2. Bakgrunn og oversikt

Tillit er grunnlaget for god helsehjelp. Men maktforholdet mellom behandler og pasient er i utgangspunktet asymmetrisk, og det er helt sentralt at behandler ikke utnytter pasienten til egne formål. Seksuelle handlinger overfor pasienter under dekke av å være helsehjelp, er svært tillitsnedbrytende både for den enkelte pasient og for samfunnet som helhet. Slike handlinger vil kunne påføre pasienter alvorlig skade, og vil også måtte anses som en markør for fremtidig risiko og gjentagelsesfare.

Nødvendig og velbegrunnet helsehjelp er regelmessig av intim karakter, som samtaler om svært personlige forhold, undersøkelse av kjønnsorganer, rektaleksplorasjon og palpasjon av bryst. Annen helsehjelp kan også oppfattes som eksponerende.

Helsepersonellet har krav på rettssikkerhet i saksbehandlingen. I en del tilfeller kan det være vanskelige bevisvurderinger i denne type saker, når helsepersonellet benekter forholdene en pasient beskriver i en klage. Utgangspunktet er at den mest sannsynlige versjonen av et hendelsesforløp skal legges til grunn. Saker om seksuell opptreden i behandlingssituasjoner preges av at det som regel ikke har vært andre til stede, og ofte foreligger det ikke dokumentasjon ut over journalnotatene.

Det kan ta tid for en pasient å forstå at noe ikke er riktig, og det kan være vanskelig å sannsynliggjøre i ettertid hva som har skjedd, særlig når det har gått lang tid. Det er ikke uvanlig at det tar lang tid for pasienter å stå frem med opplysninger om opplevd grenseoverskridende atferd.

Det er derfor viktig at slike saker vurderes i en større sammenheng, for eksempel om det foreligger liknende klager fra tidligere, omstendighetene omkring hendelsene og om pasienten har formidlet sine opplevelser til for eksempel andre behandlere, pårørende eller lignende. Det vil som regel styrke saksbehandlingen å ha direkte kontakt med involvert pasient og helsepersonellet.

Pasientovergrepsutvalgets rapport har ført til lovendringer og endret saksbehandling i denne type saker. I tilslutning til dette gjennomgikk Statens helsetilsyn på eget initiativ et stort antall saker med dette temaet, noe som ga verdifull oversikt og grunnlag for endringsarbeid. Vår interne evaluering av individsakene som gjaldt Arne Bye (vedlegg a) og tilsyn med kommunen (vedlegg b), har vist flere svakheter og gitt oss viktige læringspunkter.  Disse gir grunnlag for videre endring av tilsynsarbeidet, og systematisk implementering, både hos statsforvalterne og i Statens helsetilsyn.

Nedenfor følger en oversikt over hva som allerede er gjennomført (pkt. 3), og videre oppfølgingspunkter (pkt. 4). Noen av oppfølgingspunktene forutsetter et mer langsiktig arbeid, sammen med andre myndighetsorganer.

Statens helsetilsyn mener at Arne Bye saken, sett i perspektiv av tidligere saker, kan være uttrykk for risiko i tjenestene som ikke er tilstrekkelig ivaretatt ved kjente anbefalinger og prosedyrer og kompetansebygging. Vi tar derfor også med et punkt om dette (pkt. 4.2). Det er etter vårt syn blant annet behov for tydeligere informasjon til pasienter og publikum.

Det kan også være et emne som bør ha mer oppmerksomhet i profesjonsutdanninger, veiledning og spesialisering. Der er begrenset evidens om forebygging og avdekking på feltet, vi medtar til slutt en oversikt over aktuell litteratur som vi oppfatter bidrar til forståelse av saksfeltet (pkt. 5).