3. Oppfølging av barn i fosterhjem

I dette kapitlet beskriver vi hvilke krav som stilles til kommunen og hva statsforvalteren skal undersøke. Kravene er utformet som overordnede krav knyttet til arbeidsprosesser i barneverntjenesten og gjenspeiler det viktigste som må skje hos tjenesten for at oppfølgingen av barnet skal bli av god og forsvarlig kvalitet. Kravene er illustrert gjennom figuren under.

Figur 2. Illustrasjon over arbeidsprosess og kravene (Klikk på bildet for større versjon av figuren)

På flytskjemaet:

• Planlegge oppfølging av barnet 3. leddbvl § 4-15, 3. ledd
• Iverksette beslutninger knyttet til barnet jf. bvl. § 4-16, 2. setning
• Barnet medvirker jf. bvl. § 1-6 og Forskrift om medvirkning
• Informasjonsinnhenting om barnet jf. bvl. § 4-16, Fosterhjem- forskriften § 7
• Oppfølging av fosterhjem, inkl. besøk Jf. Fosterhjems- forskriften § 7
• Vurdere og konkludere på barnets situasjon og behov jf. bvl. § 4-16, 2. setning
• Systematisk internkontroll jf. Kommuneloven § 25-1

Figuren over gir en forenklet fremstilling av det som i realiteten er komplekse og individuelt tilpassede arbeidsprosesser i barneverntjenestens oppfølgingsarbeid. Det handler om å planlegge oppfølgingen, innhente informasjon og følge opp fosterhjemmet, vurdere, konkludere og iverksette beslutninger slik at barnet får den omsorgen og hjelpen det har behov for. Gjennomgående skal barnet medvirke og arbeidsprosessene understøttes av en systematisk internkontroll.

Barns rettigheter under opphold i fosterhjem er tydeliggjort i ny barnevernslov med en egen bestemmelse. Den nye bestemmelsen har sammenheng med utviklingen av barnets posisjon i barnevernsloven, herunder styrking av barnets rett til medvirkning, samt at barnevernsloven nå er en rettighetslov. Etter barnevernsloven § 9-2 skal barnet få forsvarlig omsorg i fosterhjemmet og det skal behandles hensynsfullt og med respekt for sin integritet. Barnet skal selv kunne bestemme i personlige spørsmål så langt det er mulig ut fra formålet med plasseringen og fosterforeldrenes ansvar for å gi barnet forsvarlig omsorg. Barnets alder og modenhet skal tillegges vekt.

Etter barnevernsloven § 9-4 (gammel barnevernlov § 4-22 fjerde ledd) har barnevernstjenesten i omsorgskommunen ansvar for å følge opp barnet i fosterhjemmet etter reglene i barnevernsloven kapittel 8. Barnevernstjenesten i omsorgskommunen har ansvar for å følge opp fosterfamilien så lenge barnet er i fosterhjemmet.

Barnevernstjenestens plikt til å følge opp barn og foreldre etter vedtak om omsorgsovertakelse er regulert i barnevernsloven § 8-3 (gammel barnevernlov § 4-16). Barneverntjenesten skal etter § 8-3 følge opp barnet etter at vedtak om omsorgsovertakelse er iverksatt.

Barnevernstjenesten skal følge med på hvordan barnet utvikler seg, og om det får forsvarlig omsorg. Barnevernstjenesten må derfor sørge for å ha tilstrekkelig kunnskap om hvordan barnet har det under plasseringen, gjennom blant annet samtaler med barnet og fosterhjemmet hvor barnet bor. Barnevernstjenesten må ha tett kontakt med fosterhjemmet for å kunne følge opp barnet. For å ivareta barnets behov under plasseringen, må barnevernstjenesten også samarbeide med andre instanser og aktører som for eksempel skole og helsemyndigheter.

En del av ansvaret med oppfølging innebærer også arbeid med gjenforening. Dersom hensynet til barnet ikke taler mot det, skal barnevernstjenesten legge til rette for at foreldrene kan få tilbake omsorgen for barnet jf. barnevernsloven § 8-3 annet ledd. Barnevernstjenesten plikter å sikre at barnet har det trygt og godt under plasseringen, herunder at barnets behov for stabilitet og ro ivaretas. Arbeidet med tilbakeføring kan ikke gå på bekostning av barnets behov for beskyttelse.

Ordlyden i § 8-3 tydeliggjør at barnevernstjenesten systematisk og regelmessig skal vurdere om det er nødvendig å endre det aktuelle tiltaket. Dette omfatter også å vurdere om det er nødvendig å iverksette ytterligere tiltak for barnet eller om vedtak om omsorgsovertakelse kan oppheves. Hvor ofte det må foretas en evaluering av tiltaket, må vurderes konkret i den enkelte sak.

Forskrift om fosterhjem § 7 gir en nærmere utdyping av hva som ligger i barneverntjenestens plikt til kontroll og oppfølging av det enkelte barns situasjon i fosterhjemmet.

Oppfølgingsansvaret innebærer blant annet å gi fosterforeldrene råd og veiledning og besøke fosterhjemmet så ofte som nødvendig for å følge med på at barnet får god omsorg.

Den delen av fosterhjemsarbeidet som handler om veiledning, oppfølging og kontroll av det enkelte barns situasjon i fosterhjemmet er kanskje den delen av fosterhjemsarbeidet som er aller viktigst for å få fosterhjemsplasseringen til å fungere etter sitt formål. Ansvaret for kontroll av barnets situasjon i fosterhjemmet innebærer et ansvar for å foreta en jevnlig kontroll med at barnet får den omsorg det trenger og at fosterhjemsplasseringen for øvrig fungerer etter sitt formål. Det vil hele tiden være barneverntjenesten som har ansvaret for å vurdere hva som er nødvendig og forsvarlig oppfølging av det enkelte barn, om vilkårene for omsorgsovertakelse fortsatt er til stede og om det konkrete fosterhjemmet er et egnet tiltak for barnet. Barneverntjenesten vil også ha et ansvar for å foreta endringer i barnets omsorgssituasjon som viser seg å være nødvendige som for eksempel behov for forsterkning i fosterhjemmet, sørge for at barnet får et tilrettelagt behandlingstilbud i en barnevernsinstitusjon eller at barnet vurderes for tilbakeføring til biologiske foreldre.

Kravene i dette tilsynet følger arbeidsprosesser i oppfølgingsarbeidet som krever en kontinuerlig dokumentasjon. Barnevernstjenesten har nå en plikt til å føre journal jf. barnevernsloven § 12-4. Plikten til dokumentasjon vil ellers omtales under de ulike kravene.

To av kravene i denne veilederen, henholdsvis kravet til barnets medvirkning og kravet til internkontroll, er gjeldende for alle stegene i arbeidsprosessen det skal føres tilsyn med. For å unngå gjentakelser har vi valgt å samle omtalen av disse i egne krav. Både kravet til barnets medvirkning og kravet til internkontroll må imidlertid ikke ses som noe som står alene, men som en integrert del av det å drive en forsvarlig barneverntjeneste.

Under følger en sammenfatning av forhold som Helsetilsynet anser som vesentlige for å sikre en forsvarlig oppfølgning. Listen må ses i sammenheng med kravene og nærmere normering i veilederen.

Hva er kravet som skal undersøkes?

• Barneverntjenesten tilrettelegger for og gir barnet mulighet til å medvirke i oppfølgingen, og medvirkningen er dokumentert

Oppfølging av barn i fosterhjem skal legge til rette for at barnet opplever trygghet og mestring i dagliglivet og for fremtiden. Da er det avgjørende at barneverntjenesten ivaretar barnets rett til medvirkning gjennom hele oppfølgingsløpet, og i alle forhold som vedrører barnet. Barnets egne synspunkter og opplevelser av barneverntjenestens oppfølging er her helt grunnleggende.

Det følger av barnevernsloven § 1-4 (gammel barnevernlov § 1-6) at barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet etter barnevernsloven. Barn har rett til å uttale seg til barnevernet uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres om samtalen på forhånd. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.

Barnets medvirkning skal bidra til at avgjørelser som fattes er til barnets beste. Medvirkning innebærer mer enn å få si sin mening. Det handler om å få bruke egen kunnskap og innsikt til å påvirke sin egen fremtid.

Forskriften er under revisjon i forbindelse med ny barnevernslov og skal etter planen tre i kraft samtidig med ny lov, 1. januar 2023.

Tilrettelegging – trygghet og tilgjengelighet

Å benytte seg av retten til å medvirke forutsetter at barnet har fått tilstrekkelig og tilpasset informasjon og at informasjonen er forståelig for barnet.

Samtaler skal tilpasses barnets alder og modenhet. Barnet bør oppleve at kontaktpersonen forstår hva barnet mener og etterspør om kontaktpersonen har oppfattet barnets mening riktig. Barneverntjenesten må legge særskilt vekt på at muligheten til å medvirke også blir gjennomført for barn som har problemer med å forstå og få uttrykt sine synspunkter. Barn kan medvirke i egen sak ved å uttrykke sin forståelse, valg og preferanser både gjennom verbal og ikke-verbal kommunikasjon. Overfor små barn kan for eksempel observasjon av samspill være en viktig tilnærming. Dersom barnet har behov for hjelpemidler, tolk eller liknende, må barneverntjenesten sørge for dette.

Et barn kan i møter med barnevernet gis anledning til å ha med seg en person som barnet har særlig tillit til, jf. barnevernsloven § 1-4 tredje ledd og forskrift om barns medvirkning i barnevernet. Barnet skal informeres så tidlig som mulig om denne muligheten og barnet velger selv hvem som skal være barnets tillitsperson.

Barneverntjenesten har ansvar for å sikre at barnets mulighet til å medvirke skjer i trygge rammer for barnet og tilrettelegge for at barnet får uttale seg fritt om forhold barnet er opptatt av. Barnet skal informeres om hvordan opplysninger fra barnet kan benyttes og hvem som kan få innsyn i opplysningene jf. barnevernsloven § 1-4 annet ledd. Barnet har også rett til å uttale seg før det bestemmes at opplysningene skal deles, og barnets syn skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Dersom barnet ikke opplever det trygt å fortelle, øker risikoen for at barnet holder avgjørende deler av sin historie og sine behov tilbake.

Kontaktpersonen bør som utgangspunkt tilstrebe å snakke med barnet alene eller sammen med en person barnet er trygg på. Det er viktig at det legges til rette for at barnet gis muligheten til å formidle spesielle ting kun til kontaktperson. For å sikre en kontinuitet i oppfølgingen bør kontaktpersonen følge opp tematikk og vise til tidligere samtaler med barnet.

Barns medvirkning er en prosess som må utøves under hele sakens forløp i barnevernet. For oppfølgingens del betyr dette at barns mulighet til å bli hørt og sett ikke må begrenses til de lovpålagte oppfølgingsbesøkene, men at barneverntjenesten må være tilgjengelig for barnet når det trenger det. Tilrettelegging og tilgjengelighet kan handle om å involvere barnet i hvordan barnet ønsker at samtalen skal foregå (fysisk møte, digitalt, skriftlig etc.), hvor den skal finne sted (i fosterhjemmet, ute på tur, på kafé), hvorvidt barnet ønsker å ha med seg en tillitsperson og tidspunkt for når samtalen best passer barnet.

Barneverntjenesten må vurdere på hvilken måte medvirkning best kan tilrettelegges utfra hvert enkelt barns behov, ønsker og forutsetninger for å medvirke. Ulike instanser og personer kan være involvert i livene til barn i fosterhjem, og noen barn kan oppleve det å snakke med mange ulike voksenpersoner som belastende. Barnet har rett til å medvirke, men ikke en plikt og skal ikke utsettes for press til å medvirke. Der barn over tid ikke har ønsket å medvirke, bør likevel barneverntjenesten undersøke mulige årsaker til dette.

At barnet har rett til å medvirke innebærer ikke at barnet har rett til å bestemme. Barnets mening skal ikke nødvendigvis tillegges avgjørende vekt, men er et av flere momenter i barneverntjenestens vurderinger. Andre hensyn kan gjøre det nødvendig med en annen løsning.

Dokumentasjon

Barneverntjenesten har en generell plikt til å dokumentere barnets medvirkning i saksbehandlingen sin. Dette blir nærmere omtalt forskrift om barns medvirkning i barnevernet. Veilederen vil bli oppdatert så snart forskriften er klar. Det er imidlertid klart allerede nå at det skal nedtegnes hvorvidt barnet har fått anledning til å medvirke, i hvilket omfang, hva slags informasjon barnet har fått, hva barnet er blitt hørt om og hva som var barnets syn. At barnets mening er vurdert skal framkomme av dokumentasjonen.

Dersom barnet ikke ønsker å benytte seg av retten til å si sin mening, skal dette dokumenteres sammen med en eventuell begrunnelse for standpunktet. Dersom barnevernstjenesten velger å ikke snakke med et barn, skal også dette begrunnes og dokumenteres. Videre bør beslutninger som går på tvers av barnets ønsker begrunnes.

Barnevernet skal dokumentere at de har informert barnet om muligheten til å ha med seg en tillitsperson og om barnet har ønsket å benytte seg av det.

Hva er kravet som skal undersøkes?

• Barneverntjenesten planlegger oppfølgingen av barnet.

Barn som er under barnevernets omsorg, vil ofte ha særlige behov som må imøtekommes gjennom systematisk innsats. Å utarbeide planer er en skriftliggjøring av en systematisk arbeidsform. Barneverntjenesten har ansvar for å utarbeide ulike planer. Det sentrale i alt planarbeid er at det skal legge grunnlaget for et systematisk og planlagt arbeid gjennom å peke på behov og angi hvordan behovene skal følges opp. En plan har liten verdi i seg selv, dersom den ikke følges fortløpende opp og endres i tråd med barneverntjenestens vurderinger av barnets situasjon og behov. En plan og planens innhold må derfor være i aktiv bruk.

Det er barneverntjenestens ansvar at de relevante aktørene får medvirke ved utarbeidelse av planer. Ved all oppfølging og utarbeidelse av planverk er det viktig at barneverntjenesten involverer og samarbeider både med barn og foreldre, jf. barnevernsloven § 1-4 og § 1-9 (gammel barnevernlov § 1-7) på en systematisk måte.

Planer er generelt viktig for at kommunen skal kunne ivareta de involvertes rettssikkerhet. Det gir mulighet for innsyn og involvering for barnet, foreldrene og fosterforeldrene. Planer som brukes aktivt gir et utgangspunkt for åpenhet og samarbeid, som igjen gir grunnlag for forutsigbarhet og tillit hos de aktuelle aktørene.

I tilsynet må statsforvalteren vurdere om barneverntjenesten planlegger oppfølgingen av barnet gjennom å ha utarbeidet relevante planer for barnet og om planene er i aktiv bruk. Under følger en oversikt over de mest vanlige planene som vil være relevante i oppfølgingsarbeidet.

Plan

Barnevernstjenesten skal, så snart som mulig etter at barneverns- og helsenemnda har truffet vedtak om omsorgsovertakelse, utarbeide en plan for barnets omsorgssituasjon og oppfølgingen av barnet og foreldrene, jf. barnevernsloven 8-3 fjerde ledd (gammel barnevernlov § 4-15 tredje ledd).

Planen skal blant annet beskrive barnets behov og eventuell oppfølging som kan bidra til at foreldrene kan få tilbake omsorgen for barnet. Planen skal endres dersom barnets behov tilsier det. I dette ligger det at planen skal evalueres systematisk og regelmessig. Barnets behov er styrende for innholdet i planen. Forhold som barnets spesielle behov, barnets relasjon og kontakt med sin familie og skole kan være eksempler på forhold og behov som over tid vil endre seg i et barns liv.

Barnevernstjenesten skal så langt som mulig samarbeide med både barnet og foreldrene ved utformingen av planen, herunder også endring og evaluering av den.

Planen skal formidle barnevernstjenestens plan for barnets fremtid, og bør inneholde opplysninger om:

• hvor barnet skal bo og vokse opp
• barnets spesielle behov som må følges opp og tilrettelegges for
• barnets relasjon til og kontakt med sin familie
• oppfølging av foreldrene
• nåværende skoletilbud
• fremtidig skole og opplæring
• eventuelt spesielle behov for tilrettelegging av opplæringstilbudet

Etter god praksis bør fosterforeldrene få kopi av planene og ved utarbeidelse av nye planer om tiltak rundt barna bør fosterforeldrene være delaktig. Dette er sentralt fordi innholdet i planene beskriver mål fosterhjemmet skal ivareta og oppnå for barnet.

I god tid før barnet fyller 18 år, skal barneverntjenesten i samarbeid med barnet vurdere om plasseringen skal opprettholdes eller om barnet skal motta andre hjelpetiltak etter fylte 18 år. Dersom barnet samtykker skal barneverntjenesten utarbeide en plan for framtidige tiltak, jf. barnevernsloven § 8-5 annet ledd (gammel barnevernlov § 4-15 fjerde ledd).

Fosterhjemsavtalen

Barneverntjenesten i omsorgskommunen og fosterforeldrene skal inngå skriftlig avtale om barneverntjenestens og fosterforeldrenes forpliktelser, jf. jf. Forskrift om fosterhjem § 6.

Barneverntjenesten og fosterforeldrene skal gjennomgå avtalen minimum en gang i året og foreta eventuelle endringer jf. § 6 første ledd. Dersom fosterforeldrene krever det, eller forholdene ellers tilsier det, skal barneverntjenesten vurdere og ta stilling til behovet for ekstraressurser eller forsterkningstiltak. Barneverntjenesten skal uansett vurdere og ta stilling til dette ved den årlige gjennomgangen av avtalen.

Samværsavtaler/samværsplaner

Barneverns- og helsenemnda bestemmer omfanget av samvær ved omsorgsplassering jf. barnevernsloven § 7-2 og § 7-3 (gammel barnevernlov § 4-19). Det er også adgang for nemnda til å sette vilkår for samværene, for eksempel at det skal være tilsyn, eller at de skal foregå på nøytralt sted. Barnevernet kan øke samværet, men ikke redusere det, uten å reise ny sak for nemnda.

Tiltaksplaner dersom barnet mottar hjelpetiltak

Når hjelpetiltak vedtas, skal barneverntjenesten utarbeide en tidsavgrenset tiltaksplan jf. bvl. § 4-5. Barneverntjenesten skal følge nøye med på hvordan det går med barnet og vurdere om hjelpen er tjenlig, eventuelt om det er nødvendig med nye tiltak. Tiltaksplanen skal evalueres regelmessig.

Individuell plan

Dersom barnet har behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester skal barnet ha en individuell plan, jf. barnevernsloven § 15-9 (gammel barnevernlov § 3-2a). Hensikten med individuell plan er å sikre at det alltid er en tjeneste som har hovedansvaret for oppfølging. Individuell plan er et planleggingsdokument og et verktøy for strukturert samarbeidsprosess. Planen skal bidra til et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud. Planen skal oppdateres kontinuerlig.

Hva er kravet som skal undersøkes?

• Barneverntjenesten tilegner seg tilstrekkelig informasjon om barnets utvikling, omsorgssituasjon og behov for endringer eller ytterligere tiltak

En forutsetning for at barneverntjenesten skal kunne gi barnet en forsvarlig oppfølging er at den har tilstrekkelig kunnskap om og innsikt i barnets utvikling, omsorgssituasjon og behov. Det handler om god kjennskap til helheten i barnets oppvekst, dagligliv, utvikling og situasjon, inklusive hva som har vært gjort for å hjelpe barnet tidligere og hvordan dette har virket. Et løpende og helhetlig ansvar tilsier at barneverntjenesten må kjenne til foreliggende informasjon om barnet (herunder barnets historikk), og samtidig aktivt innhente informasjon underveis i oppfølgingsarbeidet.

Barneverntjenesten må dokumentere sentrale og relevante opplysninger om barnet og fosterhjemmet gjennom arbeidet med oppfølgingen jf. bestemmelsen om journalplikt i ny barnevernslov § 12-4. Det skal være synlig hva tjenestene har hatt av informasjon, hvilke vurderinger de har gjort og hva de har besluttet, slik at det er mulig å kvalitetssikre tjenestenes avgjørelser i saken. Skriftlighet er sentralt for å sikre den enkeltes rettssikkerhet, men også viktig for å sikre barnets mulighet til å bli kjent med egen historie. Skriftlighet er en forutsetning for å ivareta en kontinuitet i oppfølgingsarbeidet. Ved bytte av kontaktperson skal det være mulig for ny kontaktperson å lese seg opp på status i oppfølgingen av barnet.

Informasjon om relevante tema

Avhengig av hvilken informasjon barneverntjenesten har på forhånd, bakgrunnen for plasseringen og barnets og fosterfamiliens individuelle behov, vil det kunne variere hvilke temaer som løftes i barneverntjenestens kontakt med barnet og fosterfamilien. Enkelte områder må barneverntjenesten likevel forventes å tilegne seg informasjon om for å kunne følge opp barnets utvikling, omsorgssituasjon og eventuelle behov for endringer eller ytterligere tiltak. Eksempler på slike områder fremgår av boksen under.

Barneverntjenesten bør formidle hensikten med å ta opp ulike tema med barnet og fosterforeldrene. Barneverntjenestens behov for opplysninger for å kontrollere og følge opp barnet, må imidlertid ikke bli en «avsjekksliste» som styrer samtalen slik at den overskygger eventuelle tema og spørsmål barnet selv eller fosterforeldrene er opptatt av å formidle til barneverntjenesten. Barneverntjenesten må lytte til det som er av betydning for barnet og fosterforeldrene, og også gi svar på og dele det de kan av informasjon med fosterforeldrene eller barnet. God kjennskap til barnet og fosterfamilien, tilstrekkelig tid til samtalen og barneverntjenestens tilgjengelighet for kontakt også mellom besøkene, vil her være av betydning.

Kilder til informasjon om barnets utvikling, omsorgssituasjon og behov

Det er viktig at barneverntjenesten skaffer seg et helhetlig og så nyansert bilde av barnets situasjon som mulig ved å innhente og samle opplysninger fra ulike kilder.

Barnet og fosterforeldrene er som utgangspunkt primære kilder til informasjon om barnets situasjon og behov i fosterhjemmet. Avhengig av det enkelte barnet og fosterhjemmets behov, kan kontakten og informasjonsutvekslingen være jevnlig og løpende, eller den kan begrense seg til de lovpålagte oppfølgingsbesøkene.

Involvering av fosterforeldres biologiske barn i oppfølgingsarbeidet blir i økende grad vektlagt som en viktig forutsetning for et vellykket fosterhjemsopphold. Informasjon fra øvrige barn i hjemmet om deres synspunkter, erfaringer og holdninger til å være fosterhjem og fostersøsken, kan gi viktige opplysninger om hvordan fosterhjemmet fungerer og om fosterbarnets situasjon.

Barnets biologiske foreldre kan også ha opplysninger om barnet fra tidligere og fra eventuelle samvær, som kan være viktige inn mot barneverntjenestens oppfølging av barnet og fosterhjemmet. Tilsvarende vil også gjelde der hvor barnet har kontakt med biologiske søsken og øvrig familie. Dersom samvær foregår under tilsyn, vil samværsrapporter kunne utgjøre en viktig informasjonskilde.

Rapport fra barnets tilsynsfører skal beskrive om barnet får tilfredsstillende omsorg i fosterhjemmet og om forutsetningene som ble lagt til grunn for plasseringen blir fulgt opp, jf. Forskrift om fosterhjem § 8 annet ledd. Rapporten utgjør dermed en viktig informasjonskilde i oppfølgingsarbeidet og kan bidra til å gi et mer fullstendig bilde av barnets situasjon. Omsorgskommunen skal ha et system eller en rutine som sikrer at kommunen gjennomgår tilsendte tilsynsrapporter. De ansatte må være kjent med og ha foretatt en faglig vurdering av innholdet i rapporten, eksempelvis før et besøk. Det bør også forventes at omsorgskommunen har dialog og kontakt med fosterhjemskommunen, for eksempel dersom tilsynsrapporten inneholder bekymringsfull informasjon om barnet eller fosterhjemmet.

Mange fosterbarn har behov for, og mottar hjelp fra, andre tjenester. Barneverntjenesten har etter barnevernsloven § 15-8 (gammel barnevernlov § 3-2) plikt til å samarbeide med andre sektorer og forvaltningsnivåer, når samarbeidet kan bidra til å løse oppgaver barneverntjenesten er pålagt etter barnevernloven. Plikten til å samarbeide innebærer både en plikt til å bistå slik at barn får dekket behov for tjenester, og en plikt til å etablere og gjennomføre samarbeid. Andre sektorer kan for eksempel være helsestasjon, BUP, PPT eller skole. Slike tjenester rundt barnet kan sitte med relevante opplysninger og vurderinger som barnevernet vil ha behov for i sin oppfølging av barnet i fosterhjemmet. Da er det sentralt at barnevernet følger opp og innhenter slik informasjon. Som et eksempel vil det være relevant å innhente informasjon fra barnets behandler i BUP jevnlig, der situasjonen til barnet er kritisk og tilbudet hos BUP utgjør et viktig tiltak for å bedre barnets situasjon i fosterhjemmet.

Dersom barnet har vært utredet av sakkyndige vil sakkyndigrapporten være en sentral kilde til å forstå barnets utvikling og situasjon.

Barneverntjenestens innhenting av opplysninger kan skje gjennom korrespondanse, telefonsamtaler, sms, rapporter og møter herunder ansvarsgruppe- eller samarbeidsmøter. Sentrale opplysninger kan også komme i form av bekymringsmeldinger til barneverntjenesten knyttet til barnet eller fosterhjemmet. Utover skriftlig eller muntlig informasjon, vil også sentral informasjon kunne innhentes gjennom bruk av observasjon. Det kan handle om observasjon av boforholdene i fosterhjemmet, samspillet mellom barnet og fosterforeldrene, reaksjoner eller mangel på sådanne underveis i besøket eller observasjon av hvordan barnet eller fosterforeldrene omtaler hverandre.

Tilsynet må vurdere hvorvidt barneverntjenesten har fått et tilstrekkelig helhetlig bilde av barnets utvikling, omsorgssituasjon og behov i fosterhjemmet gjennom de opplysninger barneverntjenesten har innhentet.

Hva er kravet som skal undersøkes?

• Barneverntjenestens oppfølging av fosterhjemmet er helhetlig og tilpasset den enkelte fosterfamilie
• Barneverntjenesten besøker fosterhjemmet så ofte som nødvendig for å gi barnet forsvarlig oppfølging

Som utøvere av den daglige omsorgen for barnet, er fosterforeldrene helt sentrale for å ivareta barnets utvikling. En viktig forutsetning for at fosterforeldrene skal klare denne oppgaven er at barneverntjenesten og fosterforeldrene etablerer et godt samarbeidsforhold og at barneverntjenesten er innstilt på å gi fosterforeldrene den oppfølging som er nødvendig.

Barneverntjenestens skal gjennomføre besøk i fosterhjemmet, men utover disse vil det være behov for en løpende kontakt mellom fosterhjemmet, barnet og barneverntjenesten. Det handler om et helhetlig samarbeid hvor barneverntjenestens tilgjengelighet både overfor barnet og fosterforeldre etter deres konkrete behov, blir av stor viktighet.

Helhetlig og tilpasset oppfølging for den enkelte fosterfamilie

Barnevernstjenestens oppfølging av fosterhjemmet skal være helhetlig og tilpasset den enkelte fosterfamilie jf. Forskrift om fosterhjem § 7 annet ledd. Oppfølgingsansvaret inkluderer nødvendig råd, veiledning og støtte til fosterforeldrene og gjelder så lenge barnet er i fosterhjemmet. Fosterforeldrenes egne biologiske barn er også en del av fosterfamilien og må inkluderes i barneverntjenestens oppfølging av hvilke behov fosterhjemmet har.

Kravet om tilpasset oppfølging innebærer at barnevernstjenesten må skreddersy oppfølgingen og ulike tiltak slik at barnets individuelle behov blir ivaretatt. Videre må fosterforeldrene få støtte på de områdene de trenger for å kunne gi barnet god omsorg og for at de skal klare å stå i oppdraget de har påtatt seg. Oppfølgningen av fosterforeldrene skal understøtte barnets behov. Det kan for eksempel være veiledning og hjelp til å håndtere problemstillinger knyttet til fosterforeldrenes egne barn, søsken som ikke bor sammen eller oppfølging av barn med særskilte behov (Regjeringens fosterhjemsstrategi 2021-2025).

Barneverntjenesten må sikre at de kan være tilgjengelige for råd og veiledning for fosterforeldrene ved behov, også utenfor ordinær arbeidstid. Forsvarlige tjenester i barnevernloven tilsier at alle kommuner må ha tilstrekkelig og riktig
kompetanse tilgjengelig utenfor vanlig kontortid. Kompetansen kan være tilgjengelig i kraft av en bakvaktsordning per telefon (Bufdir, 2013). En bakvaktsordning må være formalisert slik at noen faktisk har ansvar for å bidra med barneverntjenestens kompetanse, og samarbeide med andre hjelpeinstanser dersom det oppstår en alvorlig situasjon utenfor kontortid. En ordning som baserer seg på at barnevernledere eller ansatte i varierende grad kan kontaktes på private telefonnummer i krisesituasjoner er ikke en forsvarlig organisering barneverntjenestens akuttberedskap.

I oppfølgingsarbeidet bør fosterbarnets spesielle behov, samt kritiske overganger i barnets liv som for eksempel skolestart, ungdomstid, flytting og lignende, vies særlig oppmerksomhet.

Oppfølgingsbesøket

Barneverntjenestens oppfølgingsbesøk i hjemmet er et sentralt møtepunkt mellom barnet, fosterfamilien og barneverntjenesten. Besøkene skal sikre at barnet og fosterfamilien får tilpasset oppfølging og støtte. Barneverntjenesten skal gjennom besøkene følge opp og føre kontroll med barnets situasjon i hjemmet. Dette innebærer at barneverntjenesten må skaffe seg oppdatert informasjon om barnets utvikling, trivsel og tilhørighet i fosterhjemmet, blant annet gjennom samtaler med barnet og fosterfamilien.

Før oppfølgingsbesøket bør kontaktpersonen ha satt seg grundig inn i tidligere beskrivelser av barnets behov, samt legge til rette for dialog med barnet og fosterforeldrene jf. krav i punkt 3.2 om informasjonsinnhenting. Det er viktig å arbeide for åpenhet, trygghet, god kontakt med barnet og fosterfamilien. I samtalene er det viktig å utforske barnets og fosterfamiliens ressurser og holdninger, ikke bare utfordringer eller konfliktfylte temaer.

Er barnet for lite til å gi uttrykk for egne meninger eller gir barnet uttrykk for at det ikke ønsker å snakke med barnevernstjenesten selv, må barneverntjenesten vurdere hvordan den kan få informasjon om barnets synspunkter og ønsker, og hvem som eventuelt kan bistå barnet. Det må vurderes om det er andre måter man kan finne ut av hvordan barnet har det, for eksempel gjennom observasjon, som et supplement til fosterforeldrenes, foreldrenes og andre instansers beskrivelser.

Det er viktig at barneverntjenesten legger til rette for samtaler også med andre barn i fosterfamilien ved besøk i fosterhjemmet.

Det bør skrives referat fra oppfølgningsbesøket og samtalene som er foretatt der, så snart som mulig etter besøket. Barnet, fosterforeldrene og eventuelt andre barn i familien barneverntjenesten har hatt samtaler med, bør gis mulighet til å lese og kommentere referatet fra sin samtale.

Besøkene i fosterhjemmet og måten de gjennomføres på er avgjørende for å kunne avdekke endringer i barnets behov og for å kunne gi fosterfamilien adekvat veiledning og støtte. I etterkant av oppfølgingsbesøket må barneverntjenesten vurdere barnets utvikling, omsorgssituasjon og om det er behov for å gjøre endringer eller iverksette nye tiltak for barnet.

Barneverntjenesten skal besøke fosterhjemmet så ofte som nødvendig, men minst fire ganger i året jf. fosterhjemsforskriften § 7 tredje ledd. For barn som har vært plassert i fosterhjemmet i mer enn to år, kan barneverntjenesten vedta at antall besøk skal reduseres til minimum to ganger i året. Det er et krav om at forholdene i fosterhjemmet må anses som gode, og det må kunne dokumenteres at forholdene ligger tilstrekkelig til rette for reduksjon av oppfølgingsbesøk.

Forsvarlighetskravet i barnevernsloven tilsier en nøye vurdering av behovet for besøk i fosterhjemmet. Hyppigheten av oppfølgingsbesøk vil variere ut fra den enkelte plassering og barnets og fosterforeldrenes behov, og ut fra ulike faser ved plasseringen. For eksempel kan det være behov for ekstra oppfølging i tiden rett etter at barnet har flyttet inn i fosterhjemmet eller ved perioder med spesielle utfordringer.

Oppfølging, støtte og tilrettelegging må differensieres etter det konkrete barnets behov. Barneverntjenesten må forsikre seg om at oppfølgingen er på et nivå som sikrer forsvarlighet i det enkelte tilfellet.

Innholdet i oppfølgingsbesøket og barneverntjenestens vurdering av behovet for besøk og annen kontakt, må dokumenteres og kunne etterprøves av tilsynet.

Hva er kravet som skal undersøkes?

• Barneverntjenesten gjør en forsvarlig vurdering av barnets utvikling og omsorgssituasjon og konkluderer på om det er behov for endringer eller ytterligere tiltak

Barneverntjenestens ansvar for oppfølging og kontroll innebærer et ansvar for jevnlig og systematisk å gjøre vurderinger av om barnet får den omsorg det trenger i fosterhjemmet og om fosterhjemsplasseringen for øvrig fungerer etter sitt formål. Videre må barneverntjenesten konkludere i tråd med vurderingene som gjøres.

Nødvendige og forsvarlige barnevernsfaglige og juridiske vurderinger

En forsvarlig vurdering av om barnet får den omsorg det trenger og om fosterhjemsplasseringen fungerer etter sitt formål, forutsetter at barneverntjenesten har tilstrekkelig kunnskap om, og innsikt i, barnet og forholdene i fosterhjemmet (jf. også krav pkt. 3.2).

Barneverntjenesten skal vurdere om fosterforeldrene følger opp barnets individuelle behov, eksempelvis legebesøk, leksehjelp, behov for tilhørighet og omsorg eller barnets rett til å praktisere og vedlikeholde språk og religion. Vurderingsplikten innebærer også å følge med på barnets situasjon på andre arenaer enn i fosterhjemmet, for eksempel i skole/barnehage, besøkshjem eller sammen med støttekontakt.

Barneverntjenesten må på et tidlig tidspunkt fange opp bekymringsfull informasjon og reagere i hastesituasjoner. Informasjon fra ulikt hold kan gi barneverntjenesten grunn til bekymring for eksempel for stabiliteten ved plasseringen eller barnets omsorgssituasjon i fosterhjemmet. Barneverntjenesten må da raskt vurdere nødvendige tiltak for å forebygge et plasseringsbrudd og stabilisere hjemmesituasjonen, eller iverksatte andre tiltak som er egnet til å ivareta barnets behov for trygghet og god omsorg. 

For å kunne gjøre forsvarlige vurderinger må barneverntjenesten løpende dokumentere og regelmessig sammenholde informasjonen de har om barnets utvikling, situasjon og behov. På bakgrunn av opplysningene skal barneverntjenesten også vurdere om det er behov for å gjøre endringer eller iverksette ytterligere tiltak for barnet. Naturlige stoppunkter for å gjøre vurderinger vil kunne være i etterkant av besøk i fosterhjemmet, og der hvor nye opplysninger tilsier at det er behov for å gjøre en ny vurdering.

Hvor grundige vurderinger som skal foretas vil avhenge av hvor stor innvirkning den aktuelle handling eller avgjørelse har for barnet, og må derfor vurderes konkret i den enkelte sak.

Barneverntjenestens vurderinger kan omhandle både små og store forhold rundt barnet og fosterhjemmet. Det kan handle om alt fra praktiske behov slik som at barnet har behov for støtte til nye briller eller tannregulering eller at fosterforeldrene har behov for noen særskilte råd i en sak - til behov for tiltak som ikke ble forutsett ved plasseringens oppstart. Dette kan dreie seg om behov for støttekontakt, besøkshjem, ansvarsgruppe eller annet. Behov for endringer kan også omfatte endring av samværshyppighet, tilsyn under samvær eller behov for å vurdere tilbakeføring av barnet til biologiske foreldre.

Der barnet har behov for hjelp fra andre tjenester, for eksempel fra helsetjenestene, har tjenestene en lovbestemt plikt til å samarbeide med hverandre jf. barnevernsloven § 15-8 (gammel barnevernlov § 3-2). Plikten til å samarbeide innebærer at barneverntjenesten skal oppfordre aktuell sektor til å gjøre det som er nødvendig. Det er ikke meningen at barneverntjenesten selv skal overta noe av det ansvaret som hviler på andre sektorer. Barneverntjenesten skal for eksempel ikke levere helsetjenester, men plikter å medvirke og samarbeide med helsetjenesten slik at barn og unge får nødvendig helsehjelp. Dersom barneverntjenesten vurderer at det er behov for å få kartlagt barnets psykiske helse eller eventuelle rusmiddelproblemer, skal barneverntjenesten som hovedregel kontakte den kommunale helsetjenesten (for eksempel fastlege, helsestasjon eller skolehelsetjeneste). Barneverntjenesten og kommunal helsetjeneste kan be om råd og veiledning fra BUP og drøfte mulig henvisning. Dersom barnevernleder henviser barnet til BUP, anbefales det at henvisningen samordnes med andre aktuelle instanser som for eksempel fastlege slik at nødvendige og relevante opplysninger fremgår.

Fosterforeldre har rett til å uttale seg før det treffes vedtak om flytting etter barnevernsloven § 5-5 (gammel barnevernlov § 4-21 første ledd siste punktum) og før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves etter barnevernsloven § 5-7 (gammel barnevernlov § 4-21).

De barnevernsfaglige vurderingene som gjøres, skal dokumenteres. Etter ny barnevernslov er det et krav at dette skal skje ved systematiske nedtegnelser i en kronologisk journal, jf. barnevernsloven § 12-4. Det bør tydelig fremgå av saksdokumentet hva som utgjør opplysninger i saken, og hva som gir uttrykk for barneverntjenestens vurderinger på bakgrunn av opplysningene. Det er også av betydning å dokumentere vurderinger som gjøres selv om det ikke blir gjort endringer for barnet eller familien. En drøftende tilnærming, hvor ulike argumenter og synspunkter redegjøres for er med på å heve kvaliteten på vurderingen.

Konklusjon i tråd med vurderingene

Vurderingen må etterfølges av en konklusjon eller beslutning om hva som så skal skje. Konklusjonen eller beslutningen må følge logisk av forholdet som er vurdert.

Dersom barneverntjenesten konkluderer med at barnet får god omsorg i fosterhjemmet og det ikke er behov for endringer, fortsetter den løpende oppfølgningen. God praksis er at det framgår av sakens dokumenter at prinsippet om barnets beste har vært med i de vurderinger som er gjort og når det tas beslutninger om tiltak.

Konkluderes det med at det er behov for endringer eller ytterligere tiltak for å bedre barnets situasjon, vil disse kunne være av større og mindre karakter jf. over.

Barnevernsloven § 12-1 (gammel barnevernlov § 6-1) slår fast at forvaltningsloven gjelder med de særregler som er fastsatt i barnevernsloven. Forvaltningsloven har regler om begrunnelse av vedtak. Når barneverntjenesten treffer vedtak i barnevernssaker, gjelder dermed krav til hvordan vedtak skal begrunnes jf. forvaltningsloven §§ 24 og 25. Begrunnelsen skal vise til de reglene vedtaket bygger på og skal - når det er nødvendig for at parten skal forstå vedtaket - også gjengi innholdet av reglene. Begrunnelsen skal også nevne de faktiske forhold som vedtaket bygger på, og de hovedhensynene som har vært nødvendige for utøvelsen av skjønnet bør nevnes.

Etter barnevernsloven § 12-5 (gammel barnevernlov § 6-3a) skal det fremgå av barnevernets vedtak hvilke faktiske opplysninger og barnevernsfaglige vurderinger som er lagt til grunn for avgjørelsen. Det skal fremgå av vedtaket hva som er barnets mening, og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Hvordan barnets beste og hensynet til familiebånd er vurdert, skal også fremgå av vedtaket. Konkluderes det med at bør skje endringer i samvær med biologiske foreldre jf. barnevernsloven § 7-2 (gammel barnevernlov § 4-19) eller barnet skal tilbakeføres jf. barnevernsloven § 8-3 tredje ledd (gammel barnevernlov § 4-16), må barneverntjenesten fremme endringssak for barneverns- og helsenemnda.

Barneverntjenesten må sikre at vurderinger og konklusjoner som gjøres i oppfølgingsarbeidet kvalitetssikres. Sentrale avgjørelser knyttet til barnets situasjon og behov skal ikke ligge til den enkelte kontaktperson alene. Se for øvrig pkt. 3.7 om internkontroll.

Statsforvalteren skal undersøke om barneverntjenesten gjør nødvendige og forsvarlige barnevernfaglige og juridiske vurderinger og konkluderer i tråd med dette.

Hva er kravet som skal undersøkes?

• Barneverntjenesten iverksetter nødvendige beslutninger om behov for endringer eller ytterligere tiltak

Barneverntjenesten skal iverksette de beslutninger som er nødvendige slik at fosterhjemsplasseringen fungerer etter sitt formål. Det følger også naturlig av arbeidsprosessene at et vurdert og konkludert behov skal følges opp og iverksettes, se krav i punkt 3.4.

Slik beskrevet under kravet om vurdering og konklusjon vil barneverntjenesten avhengig av behovet stå overfor både små og store beslutninger som skal iverksettes. Noen beslutninger vil barneverntjenesten selv kunne iverksette, andre beslutninger krever at barneverntjenesten forbereder sak for vurdering og avgjørelse i barneverns- og helsenemnda. Barneverntjenesten skal iverksette beslutninger så raskt som mulig, og innen rimelig tid etter at beslutningen er fattet. For at barnevernstjenestens saksbehandling skal være forsvarlig, må det være barnets behov for hjelp og alvorligheten i barnets situasjon som avgjør hvor raskt tiltak må tilbys.

Det vil ikke alltid være mulig for barnevernstjenesten å tilby det konkrete tiltaket umiddelbart etter vedtakstidspunktet. Det må imidlertid kunne forventes at barnevernstjenesten har en klar formening om det aktuelle tiltaket vil kunne fremskaffes innen rimelig tid, og at det jobbes aktivt og fortløpende for å fremskaffe tiltaket. Viser det seg vanskeligere enn antatt å fremskaffe det vedtatte tiltaket, må barnevernstjenesten ta stilling til om barnets særlige behov for tiltak må avhjelpes midlertidig eller erstattes med annet tilgjengelig tiltak.

Barneverntjenesten må sikre at utfallet av beslutninger den fatter kommuniseres til barnet og fosterforeldrene, og eventuelle andre berørte instanser eller parter i saken. (jf. også § 4 bokstav e i Forskrift om medvirkning og tillitsperson). Gjelder forholdet et enkeltvedtak skal informasjon om klageadgang, frister, klageinstans m.m. gis.

Hva er kravet som skal undersøkes?

• Kommunen sikrer systematisk og tilpasset internkontroll i oppfølgingsarbeidet

Det er nær sammenheng mellom styring av tjenesten og at tjenestene er forsvarlige. God internkontroll skal sikre at brukerne får oppfylt sine rettigheter og at de er i samsvar med de kravene som loven oppstiller. Det skal ikke være overlatt til tilfeldigheter eller ildsjeler at virksomheten drives forsvarlig.

Kommuneloven § 25-1 jf. barnevernsloven § 15-2 fjerde ledd (gammel barnevernlov § 2-1) regulerer de krav som stilles til kommunene når det gjelder internkontroll. Det er kommunedirektøren i kommunen som er ansvarlig for internkontrollen. Det følger av kommuneloven § 25-1 annet ledd at internkontrollen skal være systematisk, og at den må ha et omfang og innhold som er tilpasset barnevernstjenestens størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold. Kommuneloven § 25-1 tredje ledd lister videre opp flere konkrete krav til internkontrollens innhold. Disse konkrete kravene må tilpasses barneverntjenestens størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold, og de må være egnet til å nå formålet om internkontrollen.

Bestemmelsen i § 25-1 angir hva som kreves som et minimum av internkontroll. I praksis inneholder internkontrollen ofte flere elementer enn minstekravene som følger av loven. Statlig tilsyn med internkontroll skal bidra til å sikre regeletterlevelse. Det er utenfor tilsynets oppgave å kontrollere kommunens alminnelige ledelse og styring.

På barnevernsområdet må kravene til internkontroll ses i sammenheng med såkalte pliktbestemmelser i barnevernsloven som har betydning for hvordan tjenesten skal sikre forsvarlige tjenester. Etter barnevernsloven § 15-2 annet ledd (gammel barnevernlov § 2-1 syvende ledd) skal kommunen sørge for at de ansatte i barneverntjenesten får nødvendig opplæring og veiledning. At ansvaret omfatter veiledning innebærer at ansatte må følges opp og få nødvendig støtte i arbeidet. Videre må kommunen legge opp til at de ansatte er oppdatert på regelverket, ny forskning og annen viktig kunnskap om hva som er god praksis. Kommunen må ut fra lokale forhold og behov, selv vurdere innholdet og omfanget av opplæringen og veiledningen. De ansatte har plikt til å delta i opplæringen og veiledningen som blir bestemt.

Internkontroll i oppfølgingsarbeidet

God internkontroll kan bidra til at oppfølgingen av barn og fosterhjem foregår på en forsvarlig og kvalitativt god måte. Noen sentrale forutsetninger er imidlertid at den er risikobasert, tilstrekkelig formalisert og innbefatter ulike kontroll- og forbedringstiltak.

I det landsomfattende tilsynet i 2013-14 ble det avdekket at svikt og lovbrudd i tjenesteutøvelsen ble ytterligere forsterket ved at ledelsen i kommunen ikke fulgte med på om barna fikk forsvarlige tjenester. Opplæring var ofte fraværende eller mangelfull, og de ansatte var ikke kjent med hvordan de kunne melde inn feil. I mange kommuner var det også uklart hvordan saksbehandlerne skulle løse de ulike oppgavene som ligger i oppfølgingsarbeidet. Videre var det ingen i ledelsen som kontrollerte at oppgavene ble utført, slik at feil ikke ble oppdaget og det ble ikke gjennomført forbedringsarbeid. De samme feilene kunne dermed gjentas.

Barneverntjenesten må ha tilstrekkelig oversikt over ulike risikofaktorer og risikoområder i oppfølgingsarbeidet. Noen slike forhold kjenner vi som generelle risikoer i arbeidet slik som å opprettholde kontinuitet ved bytte av kontaktperson, mangelfull dokumentasjon og vurderinger, belastninger i fosterhjemmet som får pågå over tid og samarbeid med tilgrensende tjenester. Annen risiko kan være mer spesifikk for den enkelte tjeneste. At tjenesten har oversikt over egen praksis og god risikoforståelse er en forutsetning for å kunne fange opp uønskede hendelser og sette inn riktige tiltak der det er nødvendig.

Det skal være planlagt og kjent for de ansatte hva som ligger i oppfølgingsansvaret. Barneverntjenestens oppfølgingsarbeid overfor barn i fosterhjem er komplekst og består av kompliserte arbeidsprosesser. Svikt i prosessene kan gi alvorlige konsekvenser for barn. Nødvendighetsvurderingen krever at kommunen etablerer rutiner og prosedyrer som ivaretar denne typen arbeidsprosesser, slik at risikoen for avvik reduseres. Hvis det er høy risiko for avvik, må det foreligge rutiner og prosedyrer som reduserer risikoen. Det foreligger ingen oppdatert nasjonal mal eller detaljert retningslinje for hva som ligger i barneverntjenesten oppfølgingsansvar¹. Dette kan lede til ulik praksis i oppfølgingsarbeidet og at oppfølgingen blir personavhengig. For å kunne sikre en forsvarlig oppfølging av barnet er det derfor behov for en systematikk i arbeidet. Mer systematikk kan oppnås gjennom en formalisering av arbeidet ved hjelp av egenutviklede maler, sjekklister, rutiner og faste strukturer for opplæring, veiledning og kvalitetssikring av arbeidet jf. også § 25-1 tredje ledd bokstav b og barnevernsloven § 15-2 annet ledd (gammel barnevernlov § 2-1 syvende ledd). Særlig er en formalisering av arbeidet viktig der turnover er høy og kompetansen i tjenesten ujevn.

Ansvaret for å sikre at ansatte utøver en forsvarlig oppfølging ligger både til den enkelte ansatte og ledelsen i barneverntjenesten. Enhver ansatt som utfører oppfølgingsarbeid må kjenne til og kunne anvende de maler, rutiner og sjekklister barneverntjenesten har, og ledelsen må ha et system som sikrer slik etterlevelse.

Rutiner og andre verktøy er sentrale, men alene ikke tilstrekkelige for å sikre en forsvarlig oppfølging. Barneverntjenesten må i tillegg ha et system som sikrer at egen praksis kontrolleres og forbedres systematisk slik at risiko og svikt fanges opp og nødvendige tiltak igangsettes. Rutinebeskrivelser kan for eksempel benyttes som utgangspunkt for å utarbeide prosesskart (flytskjema) over arbeidsprosesser i oppfølgingsarbeidet. Et slikt kart kan være egnet som grunnlag for å gjøre en risikokartlegging.

Ansatte må vite hva som utgjør et avvik, kjenne til hvordan avvik skal meldes og erfare at avvik følges opp og rettes. Ledelsen må klarlegge årsaken til hendelsen, og vurdere om det er nødvendig å iverksette korrigerende tiltak jf. § 25-1 tredje ledd bokstav c.

For å følge opp kvaliteten i praksisutøvelsen til den enkelte vil det for eksempel være behov for regelmessige og strukturerte møtepunkter mellom kontaktperson og nærmeste leder. Sentrale forhold i oppfølgingsarbeidet må etterspørres av leder, slik som kontaktpersonens vurderinger av barnets utvikling, omsorgssituasjon og behov. Der hvor behov er identifisert bør vurderinger og beslutningspunkter legges frem for drøftelser med nærmeste leder.

Brukermedvirkning er ikke lovfestet i kommuneloven § 25-1, og det er heller ikke en slik pliktbestemmelse i barnevernloven. Erfaringer fra barn, foreldre, fosterforeldre og ulike samarbeidspartnere er likevel sentrale kilder for barneverntjenestens arbeid med å følge med på og forbedre eget oppfølgingsarbeid overfor barn i fosterhjem.

På mer overordnet nivå vil jevnlige gjennomganger, stikkprøver, kontroller være nødvendige aktiviteter for å identifisere risiko og avvik. Dette kan for eksempel gjøres ved å systematisk og rutinemessig følge med på tjenestens overholdelse av frister og krav i arbeidet, foreta jevnlige mappegjennomganger, utføre kontroll over utvalgte enkelttemaer, gjennomgå at rutiner og prosedyrer er i samsvar med regelverket og etterleves i praksis og gjennom systematisk erfaringsutveksling og drøftelser av saker i kollegafellesskapet. En slik kontinuerlig prosess for å kvalitetssikre og forbedre egen praksis inngår som ledd i å etterleve kravene til god internkontroll.

Å utvikle og forbedre egen tjeneste krever god innsikt i og forståelse av nåsituasjonen i tjenesten. Nyttige utgangspunkt kan være barneverntjenestens lovpålagte rapporter, barnevernsstatistikk, tilsynsrapporter og beskrivelser og analyser som gjøres i forbindelse med barneverntjenestens tilstandsrapportering til kommunestyret jf. barnevernsloven § 15-3 femte ledd (gammel barnevernlov § 2-1). Redegjørelsen kan bidra til å skape et felles fundament og avklaring for hva som er viktigst å komme i gang med, og hvordan man kan gripe det fatt.

^[1] Det mest nærliggende er kap. 7 i «Rutinehåndbok for kommunenes arbeid med fosterhjem» (BFD 2006). En oppdatert retningslinje/råd om oppfølging av fosterhjem er under utarbeidelse fra Bufdir.