behov forbedre skriftlige prosedyrer og andre tiltak for internkontroll

Barnets beste

Et overordnet prinsipp for barnevernets arbeid er at tiltak som settes i verk skal være til barnets beste. Hvis barn og foreldre har motstridene interesser, er det derfor hensynet til barnet som er avgjørende. Prinsippet utgjør en selvstendig rettighet for hvert barn, men det skal også vektlegges når andre lovbestemmelser skal fortolkes og virke som en retningslinje for saksbehandlingen i saker som berører barn.

Barnekonvensjonen er inntatt i norsk lov og går foran all annen særlovgivning. Barnekonvensjonen artikkel 3 punkt 1 om barnets beste lyder:

Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Hensynet til barnets beste fremgår også av Grunnloven § 104 og barnevernloven § 4-1 første ledd. Sistnevnte bestemmelse sier at:

(…) det skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet.

Beskrivelse av faktagrunnlaget

Kort beskrivelse av organisering av kommunen og barneverntjenesten

Midt-Agder barneverntjeneste er en interkommunal barneverntjeneste for kommunene Evje og Hornnes, Iveland, Vennesla og Åseral. Vennesla kommune er vertskommune. Per første kvartal 2021 var det til sammen 20 847 innbyggere i kommunene ² .

Rådmannen i Vennesla har fem kommunaldirektører som leder hver sin etat. Kommunaldirektøren for Oppvekst har ansvar for de kommunale barnehagene, skolene, helsestasjonen- og skolehelsetjenesten og barneverntjenesten. En enhetsleder har ansvaret for barnevern, helsestasjon og skolehelsetjenesten. Barneverntjenesten ledes av en barnevernleder.

Praktisk gjennomføring av rusmiddeltesting ved urinprøvetaking hos barneverntjenesten

Barneverntjenesten gjennomfører rusmiddelkontroll selv ved bruk av hurtigtester i egne lokaler, eller i samarbeid med legekontorene ved henvisning. Det foreligger en udatert intern rutine for «Rustesting med samtykke» som omtaler frivillig samtykke, rustesting ved legekontor, rustesting ved barneverntjenestens kontor, rustesting ved hjemmebesøk/akutte situasjoner og hårprøver.

I intervjuet med barnevernleder ble det opplyst at barneverntjenesten har hatt hurtigtester på kontoret siden 2012. I 2019 flyttet barneverntjenesten inn i nye lokaler som har et eget toalett med speilvindu inn til testrommet.

Det er en ansatt med videreutdanning innen rus som har ansvar for å bestille hurtigtestene og påse at de ikke går ut på dato. Hovedvekten av de ansatte har en sosialfaglig utdannelse. Alle nyansatte skal få opplæring i urinprøvetaking og en gjennomgang av ulike rustester, samtykkeskjema samt hvordan gjennomføre og lese av testen.

Tjenesten bruker tester levert fra Ferle Produkter. Vi har ikke fått opplyst hva slags tester som faktisk er i bruk utover at det er en som kun avdekker spor av THC (cannabis) og en annen test som avdekker flere ulike typer narkotiske stoffer. Barnevernleder sa i intervjuet at dersom en person opplyser om bruk av cannabis, er dette det blir testet for. Barnevernleder opplyser at testene ikke er 100 % sikre og at de bare kan gi en indikasjon på noe.

Ifølge barneverntjenestens rutine skal aktuell kontaktperson som tar urinprøver gi informasjon om hva som skal skje og at prøvene er ikke-sanksjonære. Kontaktpersonen skal følge med på urinprøvetakingen gjennom speilvindu og deretter står det i rutinene at kontaktpersonen «..lar (…) urinen stå igjen på toalettet og åpner døren slik at kontaktpersonen kan komme inn å gjennomføre kontrollen/hurtigtesten med vedkommende tilstede/med åpen dør». Videre fremgår det av rutinen at urinen ikke skal kastes ut før hurtigtesten viser et klart/gyldig svar. Prøvegiver skal umiddelbart få beskjed om resultatet av prøven og kan se resultatet. Ved utslag eller mistanke om rus som er vanskelig å tyde, står det i rutinen at barneverntjenesten kan «råde vedkommende til å dra til legesenteret/legevakt for en utvidet test.» Barnevernleder opplyste også at barneverntjenesten noen ganger tok to tester om de var usikre.

Barnevernleder opplyser at mange kontaktpersoner opplever det svært ubehagelig å skulle overvåke urinprøvetaking samtidig som de skal jobb i et relasjonsarbeid. Sett i lys av at kontaktpersonene ikke er helsepersonell skriver hun at dette er helt forståelig, og dette er noe hun som leder ikke vil pålegge dem å gjøre. Barnevernleder opplyste i intervjuet at hun ikke har en egen liste over ansatte som foretar urinprøver. Hun sa videre at hun ikke var komfortabel med at barneverntjenesten gjennomfører urinprøvetaking selv og at hun ønsket at prøvegivere kunne gå til sin fastlege og at dette ville være mer riktig for prøvegiver og prøvetaker.

Barnevernleder påpekte at kontoret og lokalet deres er stort og ikke sikret god nok diskresjon for personer som kom for å avlegge prøver. Plantegningen viser også at prøvegiver og prøvetaker må gå gjennom store deler av barnevernets lokaler for å komme fra venterommet til toalettet hvor urinprøvene tas.

Frivillig og informert samtykke

Barneverntjenesten har to ulike skjemaer for rusmiddeltesting: «Informert samtykke for rustesting» for testing hos barneverntjenesten og «Henvisning og samtykke for rustesting» for testing hos fastlege.

Skjemaet «Informert samtykke for rustesting» har rubrikker for å fylle ut personalia og tidsrom. For tidsrom, er det lagt inn en veiledningstekst: «Fyll ut om testingen er et engangstilfelle eller uanmeldt sporadisk testing etter ønske fra barneverntjenesten.» Ved avkrysning og underskrift samtykkes det til:

Jeg samtykker til å la meg rusteste i det angitte tidsrommet. Jeg er gjort oppmerksom på at barneverntjenesten journalfører resultatet fra testingen. Jeg er gjort oppmerksom på at jeg når som helst kan trekke samtykket.

Skjemaet «Henvisning og samtykke for rustesting» har, i tillegg til personalia, rubrikk for «Type rustest (urinprøve, blodprøve) og hvilke stoffer det skal testes for:», «Tidsrom og hyppighet:» og kontaktinformasjon til barneverntjenesten. Selve samtykket er formulert slik:

Jeg samtykker til å la meg rustest i den angitte perioden, og at Midt Agder barneverntjeneste kan innhente svar på rustesten fra legesenteret, og at legesenteret selv kan utgi prøvesvar til Midt Agder barneverntjeneste.

Jeg er gjort oppmerksom på at jeg når som helst kan trekke samtykket.

Dette skjemaet har også informasjon om adresse for prøvesvar og adresse for faktura.

Begge de to overnevnte skjemaene mangler informasjon om formål med rusmiddeltesting, konsekvenser ved uteblivelse eller positiv test, og hvordan prøvesvarene følges opp overfor prøvegiver.

I oversendte saker fant vi at barneverntjenesten fra 2016 - 2020 i flere tilfeller hadde brukt dokumenter med overskrifter «Rekvisisjon – avtale om blodprøvetaking» og «Ny rekvisisjon ift PEth prøvetaking». Her stod barnevernets bekymring beskrevet, og tidspunkt for prøvene ble overlatt til legesenteret og omsorgspersonen. Dokumentene hadde følgende formulering om samtykke: «{Navn på prøvegiver} har samtykket til avtale om blodprøvetaking og at barneverntjenesten får innsyn i resultatene.» Dokumentene var imidlertid ikke signert av prøvegiver. Disse dokumentene var noen ganger adressert til legekontoret med kopi til prøvegiveren, andre ganger var det adressert til prøvegiveren, uten noen informasjon om at rekvisisjonen også ble sendt aktuell prøvetaker.

I saksdokumentene var det signert «Samtykke blodprøvetaking» eller «Henvisning og samtykke for rustesteing» for to av tre prøvegivere ³ . Disse var datert første halvår 2021. Barnevernleder sa i intervjuet at hun mente dette kunne ha sammenheng med at rutinene var gjennomgått i forbindelse med tilsynet. Vi stilte barnevernleder spørsmål om et informert samtykke fremkom noe annet sted enn av samtykkeskjema. Barnevernleder opplyste at kontaktpersonen gir mer muntlig informasjon til prøvegiver og at det må fremkomme i et journalnotat.

Ved gjennomgang av sakene fremkommer det spredt informasjon om tiltakets innhold og omfang og prøvegiveres samtykke. I en saksmappe står det eksempelvis: «Ut. sier det kan bli aktuelt å utvide tiden med PEth-prøver, noe (prøvegiver) sier er helt greit.» Et annet sted i samme saksmappe finner vi at prøveverdiene «kommer til å ha betydning for veien videre.» I en annen saksmappe står det i journalen at prøvegiver «opplevde at det var en trussel om at bvtj. tok barna hvis ikke han gikk med på prøver. U.T. forklarer at bvtj. bekymring vokser hvis mor og far ikke samarbeider til en god løsning for å sikre at barna har en god nok omsorgssituasjon,» «Konsekvensene (av å ikke ta prøver) kan føre til at barnevernet må vurdere omsorgen…» Og «Forklarer om bvtj sin rutine og håndtering når det gjelder rus: rustest ukentlig og eneste måten å motbevise rusing er å avlegge rene prøver, vi stoler ikke på hva som fortelles.»

En prøvegiver hadde i januar underskrevet et skjema med tittel «Samtykke blodprøvetaking» ⁴ . Ut over at tittel var tilpasset den aktuelle prøven, skilte skjemaet seg også fra malen ved at formål og eventuelle konsekvenser var angitt; å kartlegge alkoholbruk og at høye verdier ville bli brukt til å vurdere hvilke tiltak som skulle iverksettes. Antall prøver og hvor lenge de skulle tas, var fylt ut med: «1 gang hver andre uke i 3 måneder». Informasjon om at prøvegiveren når som helst kunne trekke samtykket var tatt bort. Etter tre måneder hadde denne prøvegiveren signert et skjema med tittel
«Informert samtykke til rustesting». I dette skjemaet var tidsrom angitt til: 1 gang hver andre uke i 6 måneder. Begge skjemaene var adressert til legekontoret, men informasjon om at barneverntjenesten skulle dekke utgiftene fremgikk kun av det første.

En annen prøvegiver hadde signert en «Henvisning og samtykke for rustesting». «Type rustest» var angitt til PEth-test og under «Tidsrom og hyppighet:» står det følgende: «Hyppighet som er anbefalt av ARA og i samarbeid med fastlegen.» Av journalnotat fra møte datert samme dag fremgår det at omsorgspersonen ønsket å vurdere videre rustesting og at hun ⁵ ville hjem og lese på informasjon i saken. Det er ikke dokumentert i journalen om vedkommende ombestemte seg i møtet eller senere samme dag. Det er heller ikke dokumentert informasjon om videre samtale rundt personens usikkerhet knyttet til samtykke til videre testing.

Vedtak og klageadgang

Barneverntjenesten fatter ikke vedtak om rusmiddeltesting. Barnevernleder opplyste at dette ble gjort tidligere. Etter en gjennomgang på kontoret tidlig i 2021 ble det vurdert at urinprøver er en kartlegging og ikke en tjeneste, og at det følgelig ikke skal fattes vedtak. Det ble også vist til rettslig grunnlag i Prosedyre for rusmiddeltesting (IS-2231) og at prøver kun kan gjennomføres med samtykke, med mindre det er lovhjemmel for å pålegge prøver. Samt at det bør foreligge skriftlig samtykke som tydeliggjør at tiltaket er frivillig, at samtykket kan trekkes tilbake og at prøvene er ikke- sanksjonære.

Da det ikke fattes vedtak om urinprøvetaking opplyses det heller ikke om klageadgang på tiltaket, og tiltaket er ikke nærmere beskrevet i tidsavgrensede tiltaksplaner. Barnevernleder opplyste at urinprøver baserer seg på samtykke og at dersom vedkommende ikke ønsker å ta prøver stopper det opp.

Samhandling med legekontorene og oppfølging av prøvesvar

Det foreligger to samarbeidsavtaler mellom barnevernstjenesten og Evje legekontor. Den ene
«Avtalen rusmiddelkontroll – barnevern og kommune» (1) er den vi har fått oversendt fra Evje kommune. Den andre vi har fått oversendt fra Midt-Agder barneverntjeneste heter: «Avtale om rusmiddelkontroll – barneverntjenesten og Evje og Hornnes kommune» (2). Ingen av disse avtalene er daterte. Det er flere punkter som ikke korresponderer med hverandre i disse to avtalene, herunder:

• I 1 står det at «Kontakten mellom barnevern og kommune går via henvisning til Evje legesenter fra barnevernet», mens det i 2 står at «samtykkeerklæringen sendes til legesentret som oppbevarer samtykket i deres journal»
• I 1 står det at «Ved avslutning av avtale, skal samlet journalnotater sendes til lokal barnevernet», mens det i 2 står at «Barnevernstjenesten har selv ansvar for å innhente prøvesvar fra legesenteret i perioden som er omtalt i vedtaket».
• I 1 står det at det skal «testes på alle ulovlige rusmidler» Mens det i 2 står at det «i samtykkeerklæringen skal oppføres hvilken type rustest som skal gjennomføres».

I intervjuet med barnevernleder ble hun spurt om hun hadde reflektert over ulikheten i avtalene. Barnevernleder svarte at hun mente dokumentet som var oversendt fra Evje og Hornnes kommune kunne være en intern rutine ved Evje legesenter.

Ut over avtalen med Evje og Hornnes kommune, foreligger det ingen samarbeidsavtaler med de øvrige legekontorene i regionen. Barnevernleder opplyste at Iveland legekontor sjeldent er brukt og at det ennå ikke har vært behov for avtale med Åseral legekontor. Når det gjelder samarbeidet med Vennesla legesenter ble det vist til oversendt dokument «Informasjon om urinprøvetaking ved Vennesla legekontor» hvor det fremgår at barneverntjenesten som hovedregel skal ta prøver selv og at barnevernet i noen spesielle situasjoner kan bruke laboratoriet ved legesenteret. Senere i forløpet av tilsynet ble vi kjent med at det er startet en ny prosess mellom Vennesla legesenter og barneverntjenesten for å få på plass en formell samarbeidsavtale. I denne prosessen deltar også helse- og sosialsjef i kommunen. Det var ikke inngått noen avtale før dette tilsynet ble avsluttet.

I samtykkeskjema til en prøvegiver står det at barneverntjenesten kan innhente svar fra blodprøvetakingen. Det står også at prøveresultat sendes til barnevernets adresse. I journalnotatene fremgår det at kontaktpersonen har ringt legekontoret og fått oppgitt svarene to ganger i måneden.

I en «Rekvisisjon – Avtale om blodprøvetaking» fra mai 2018 adressert Evje legesenter står det at «barneverntjenesten får beskjed samme dag ved evt. positiv prøve og evt. ved uteblivelse.» Hyppighet for prøvene er angitt til annenhver uke og tidsangivelsen er satt til «frem til annet blir bestemt». Hverken hos barneverntjenesten eller ved legesenteret er det journalført noe kommunikasjon om de planlagte prøvene før i desember 2018. Da innhentet barneverntjenesten muntlig informasjon om det ene prøvesvaret som forelå fra november 2018. Fra november 2018 til juni 2019 unnlot omsorgspersonen også å ta prøver uten at det var noen kommunikasjon mellom barneverntjenesten og legekontor rundt dette.

Ressursbruk

Barneverntjenesten har nedfelt i sine rutiner og skjemaer at faktura for rusprøver tatt ved legekontor skal sendes barneverntjenesten. Dette gjenfinnes i all hovedsak også i oversendte dokumenter fra oppfølging av personer som har avlagt prøver. Rutinen beskriver ikke noe om dekning av utgiftene ved analyselaboratoriet.

Styring

Barnevernleder opplyste at beslutningen om å ta urinprøver initieres i dialogen mellom kontaktperson og den aktuelle omsorgspersonen. Det er ikke egne beslutningsmøter om å starte med testing. Ved mistanke om rusmiddelmisbruk hos omsorgspersoner er dette imidlertid gjenstand for drøfting i teamet, men barnevernleder er ikke involvert i denne drøftingen.

Barneverntjenesten har ikke samarbeidsavtale med tre av fire legekontor.

Det forelå ingen avviksmeldinger knyttet til urinprøvetaking på tilsynstidspunktet.

Det fremkom heller ingen andre opplysninger om at barneverntjenesten jobber systematisk med uheldige hendelser i forbindelse med rusmiddeltesting.

Statsforvalterens vurdering av faktagrunnlaget opp mot aktuelt lovgrunnlag

I det følgende vil vi vurdere faktagrunnlaget opp mot kravene til forsvarlighet, samhandling, ressursbruk og styring som følger av lovgivningen, hver for seg presentert i spørsmålsform.

Sikrer barneverntjenesten en forsvarlig gjennomføring av rusmiddeltesting?

Hurtigtester: god praksis og begrensninger

Ifølge veilederen Prosedyrer for rusmiddeltesting (IS-2231) frarådes bruk av hurtigtester som eneste analysemetode ⁶. I noen tilfeller kan det være ønskelig med et umiddelbart analysesvar, men prøvene er uspesifikke og kan gi falskt positive og falskt negative svar. Håndtering av positive resultater vil ofte avhenge av om prøvegiver bekrefter at analysefunnet er riktig eller ikke. Dersom det ikke foreligger innrømmelse, bør positive resultater ved hurtigtest verifiseres ved innsending til et laboratorium. Også negative analyseresultater kan være aktuelt å verifisere i et laboratorium, spesielt i saker der resultatet har vesentlig betydning. Slike verifiseringsprøver forutsetter at urinprøven er delt opp før hurtigtesten brukes, da denne forurenser prøven.

Videre bør ifølge veilederen den som avleser testen være en annen enn den som har besluttet at prøven skal tas, og selve avlesingen bør skje uten tilsyn av prøvegiver. Det må også foreligge rutiner for hvordan resultatet av hurtigtestene skal dokumenteres. Den som avleser hurtigtester må ha nødvendig opplæring, herunder kunnskap om den aktuelle testens begrensninger og ha erfaring med avlesning av slike prøver. Noen multitester på markedet mangler for eksempel antistoffer mot oksykodon, et morfinpreparat som misbrukes i økende grad. Det er heller ikke mulig å skille mellom utslag på kodein, etylmorfin og morfin ved bruk av hurtigtester. Endelig er det også mulighet for falsk positive utslag ved bruk av hurtigtester, eksempelvis ved at pågående bruk av et antibiotika kan gi falskt positivt utslag på et narkotikum, eksempelvis Ciproxin og amfetamin.

Statsforvalteren mener kontrolltiltak i regi av barneverntjenesten er av stor betydning og alltid bør verifiseres av bekreftelsesanalyse, uavhengig av om hurtigtesten viser positivt eller negativt prøveresultat. Et falskt positivt prøvesvar vil være negativt for prøvegivers integritet, mens et falskt negativt resultat kan bety at barn er sammen med ruspåvirkede voksne uten at andre kontrolltiltak iverksettes.

Vurdering av hurtigtester hos Midt-Agder barneverntjeneste

Barneverntjenesten har i sine rutiner beskrevet at ved utslag eller mistanke om rus som er vanskelig å tyde, kan barneverntjenesten råde vedkommende til å dra til legesenteret/legevakt for en utvidet test. Statsforvalteren vurderer på bakgrunn av overnevnte at det ikke er tilstrekkelig å råde prøvegiver til å dra til legesenter for en utvidet test. Barneverntjenesten er ansvarlig for å sikre forsvarlig gjennomføring av tiltaket, og dersom hurtigtester benyttes må de også sørge for at prøven verifiseres gjennom analyse i laboratorium.

Statsforvalteren har gjennom intervjuet med barnevernleder avklart at legevakten ikke er riktig instans å henvise prøvegiver til ved utslag eller uklare svar på hurtigtester. Slike oppdrag hører ikke til legevaktens oppgaver og tjenesten har ikke egnede fasiliteter eller nødvendig laboratorieutstyr til denne typen prøvetaking.

I barnevernets rutine står det også at aktuell kontaktpersonen følger prøvegiver inn til test i deres lokaler. Barnevernleder påpekte selv at lokalenes utforming ikke sikrer god nok diskresjon i denne fasen. Ved noen tilfeller vil prøvetaker være en annen person enn prøvegivers kontaktperson, men dette er tilfeldig og ikke som følge av anbefalinger i veilederen. Videre legger rutinen opp til at prøven skal avleses med prøvegiver til stede, og at resultatet av testen skal gis raskt. Statsforvalteren vurderer at dette er en sårbar situasjon der risikoen for at testen leses av feil øker som følge av prøvegivers nærvær og tidspress.

Ut over observasjon under prøvetakingen er det ikke beskrevet andre kontrollrutiner for å avdekke forsøk på manipulasjon. Statsforvalteren vurderer at manglende kontrolltiltak som måling av urinens temperatur ikke er i tråd med god praksis. Det vil alltid være en mulighet for manipulasjon og selv om prøvetaker aldri kan eliminere risikoen for dette helt, bør risikoen for dette minimeres så godt som mulig.

Statsforvalteren vurderer at barneverntjenestens bruk av hurtigtester for rusmiddelkontroll ikke er forsvarlig fordi barneverntjenesten med sin praksis ikke sikrer at

• urinprøver avlevert for hurtigtest kan verifiseres gjennom analyse ved laboratorium,
• prøvegivers integritet ivaretas i foranledningen til prøvetakingssituasjonen,
• prøvetaker har tilstrekkelig med erfaring og kompetanse til å vurdere resultatet av hurtigtesten, samt
• prøvetaker får ro og avstand til prøvegiver i vurdering av analysearbeidet.

Statsforvalteren vurderer at barneverntjenesten ikke har sikret at rusmiddeltesting ved urinprøvetaking skjer på en forsvarlig måte, jf. barnevernloven § 1-4.

Statsforvalteren tilrår derfor barneverntjenesten endrer praksis fra å ta planlagte urinprøver med hurtigtester på eget kontor til å henvise alle omsorgspersoner til å avlegge slike prøver hos fastlege eller i spesialisthelsetjenesten.

Sikrer barneverntjenesten at rusmiddeltesting er basert på frivillig og informert samtykke og at vedtak fattes? ⁷

Det stilles krav til informert og frivillig samtykke, samt vedtaks form for at prosessen ved rusmiddeltesting kan sies å være forsvarlig, jf. rettslig grunnlag over. Vedtak om rusmiddeltesting skal være basert på et informert samtykke, dvs. at omsorgspersonene skal forstå hva de samtykker til. God praksis er å dokumentere, helst i en avtale, et skriftlig frivillig og informert samtykke hvor det tydelig fremgår hva hensikten med prøvetakingen er og hvordan det eksakt er tenkt gjennomført. Herunder hva det skal testes for, hyppighet, varighet og konsekvenser ved uteblivelse eller positive prøver og hvordan tiltaket skal bli fulgt opp.

Barneverntjenesten har lagt vekt på at rusmiddeltesting som tiltak er frivillig og at gjennomføring av tiltaket avhenger av frivillighet. Vår vurdering er at det er ekstra viktig å sikre et informert samtykke ettersom frivilligheten ikke alltid oppleves reell for de omsorgspersonene det gjelder.

Skjemaene for samtykke som fulgte med rutinen og de utfylte skjemaene vi har fått oversendt, dekker imidlertid ikke kravene til et frivillig og informert samtykke. Skjemaet legger i utgangspunktet ikke opp til at følgende informasjon gjøres skriftlig: formål, konsekvenser ved uteblivelse/positiv test og informasjon om oppfølging av prøvesvar overfor prøvegiver. Det kan være positivt at skjemaer tilpasses den enkelte sak, men det er viktig å sikre at viktig informasjon ikke blir utelatt ved slik tilpasning, eksempelvis mulighet for å trekke samtykket.

Statsforvalteren vurderer det som positivt at barneverntjenesten som følge av tilsynet i større grad har tatt i bruk samtykkeskjema som signeres av den det gjelder ved oppstart og videreføring av rusmiddeltesting.

Barneverntjenesten har av flere årsaker valgt å ikke fatte vedtak om rusmiddeltesting. Dette er ikke i tråd med bvl. § 4-4 om hjelpetiltak. Hjelpetiltak skal fattes i vedtaks form ⁸ .

Statsforvalteren ber barneverntjenesten merke seg at vedtak også skal fattes når rusmiddeltesting iverksettes i undersøkelsesfasen, i alle fall i de tilfellene hvor tiltaket er etter initiativ fra barneverntjenesten. Som påpekt innledningsvis i rapporten har Bufdir oppfordret oss til å rette en henvendelse til dem for en ytterligere tolkning av iverksetting av rusmiddeltesting i undersøkelsesfasen, da det er mange sider ved dette som kan være problematisk.

Statsforvalteren vurderer at Midt-Agder barneverntjeneste ikke sikrer at rusmiddeltesting er basert på frivillig og informert samtykke og at vedtak fattes, jf. barnevernloven § 4-4, jf. § 1-4.

Sikrer barneverntjenesten forsvarlig samhandling med legekontorene?

For å sikre en god samhandling, jf. plikten av barnevernloven § 3-2, er det viktig at barneverntjenesten og legekontorene er kjent for hverandre, at de har en omforent forståelse av hverandres praksis og hva som kan forventes av hverandre, samt at det er mulig å oppnå kontakt med hverandre. Det følger videre av barnevernloven § 4-5 at barneverntjenesten skal følge nøye med på et tiltak som rusmiddeltesting.

Våre funn viser flere mangler i samhandlingen når prøvetakerne er fastleger. Ved tidligere bruk av
«Rekvisisjoner» var tidsangivelsen satt til «frem til annet blir bestemt», og oppdraget med å gi beskjed ved positiv prøve eller uteblivelse fra prøve var gitt til legekontoret. I praksis viste det seg at dette ikke ble fulgt opp fra legekontoret. Det ble heller ikke fanget opp hos barneverntjenesten at omsorgspersonen uteble fra avtalt testing og kun avla en test på et år.

De nyere underskrevede samtykkene til rusmiddeltesting er ikke entydige i hvem som skal sørge for at barneverntjenesten får prøvesvarene og dermed også kan følge med på at avtalt testing gjennomføres. Det samtykkes til at barneverntjenesten kan «innhente svar» og det står at
«prøvesvar sendes». Det blir i stor grad opp til den enkelte kontaktperson i barneverntjenesten å ha en struktur og rutine for å følge opp tiltaket.

I tre av sakene Statsforvalteren har gjennomgått har barneverntjenesten den siste tiden jevnlig innhentet informasjon om prøvesvarene per telefon. Dette kan være nyttig i de tilfellene hvor det haster å få kjennskap til prøvesvaret, men det kan også føre til unødig belastning på en allerede presset helsetjeneste og kan føre til misforståelser/kommunikasjonssvikt.

Det ville være god samhandlingspraksis at prøvesvarene til barneverntjenesten oversendes skriftlig fra legekontorene. Det er også viktig å ha seg med at barneverntjenesten er ansvarlig for å følge opp iverksatte tiltak og tjenesten må derfor også følge med på at legekontorene faktisk oversender prøvesvar og etterspørre når det ikke blir sendt over.

Statsforvalteren vil anbefale at barneverntjenesten i arbeidet med nye og reviderte samarbeidsavtaler, avklarer med legekontorene hvordan dette best kan løses og om mulig få til en lik praksis, uavhengig av hvilket legekontor som er prøvetaker. Dette vil etter vår vurdering i ytterligere grad sikre at partene er kjente med sine roller og oppgaver og på den måten sikre at prøvesvarene blir kjent for barneverntjenesten innen rimelig tid.

Samlet sett vurderer Statsforvalteren at barneverntjenesten ikke sikrer en forsvarlig samhandling når de rekvirerer rusmiddeltesting hos legekontorene, jf. barnevernloven § 3-2.
Sikrer barneverntjenesten korrekt ressursbruk i forbindelse med rusmiddeltesting?
Ved urinprøvetaking er det kostnader forbundet både til selve avleggelsen av urinprøver ved legekontoret og ved analyselaboratoriet som legekontoret sender prøven til. Barneverntjenesten er godt kjent med at de skal dekke utgiftene til rusmiddeltesting som skjer ved legekontorene. Med ett unntak viser også dokumentene at dette kommuniseres til prøvegiver og prøvetaker.

Barneverntjenesten har ingen rutine for å sikre at de også dekker analysekostnadene ved laboratoriet. Det fører til at trygden påføres unødvendige utgifter. Dette er et forbedringsområde som krever at det aktuelle legekontoret informerer sitt laboratorium om at deres utgifter skal dekkes av barneverntjenesten. Dette er også påpekt i rapporten til Evje legekontor.

Statsforvalteren konkluderer med at det foreligger noen forbedringspunkter knyttet til ressursbruk, men at Midt-Agder barneverntjeneste sin praksis ikke representerer noe brudd på krav til utgiftsdekning, jf. barnevernloven § 8-1, jf. helsepersonelloven § 6.

Sikrer barneverntjenesten god styring med tanke på kvalitet og forsvarlige tjenester oppimot tilsynstema?

Det er ikke skriftlige rutiner for opplæring av ansatte som gjennomfører rusmiddeltesting. Det er heller ikke beskrevet noen internkontroll med måten de ansatte gjennomfører oppgaven.
Barnevernleder er ikke involvert i prosessen med omsorgspersoner forut for avtaler om rusmiddeltesting eller når en avtale er inngått.

Når et slikt særlig inngripende tiltak tas i bruk sjelden, skjerper det etter Statsforvalterens vurdering behov for rutiner og kontrolltiltak for å sikre en forsvarlig gjennomføring av rusmiddeltesting.
Barneverntjenesten har imidlertid ikke hatt noen kontrollrutiner som har sikret en systematisk evaluering av avtaler eller gjennomføring av rusmiddeltesting. Avvikssystemet har heller ikke vært brukt som læringsverktøy i forbindelse med uheldige hendelser knyttet til rusmiddeltesting.
Samlet sett vurderer Statsforvalteren at Midt-Agder barneverntjeneste ikke har god nok styring med tanke på kvalitet og forsvarlige tjenester oppimot tilsynstema, jf. barnevernloven § 2-1 andre ledd, jf. kommuneloven § 25-1.

Statsforvalterens konklusjon

Tilsynet har avdekket mangler ved gjennomføring av rusmiddeltesting som samlet sett representerer brudd på barnevernlovens krav til forsvarlighet og samhandling, jf. barnevernloven §§ 1-4 og 3-2.

Midt-Agder barneverntjeneste har ikke en god nok ledelse og styring av rusmiddeltesting som sikrer at etablering og oppfølging av rusmiddeltesting skjer på en forsvarlig måte, noe som representerer brudd på barnevernloven § 1-4 jf. barnevernloven § 2-1 andre ledd, jf. kommuneloven § 25-1.

Tilsynet påpeker mulighet for forbedring når det gjelder ressursbruk, men det er ikke avdekket brudd på krav til ressursbruk som følger av barnevernloven § 8-1, jf. helsepersonelloven § 6.

Oppfølging av påpekte lovbrudd

I videre arbeid med å rette lovbruddet, ber vi kommunen:

• gjøre sin egen vurdering av hvilke forhold som påvirker og bidrar til lovbruddene,
• utarbeide en plan med tiltak for å rette lovbruddene, samt
• utarbeide plan for å følge med på om tiltakene etterleves i praksis og virker som planlagt.

Planene bør inneholde kommunens egne frister for å sikre fremdrift. Statsforvalteren ber om tilbakemelding på ovennevnte innen 06.11.2021.

Beskrivelse av gjennomføringen av tilsynet

Tilsynsteamet fra Statsforvalteren

• ass. fylkeslege, Aase Aamland, helse- og sosialavdelingen, revisjonsleder
• rådgiver/sosionom, Elisabeth Fevik, helse- og sosialavdelingen, revisor
• seniorrådgiver/jurist Gro Lislegard-Bækken, utdanning og barnevernsavdelingen, revisor

Varsel om tilsynet ble sendt 11.01.2021.

Følgende dokumenter er innhentet og vurdert som relevante for tilsynet

• Avtale om rusmiddelkontroll – barneverntjenesten og Evje og Hornnes kommune
• Samarbeidsrutine - barneverntjenesten og Vennesla legekontor
• Skjema for informert samtykke for rustest
• Skjema for henvisning og samtykke for rustest
• Barnevernleders vurdering av rusprøvetaking
• Barnevernets rutine for rustesting med samtykke
• Oversikt over hvor mange som tar rustest hos barnevernet på nåværende tidspunkt, samt navn og fødselsnummer
• Plantegning over kontorlokalet
• For fire personer som har tatt/tar rusmiddeltest i barneverntjenestens regi mottok vi relevant dokumentasjon fra deres journal hos barnevernet.

Gjennomførte intervjuer

• Hele tilsynslaget intervjuet barnevernleder 22.06.2021
• Aase Amland og Elisabeth Fevik gjennomførte telefonintervju med en omsorgsperson 04.06.2021 kl. 13:00

Oversikt over saksdokumenter

1. Varsel om tilsyn, datert 11.01.2021
2. Mottatt dokumentasjon, datert 09.02.2021
3. Internt notat etter samtale med barnevernleder, datert 15.03.2021
4. Brev med anmodning om ytterligere dokumentasjon, datert 17.03.2021
5. Mottatt ytterligere dokumentasjon, datert 29.03.2021
6. Brev med anmodning om ytterligere dokumentasjon, datert 06.04.2021
7. Mottatt ytterligere dokumenter, datert 22.04.2021
8. E-post med invitasjon til intervju av barnevernleder og spørsmål om mangler ved tidligere oversendelse, datert 02.06.2021
9. Mottatt ytterligere dokumentasjon, datert 08.06.2021
10. Interne notater etter gjennomført intervjuer
11. E-post fra barnevernleder med supplerende svar, datert 23.06.2021
12. E-post med bekreftelse av mottatt e-post, datert 23.06.2021
13. Internt notat etter telefonsamtale med barnevernleder 29.06.2021

1 Avsnittet omhandler pålegg om urinprøver som kontrolltiltak. Gjennomføring av urinprøvekontroll er imidlertid alltid å anse som særlig inngripende, også der tiltaket er basert på samtykke, fordi frivilligheten ikke nødvendigvis oppleves som reell.

2 https://www.ssb.no/kommunefakta3 Jf. avgrensning mot undersøkelse og der rusmiddeltesting skjer som følge av avtaler/pålegg fra Fylkesnemnda

4 Tilsynet har fått tilsendt journalnotater fra 17.02.2021 – 13.04.2021 – vi har derfor ikke mottatt dokumentasjon på at mer muntlig informasjon er gitt i forbindelse med signering av samtykker.

5 For leservennlighet har vi i rapporten brukt personlig pronomen (han/hun) i beskrivelsen av opplysninger fra prøvegivere. For å sikre anonymitet har vi gjort et tilfeldig valg om vi skulle bruke «han» eller «hun».

6 I forbindelse med tilsynet vårt har vi også drøftet utfordringer og begrensninger av bruken av hurtigtester med Jean-Paul Bernard som er overlege/ph.d og arbeider ved Senter for Psykofarmakologi, ved Diakonhjemmet sykehus. Bernard har også vært i arbeidsgruppen for Rusmiddeltesting - en rettledning til rekvirenter.

7 Der vedtaks form er påkrevd, jf. ovenfor om avgrensning/presisering og rettslig grunnlag.

8 Se mer om dette i rettslig grunnlag

Evje legekontor. Rusmiddeltesting av omsorgspersoner med barneverntjenesten som rekvirent 2021