2. Innledning

Alle mennesker har rett til selvbestemmelse og personlig frihet. En viktig del av dette er å kunne bestemme over seg selv og sin egen kropp. Dette omtales gjerne som retten til personlig integritet, og inkluderer både fysisk og psykisk integritet. Legalitetsprinsippet innebærer at myndighetene ikke kan gjøre inngrep i enkeltindividers personlige frihet uten tilstrekkelig rettslig grunnlag. Jo sterkere inngrep en person utsettes for, desto klarere må det rettslige grunnlaget være. Legalitetsprinsippet er tatt inn i Grunnloven § 113.

Legalitetsprinsippet sier at helsehjelp bare kan gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel. Pasientens evne til å samtykke til helsehjelpen (samtykkekompetansen) kan bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, demenssykdom eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 (heretter pbrl.).

Pbrl. kapittel 4 A regulerer når helsepersonell kan gjennomføre somatisk helsehjelp med tvang. Formålet med bestemmelsene er å yte nødvendig somatisk helsehjelp for å hindre vesentlig helseskade, samt å forebygge og begrense bruk av tvang. For å oppnå dette er det stilt særskilte vilkår for når man kan utføre tvungen helsehjelp, og det er stilt strenge krav til saksbehandlingen.

Denne rapporten tar for seg statsforvalterens rolle som kontrollorgan og klageinstans etter pbrl.  kapittel 4 A.Vi har undersøkt hvordan vedtak om tvang blir mottatt og behandlet hos statsforvalterne, og hvordan statsforvalternes saksbehandling kan forbedres for å sikre bedre rettssikkerhet for pasientene. I rapporten kommer vi med anbefalinger om forbedringer, inkludert revidering av retningslinjen (1), utvikling av felles vedtaksmaler, bedre digital samhandling, og jevnlige seminarer og kurs for saksbehandlere.

I stedet for å skille mellom brukere og pasient, forenkles begrepene til kun pasient i rapporten.