Meny
1. Tilsynets bakgrunn og tema
Begrunnelse for valg av tema
Selvmord er en tragedie for de berørte og et betydelig samfunns- og folkehelseproblem. Forebygging av selvmord er ikke et individansvar, men et felles ansvar for tjenestene og samfunnet. Forekomsten av selvmord har vært relativt stabil i Norge over mange år, med rundt 650 selvmord i året. Det tilsvarer i underkant av to om dagen.
Statens helsetilsyn mottar årlig mange varsler fra spesialisthelsetjenesten som omhandler pasienter som har tatt sitt liv eller forsøkt å ta sitt liv mens de har vært under behandling i helsetjenesten. I 2021 mottok Statens helsetilsyn 245 slike varsler og i 2022 var tallet 220.
En gift kvinne i femtiårene strevde med søvn, og som følge av dette opplevde hun økt frustrasjon, depressiv fungering og selvmordstanker. Hun hadde et tidligere selvmordsforsøk og hun ble innlagt ved allmennpsykiatrisk døgnavdeling. Etter å ha vært innlagt i tre uker ble hun utskrevet og startet i poliklinisk behandling. Hun møtte til de første fire timene som avtalt. Deretter skulle hun selv ta kontakt for å avtale ny time. Pasienten opplevde ikke bedring av sitt søvnproblem, og slet fortsatt med betydelig grad av depressivt tankemønster, angst og uro ved utskrivningen. Pasienten tok sitt eget liv en uke etter siste timen. Hun hadde tidligere beskrevet at selvmord virket som eneste utvei ved manglende symptomlette.
Nasjonalt kartleggingssystem for selvmord viser at det i 2018 ble registrert 674 selvmord i Norge. 39 % av dem som tok livet sitt, hadde hatt kontakt med psykisk helsevern for voksne i løpet av siste året før selvmordet (1). Risikoen for at en pasient i psykisk helsevern tar sitt liv, er 200 per 100 000. Til sammenligning er risikoen 11 per 100 000 i den generelle befolkningen. Tallene viser at pasienter som er så syke at de trenger innleggelse i psykisk helsevern, er en risikogruppe. Det ligger et forbedringspotensial i å forebygge selvmord etter utskrivningen hos disse pasientene.
Tilsynet retter seg mot selvmordsforebygging på gruppenivå og sett i et systemperspektiv. Det er noen tiltak som har vist seg å kunne redusere risiko, og som derfor bør være innført i helsetjenesten (2). Felles for tiltakene er at de stiller krav til virksomhetenes ledelse og kvalitetsarbeid. Forebygging av selvmord i et systemperspektiv må omfatte grupper av pasienter med særlig risiko. Pasienter med depresjon er den største av disse (3). I regjeringens handlingsplan for forebygging av selvmord (2020-2025) vises det til kunnskapsgjennomganger gjort av Folkehelseinstituttet (FHI) som viser at behandling av psykiske lidelser, og særlig depresjon, har god selvmordsforebyggende effekt (4, 5).
Tema for tilsynet er om psykisk helsevern for voksne sørger for gode og trygge tjenester til pasienter med depresjon. Målet er å bidra til selvmordsforebygging hos pasienter som utskrives med selvmordsrisiko. Se nærmere om bakgrunnen for valg av pasientgruppe, faglig tilnærming og tema i vedlegg 1.
Presisering av tema
I alle tilsyn må det gjøres presiseringer og avgrensninger for å få undersøkt godt nok utvalgte målepunkt/kritiske tjenesteområder.
Tilsynsmyndigheten skal i dette tilsynet undersøke om innlagte pasienter med depresjon (diagnose F32 og/eller F33 fra ICD-kodeverket) i DPS døgn eller eventuelt akuttavdeling, får god diagnostikk og behandling, og om utskrivningen er godt planlagt. Involvering av pårørende og annet nettverk skal også undersøkes. Følgende åtte sentrale målepunkt/kritiske tjenesteområder blir undersøkt:
- helseforetakets ansvar for tilrettelegging og oppfølging knyttet til forebygging av selvmord
- spesialistvurdering i løpet av første døgn
- innhenting av relevante komparentopplysninger
- diagnostiske vurderinger
- formidling av diagnostiske vurderinger og behandlingsalternativer
- evidensbasert behandling
- informasjonsflyt mellom miljøpersonell og ansvarlig behandler
- trygg utskrivning
En stor del av pasienter som er innlagt med depresjon, vil ha flere risikofaktorer for selvmord. Eksempler på dette kan være rus, brudd i nære relasjoner, ærestap eller at de har tidligere selvmordsforsøk i sin historie. I dette tilsynet er ikke risikofaktorene som sådan egne målepunkter, i stedet setter tilsynsmyndigheten søkelys på god diagnostikk og behandling som risikoreduserende tiltak.
Avgrensning av tema
- Bipolar affektiv lidelse. Selv om depresjoner ved bipolar lidelse utgjør en betydelig risiko for selvmord, omfatter tilsynet ikke disse lidelsene.
- Ivaretakelse av pasientenes pårørende. Tilsynet undersøker hvordan pårørende blir involvert i behandlingen av den aktuelle pasienten og brukes som en ressurs. Det faller imidlertid utenfor dette tilsynet å undersøke om virksomhetene ivaretar pårørendes selvstendige rettigheter, for eksempel pårørendeopplæring.
- Fysiske sikringstiltak under innleggelse. Ettersom tilsynet skal gjennomføres i avdelinger som er ulike med tanke på pasientgruppe og krav til fysiske sikringstiltak, blir det for omfattende å gjøre fullstendige undersøkelser av om de fysiske sikringstiltakene som er gjennomført, er tilstrekkelige. Tilsynet avgrenses til å se på om virksomheten systematisk gjennomfører jevnlige befaringer av lokalene for å bidra til sikkerhet, og om identifiserte risikofaktorer er fulgt opp.
- Bruk av tvang ved selvmordsrisiko og pasienter innlagt på tvang. Tvangsinnleggelser kan være aktuelt ved alvorlig depresjon. Det blir imidlertid for omfattende å se på bruk av tvang i dette tilsynet. Tilsynet går derfor ikke nærmere inn på om det burde vært brukt tvang i det enkelte tilfelle, og gjør heller ikke en vurdering av om bestemmelsene om tvang i psykisk helsevernloven blir fulgt.
- Vurdering av samtykkekompetanse. Pasientens samtykke ligger som hovedregel til grunn for all behandling som gis. For å kunne samtykke til behandling, må pasienten være samtykkekompetent. Dersom pasienten ikke har samtykkekompetanse, er det særlige lovbestemmelser som får betydning. For at tilsynet ikke skal bli for omfattende, blir dette ikke undersøkt og vurdert.