2. Bakgrunnen for tilsynet

De fleste barn og unge rapporterer at de har det bra (1). Samtidig er det en betydelig andel barn og unge i Norge som plages av press, stress, psykiske vansker og lidelser. Ett av ti barn rapporterer at de ikke er fornøyd med livet sitt, og for de det gjelder kan det være alvorlig og hemmende. Mer enn en tredjedel av elevene i videregående skole forteller om flere psykiske plager. Over 20 % oppgir å være plaget av ensomhet, og 13 % av barn og unge forteller at de blir mobbet hver 14. dag eller oftere (1). Ensomhet, mobbing og søvnvansker er viktige risikofaktorer for utvikling av psykiske vansker og redusert livskvalitet (2).

Andelen barn og unge som blir diagnostisert med en psykisk lidelse i spesialisthelsetjenesten har økt de siste årene. Om lag 7 % av alle barn og unge har en psykisk lidelse. De siste ti årene har også bruken av psykofarmaka blant denne gruppen økt (3). Det er betydelig økt forekomst av psykiske vansker blant barn og unge fra familier med lav sosioøkonomisk status (4). For mange kan de psykiske vanskene få kroniske forløp og dermed få betydning gjennom livet (2).

Grunnlaget for en god og robust psykisk helse legges der hvor mennesker lever livene sine. Det starter allerede i mors liv og når barnet er nyfødt, i samspillet mellom barn og foreldre. Videre i barne- og ungdomsår vil forhold i den enkelte familie, i barnehagen og skolen, i nærmiljøet og på fritidsarenaer, være av stor betydning for den enkeltes nåværende og fremtidige psykiske helse (4). I både opptrappingsplanen for psykisk helse (2023-2033) og i opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse (2019-2024) er det uttalte mål om å redusere psykiske plager og lidelser blant barn og unge (4, 5). For å kunne nå disse målene er det viktig at tiltak rettes mot arenaer hvor mulighetene for å drive effektive tiltak er stor. Dette kan være tiltak i barnehage, skole, eller tiltak som er rettet mot deltakelse i fritids- og kulturaktiviteter og i den enkelte familie.

For å forebygge psykisk uhelse hos barn og unge er det stort behov for økt innsats mot helsefremming og forebygging på tvers av sektorer (4). Helse skapes ikke i helsetjenesten, og det er derfor avgjørende at folkehelsearbeidet rettes mot de arenaer hvor barn og unge lever livene sine.

Folkehelseloven definerer kommunens og fylkeskommunens ansvar for å fremme folkehelse, forebygge sykdom og utjevne sosiale helseforskjeller. Loven skal også danne grunnlag for bedre samordning av folkehelsearbeidet på tvers av sektorer og på ulike nivåer mellom kommuner, fylkeskommuner og stat. Blant lovens flere formål er å forebygge psykisk sykdom (6).

Over 60 % av landets kommuner oppgir psykiske plager blant barn og unge som sin største folkehelseutfordring (5). Bedre psykisk helse for barn og unge innebærer en økt innsats mot effektive helsefremmende og forebyggende tiltak.

Helsefremmende arbeid er definert som arbeid hvor innsatsen har som formål å øke livskvalitet, selvbilde og mestring. Helsefremmende arbeid kan også være tiltak som gjør det enklere for befolkningen å ta gode valg for egen helse, og som gjør det enklere å håndtere belastninger på hensiktsmessige måter. Forebyggende arbeid handler om å redusere risikofaktorer og fremme beskyttelsesfaktorer der en vet det foreligger risiko for psykisk uhelse. Både helsefremmende og forebyggende tiltak kan rette seg mot enkeltindivider, grupper eller samfunnet som helhet (4).

I folkehelseloven defineres kommunens langsiktige og systematiske folkehelsearbeid gjennom flere sammenhengende arbeidsprosesser.

Kommunen skal ha en skriftlig oversikt over helsetilstanden til befolkningen og hvilke faktorer som påvirker denne, jf. folkehelseloven § 5. I oversikten skal konsekvenser og årsaksforhold vurderes, og kommunen skal være særlig oppmerksom på tendenser i utviklingen som kan bidra til å skape eller opprettholde helsemessige og sosiale problemer (6).

Det skal gjøres en vurdering av årsaksforhold og helsemessige konsekvenser av utfordringene som er beskrevet i oversiktsdokumentet. Å vurdere årsaksforhold handler om å vurdere hvorfor noe har oppstått, og å kunne se det store bildet av komplekst sammensatte årsaker.

Dette er viktig for å kunne rette tiltak mot årsakene til et forhold fremfor symptomene. Å vurdere konsekvensene av de ulike lokale forholdene innebærer på sin side å vurdere hvor viktige disse forholdene er for folkehelsen i den enkelte kommune (7).

Kunnskapen fra oversiktsdokumentet skal brukes i kommunens planstrategi, hvor en drøfting av aktuelle folkehelseutfordringer i kommunen bør inngå, jf. plan- og bygningsloven § 10-1 (8). Folkehelseloven § 6 forplikter kommunene å fastsette overordnede mål og strategier for folkehelsearbeidet. De overordnede strategiene skal være egnet til å møte lokale utfordringer kommunen står ovenfor, og som er beskrevet i oversiktsdokumentet.

For å imøtekomme aktuelle folkehelseutfordringer skal kommunen iverksette nødvendige og relevante tiltak. Tiltakene kan være rettet mot blant annet oppvekst- og levekårsforhold og fysiske og sosiale miljøer, jf. folkehelseloven § 7 (6).  

Kommunene skal etter folkehelseloven § 30 drive internkontroll med det lokale folkehelsearbeidet (6). Helsedirektoratet utdyper i sin veileder til lov og forskrift om systematisk folkehelsearbeid at læring og forbedring er del av den fireårige syklusen som utgjør kommunenes folkehelsearbeid. Forbedringsarbeidet skal innebære en vurdering av om folkehelsen utvikles i riktig retning og hvilke forbedringsområder kommunen ser i sitt systematiske folkehelsearbeid (9).

Med systematisk folkehelsearbeid menes at kommunene har en treffende og oppdatert oversikt over helsetilstanden i befolkningen som definerer ressurser og utfordringer. Denne kunnskapen skal ligge som et grunnlag i det videre folkehelsearbeidet, fra planlegging til tiltak og evaluering.

I nasjonal veileder for psykisk helsearbeid for barn og unge fremkommer det hva som forventes av systematikk i det lokale helsefremmende og forebyggende arbeidet for barn og unges psykiske helse. Veilederen beskriver blant annet hvilke kilder som skal benyttes i oversiktsarbeidet, hvordan kommunen skal bruke oversikten i planarbeidet og hvordan tiltak skal planlegges og utvikles (10).