5. Funn fra gjennomgangen

I vedtak etter kapittel 4 A skal helsepersonellet gjøre rede for pasientens helsetilstand og hvordan vilkårene for å gi tvungen helsehjelp er blitt vurdert, og hvilke tillitskapende tiltak som er forsøkt. Det skal også gå frem hvilke gjennomføringstiltak som skal brukes, om annet helsepersonell og nærmeste pårørende har uttalt seg, og hva som i så fall er blitt sagt. Det er ikke stilt krav til at begrunnelsen skal være omfattende, men den må være tilstrekkelig til å vise at lovens vilkår er oppfylt og til at statsforvalteren skal kunne etterprøve vedtaket.

I dette kapitlet presenterer vi hovedtrekkene i funnene fra gjennomgangen.

Flere av vedtakene mangler sentrale opplysninger, eller beskrivelsene i vedtaket er slik at det er vanskelig å vurdere om vilkårene er oppfylt.

Vi har sett eksempler på at vedtakene ikke har blitt fylt ut av helsepersonell. Det er helsefaglige vurderinger som ligger til grunn for et vedtak om tvang, og dermed viktig at de som vurderer tvang har helsefaglig bakgrunn. Loven krever at vedtaket skal fattes av det helsepersonellet som er ansvarlig for helsehjelpen, jf. pbrl. § 4A-5 første ledd.

Når det gjelder vurdering av samtykkekompetanse, inneholder vedtakene ofte generelle konklusjoner, og det mangler vurderinger av samtykkekompetansen opp mot den aktuelle helsehjelpen. I to av ti vedtak vi har gjennomgått, mangler vurdering av samtykkekompetanse helt, eller det er kun gjort en overfladisk vurdering. At pasienten mangler samtykkekompetanse, er ett av vilkårene for at pbrl. kap. 4 A skal komme til anvendelse. Dersom pasientens samtykkekompetanse ikke er godt nok vurdert opp mot den aktuelle helsehjelpen, kan man ikke gi hjelpen med tvang. Det varierer hvordan statsforvaltere har fulgt opp disse manglene.

Et gjentagende funn er at vedtakene beskriver innholdet i helsehjelpen i stedet for innholdet i tvangstiltakene, slik at det blir vanskelig å få oversikt over hva tvangstiltaket egentlig går ut på. Det kan for eksempel stå i vedtaket at tvangstiltaket gjelder i forbindelse med stell, men det står ikke hvordan tvangen utføres, om det for eksempel er snakk om holding under stell, hvordan tiltaket skal gjennomføres, med hvor mange personale som er til stede, osv.

Før man kan fatte et vedtak om bruk av tvang, skal tillitskapende tiltak ha vært forsøkt. I etterkontrollen skal bruken av tillitskapende tiltak evalueres. I 59 prosent av de vedtakene vi har gjennomgått, er det godt beskrevet hvordan tillitskapende tiltak er forsøkt og hvordan pasienten skal følges opp. Men i 41 prosent av vedtakene kommer det ikke frem hvilke tillitskapende tiltak som er forsøkt, eller tiltakene er mangelfullt beskrevet.

Det varierer også om vedtaket beskriver hvordan pasienten motsetter seg helsehjelpen. I under halvparten (45 prosent) av vedtakene kommer det godt frem i vedtaket hva motstanden går ut på, og i en tredel av vedtakene er ikke motstanden beskrevet i det hele tatt.

Det er viktig å understreke at vi også har sett eksempler på gode vedtak med tilstrekkelige vurderinger.

Gjennomgangen viste at helsetjenesten bruker forskjellige, tidvis utgåtte vedtaksmaler. Dette bidrar til at vedtakene ofte ikke er godt nok opplyst. Vi har mottatt fem vedtak der helsepersonellet har brukt den digitale vedtaksmalen som er utviklet i samarbeid med Statsforvalterens fellestjenester (STAF). Disse vedtakene har generelt vært av høy kvalitet, og alle nødvendige opplysninger har vært med i vedtaket. Den digitale vedtaksmalen eliminerer muligheten for å gjøre noen grunnleggende feil. For eksempel kreves det pålogging med helsepersonellnummer, slik at det kun er helsepersonell som kan fylle ut vedtakene.

Statsforvalterne forteller imidlertid at de sjelden mottar digitale vedtak. Også i utvalget vårt er det for få vedtak til at vi kan si noe generelt om kvalitetsnivået på digitale vedtak. Likevel mener vi at en overgang til digitale vedtak kan gi fordeler knyttet til effektiv saksgang og økt kvalitet på vedtakene. Helsetilsynet vil derfor anbefale digital vedtaksmal.

Vi vil trekke frem følgende feil som vi oppfatter som gjennomgående i vedtakene:

1. I feltet om informasjon fra pårørende om pasientens holdning til vedtaket, er det  pårørendes egen holdning til tiltaket som blir beskrevet. I kun en tredel av vedtakene vi har gjennomgått, kommer det frem opplysninger om hva pasienten selv ville ha ønsket. Pårørendes rolle etter pbrl. kap. 4 A er ment som en ekstra rettsikkerhetsgaranti og en ekstra mulighet til å innhente informasjon om pasientens ønske. Pårørende har ingen selvstendig rett til å bli hørt om innholdet i vedtaket. Dette er en alvorlig mangel ved vedtakene, da denne misforståelsen fører til at pasienten får mindre mulighet til å medvirke.
2. Det fattes vedtak etter pbrl. kap 4 A selv om pasienten ikke uttrykker motstand mot tiltaket. Dersom pasienten ikke uttrykker motstand, for eksempel ved bruk av velferdsteknologi, skal tiltaket vurderes opp mot pbrl. §§ 4-6 eller 4-6 a. Dette medfører feil lovanvendelse og gir unødig ressursbruk både for virksomheten og for statsforvalteren.
3. Det fattes vedtak om bevegelseshindrende tiltak der det egentlig skulle vært fattet vedtak om pleie- og omsorgstiltak. Det kan virke som om det eksisterer en misforståelse i tjenestene om at fastholding utover enkel håndleding skal beskrives som et bevegelseshindrende tiltak. Bevegelseshindrende tiltak skal kun brukes om fysiske eller mekaniske installasjoner, som for eksempel bruk av sengehest osv. Dette fører til at tilsynsmyndigheten mister oversikten over hva slags tvangstiltak som brukes.
4. Det forekommer uønsket variasjon i hvordan tvanstiltakene blir kategorisert. Problemet med dette er at tvangstiltak som gjennomføres likt, blir seende ulikt ut i statistikken. Dette fører til at vi mister oversikten over hva slags tvangstiltak som blir brukt. For eksempel ser vi hos noen virksomheter at tvangstiltak i forbindelse med tannbehandling blir kategorisert som både bevegelseshindrende tiltak, innleggelse i institusjon og inngrep i kroppen, i tillegg til tannbehandling. Andre igjen, krysser kun av for tannbehandling. Når statsforvalteren i tillegg har ulik forståelse for hvordan dette skal registeres, blir det vanskelig å holde nasjonal oversikt. Vi anbefaler at det kun krysses av for «tannbehandling» i vedtaket, og at det konkrete tvangtiltaket beskrives skriftlig i vedtaket.

Vår gjennomgang av vedtakene viser stor variasjon i statsforvalterens kontroll og klagesaksbehandling, både når det gjelder vedtak med varighet under tre måneder og vedtak med varighet over tre måneder. Vi har sett eksempler på at statsforvalterne gjør gode vurderinger, men vi har også funnet eksempler på at saksbehandlingen bør forbedres. Dette vil vi beskrive nærmere her.

I retningslinjen viser vi vi til at forarbeidene til pbrl. kapittel 4 A forutsetter at alle vedtak blir gjennomgått, slik at statsforvalteren har et grunnlag for å vurdere om det er behov for en nærmere kontroll av vedtakets lovlighet, både for eventuell tilsynsmessig oppfølging og for om vedtaket skal overprøves etter § 4A-8 første ledd. Vi forutsetter at vedtakene gjennomgås av saksbehandlere med nødvendige kvalifikasjoner (som oftest vil det være  jurist og helsepersonell).

I utgangspunktet skal vedtakene gjennomgås fortløpende. Statens helsetilsyn anbefaler likevel at statsforvalteren sorterer vedtakene slik at vedtak som omhandler tvang som pågår eller som skal gjennomføres frem i tid, prioriteres fremfor vedtak hvor tvangstiltaket allerede er gjennomført.

Vedtak med varighet under tre måneder er i praksis ofte vedtak hvor helsehjelpen allerede er gjennomført, eller hvor det er fattet et vedtak om helsehjelp som skal gjennomføres i inntil tre måneder. Eksempler på helsehjelp som allerede er gjennomført, kan være tannbehandling, helsehjelp som utføres på sykehus, eller innleggelse på institusjon. Eksempler på helsehjelp med varighet under tre måneder, men som fortsatt pågår, kan være helsehjelp som gis for å behandle en forbigående infeksjon, pleie og omsorg, eller for eksempel tilbakeholdelse i institusjon for kortere tid enn tre måneder.

Gjennomgangen viser at samtlige vedtak som statsforvalteren mottar, blir gjennomgått. Det er imidlertid variasjon i hvordan saksbehandlingen blir dokumentert hos de ulike statsforvalterembetene. Fire av statsforvalterembetene har rutine for å skrive brev til virksomheten etter gjennomgangen av vedtaket og informere om at vedtaket er tatt til etterretning. Seks av statsforvalterne skriver et internt notat eller legger en merknad på saken om at de har gjennomgått vedtaket, men har ingen korrespondanse med virksomhetene om at vedtaket er tatt til etterretning. De skriver også merknad eller notat hvis de har hatt kontakt med virksomheten i forbindelse med vedtaket, for eksempel hvis de har ringt helsepersonellet som har fattet vedtaket og gitt veiledning. Én statsforvalter sier at de skriver merknader bare hvis det er noen grunn til det, ellers ikke. Det er ønskelig at saksbehandligen blir mer lik på tvers av embetene og vi kommer til å presisere dette i vår revidering av retningslinjen.

I denne gjennomgangen har vi kun mottatt statsforvalternes korrespondanse med virksomheten fra de fire statsforvalterembetene som sender skriftlig svar. I tillegg har vi mottatt saksbehandlingsmerknader fra en statsforvalter. Vi har dermed ikke kunnet vurdere saksbehandlingen ved samtlige embeter.

Statsforvalterne som ikke skriver brev til virksomhetene, begrunner dette med ressursbruk. De prioriterer å bruke tid på gjennomgangen, og ikke på å skrive brev med tilbakemelding. Flere statsforvaltere spør hva som er hensikten med eventuelt å kreve at statsforvalteren skal sende brev om at vedtaket tas til etterretning, og mener dette må vurderes opp mot statsforvalters kapasitet og ressurssituasjon. De etterspør verdien av å sende ut standardbrev, og om dette er et krav i regelverket. Flere påpeker viktigheten av å bruke ressursene effektivt og ikke gjøre mer enn det regelverket krever. Ressursene bør heller brukes på tiltak som gir økt rettssikkerhet. Ved korte vedtak er tvangen ofte allerede gjennomført når statsforvalteren gjennomgår vedtaket, slik at et brev med tilbakemelding om feil og forbedringspunkter til virksomheten vil ha liten verdi i den aktuelle saken.

Statsforvalterne som prioriterer å sende ut et standard svarbrev for alle vedtak de mottar, begrunner dette med at det er ryddig saksbehandling. Én av statsforvalterne sier at kommunen forventer at det blir gjort. Tre statsforvaltere kommenterer i brevet hvis det er feil eller mangler i vedtaket, mens én statsforvalter sender ut et standardbrev hvor de orienterer om at alle vedtak skal sendes statsforvalteren for kontroll. Når vi spør statsforvalterne hvorfor de prioriterer å sende ut svar på alle vedtak, svarer de at det er god forvaltningsskikk å sende svar, og at det øker rettssikkerheten fordi det kan bidra til læring. 

Vi har vurdert om statsforvalteren alltid skal sende skriftlig tilbakemelding til helsetjenesten når vedtaket tas til etterretning, eller om det er tilstrekkelig med et internt notat eller en merknad på saken i arkivsystemet. Dette gjelder i de tilfellene hvor vedtaket har en varighet under tre måneder, og er uten mangler.

Det er ikke et lovfestet krav at statsforvalteren skal gi skriftlig tilbakemelding til helsetjenesten om at vedtaket er gjennomgått og funnet i orden. Et internt notat hvor kontrollspørsmålene er besvart, i stedet for kun en merknad på saken i arkivsystemet, vil dokumentere vurderingene i saken og gjøre at de kan etterprøves. Derfor skal det benyttes internt notat og ikke merknad på saken. Dette vil vi ta med i oppdateringen av retningslinjen.

Vi har eksempler på vedtak som inneholder mangler uten at vi kan se at statsforvalteren har gitt tilbakemelding til ansvarlig helsepersonell. Vi har også vedtak hvor helsepersonellet har brukt feil lovhjemmel og statsforvalteren har tatt vedtaket til etterretning i stedet for å oppheve vedtaket. For eksempel har vi sett vedtak etter kap. 4 A hvor det ikke har vært motstand mot velferdsteknologi og hvor helsepersonellet i stedet burde fattet vedtak etter §§ 4-6 eller 4-6a. For disse paragrafene er det ikke krav til kontroll hos statsforvalteren.

Vi har sett forskjellig sakbehandlingspraksis mellom ulike statsforvalterembeter, men også variasjon i praksis innenfor samme statsforvalterembete. Et embete mottok for eksempel to vedtak innenfor en toukersperiode om to forskjellige tilfeller av tvungen helsehjelp til en pasient i delir. Det ene vedtaket ble opphevet på grunnlag av at helsehjelpen var å anse som øyeblikkelig helsehjelp etter helsepersonelloven § 7. Det andre vedtaket ble gjennomgått og tatt til etterretning. Det er viktig at statsforvalteren er konsekvente i lovanvendelsen slik at både virksomhetene og helsepersonellet vet hvilken lov de skal bruke.

Vi ser flere vedtak hvor det er krysset av for feil tiltakskategori (for eksempel at tvangen gjelder pleie- og omsorgstiltak, men helsepersonellet har krysset av for at det gjelder tvang utført som bevegelseshindrende tiltak). Statsforvalteren har likevel ikke gitt tilbakemelding om feil tiltakskategori. Dette vil medføre feil i statistikkføringen.

Dette er gjerne vedtak om at pasienten må holdes tilbake på institusjon, eller pleie og omsorgstiltak som gjennomføres ut over tre måneder. Ofte gjelder dette personer med en demenslidelse. Statsforvalteren skal gjennom sitt kontrollarbeid følge med på bruken av tvang fra de mottar vedtaket til vedtaket utløper, oftest etter ett år. I pbrl. kap. 4 A er det som regel kun ved innledende gjennomgang og ved etterkontroll etter tre måneder at statsforvalteren vurderer tvangen opp mot vilkårene. Det er da spesielt viktig at det ved disse kontrollpunktene gjøres en god gjennomgang og kontroll.

Pasientgruppene dette gjelder har vanskelig for å ivareta sin egen rettssikkerhet, og er dermed spesielt sårbare for ulovlig bruk av tvang. Ettersom vedtak etter pbrl. kap. 4 A kan bli fornyet etter ett år, kan tvangen samlet sett vare over flere år. Det er derfor av stor betydning at statsforvalteren som kontrollorgan gjør en grundig vurdering av om vilkårene for tvang er oppfylt.

For vedtak over tre måneder sender de fleste statsforvaltere ut et svarbrev til helsetjenesten med tilbakemelding etter en innledende gjennomgang. I brevet tar statsforvalteren normalt vedtaket til etterretning og ber samtidig om evaluering/tilbakemelding til etterkontrollen. Overskrift og innhold i svarbrevet varierer. De fleste bruker overskriften «Ber om tilbakemelding» eller «Ber om evaluering». Én statsforvalter bruker overskriften «Vedtak tatt til etterretning». En annen bruker «Foreløpig godkjenning og innhenting av opplysninger».

Alle svarbrevene viser til at statsforvalteren ber om å få innsendt evaluering til tremånederskontrollen. Noen har en kort beskrivelse av pasienten, noen en kort beskrivelse av pasienten og tvangen som skal gjennomføres. Ingen av brevene vi har sett i gjennomgangen vår inneholder imidlertid setningen «opplysningene i vedtaket tilsier at vilkårene i pbrl. kap. 4 A er oppfylt» slik retningslinjen anbefaler. Det er ikke krav til at gjennomgangen er så grundig at den tilsvarer en reell overprøving av om vilkårene i pbrl. kapittel 4 A er oppfylt. Gjennomgangen må derimot være så grundig at statsforvalteren har grunnlag for å ta stilling til om vedtaket bør undersøkes nærmere, eventuelt overprøves. Vi er fortsatt av den oppfatningen at dette gir god informasjon og vi anbefaler derfor at dette blir tatt med inn i arbeidet med vedtaksmaler.

Alle statsforvaltere opplyser at det er ressurskrevende å få inn opplysninger til bruk ved etterkontrollen. Dette er en medvirkende årsak til lang saksbehandlingstid og restanser hos statsforvalterne. Hvis statsforvalteren ikke har fått inn opplysningene når vedtaket om etterkontroll skal fattes, vil de ikke ha tilstrekkelige opplysninger til å vurdere om det fortsatt er behov for helsehjelpen, jf. § 4A-8 andre ledd. Det vil si, om vilkårene for bruk av tvang fortsatt er oppfylt. Én statsforvalter opplyser at hvis de ikke får etterspurte opplysninger, oppheves til slutt vedtaket. En annen stastforvalter har en lignende ordning og skriver i svarbrevet:  «Statsforvalteren minner om at kommunen har plikt til å evaluere tiltak som skal vare ut over tre måneder, og innen fire måneder sende kopi til statsforvalteren. Hvis vi ikke hører fra dere innen xx, forutsetter vi at vedtaket har opphørt».

I flere vedtak har det som følge av manglende opplysninger og for dårlige beskrivelser i vedtakene, vært vanskelig å ta stilling til om vilkårene for tvangen er oppfylt. Det kommer for eksepel ikke frem i vedtaket hvordan tvangen er tenkt gjennomført eller hvordan pasientens motstand mot helsehjelpen kommere til uttrykk. Det varierer hvordan statsforvalterne har fulgt opp disse manglene. Mens noen opphever vedtaket, tar andre det til etterretning.

Flere statsforvaltere har som praksis at de i svarbrevet til helsetjenesten opplyser om feil og mangler i helsepersonellets vedtak, noe som er god praksis der hvor manglene ikke har betydning for om vilkårene er oppfylt. Men vi har også sett at flere statsforvaltere har tatt vedtak til etterretning, til tross for at det foreligger alvorlige mangler. Vi har for eksempel sett at:

• statsforvalteren ber om at manglende vurdering av samtykke blir lagt ved til etterkontrollen etter tre måneder,
• statsforvalteren påpeker at det ser ut som det brukes tvang uten lovlig grunnlag, og gir helsetjenesten tre måneder til å avklare dette.
• vedtak er fattet av personer som ikke er helsepersonell og at statsforvalteren allikevel tar vedtaket til etterretning.

Statsforvaltere er gitt myndighet til å oppheve eller endre vedtak hvor vilkårene for bruk av tvang ikke er oppfylt. Vi har sett eksempler på vedtak som burde vært opphevet på grunn av feil og mangler, men som i stedet er tatt til etterretning.  

I de fleste svarbrevene vises det til at helsepersonellets vedtak kan påklages til statsforvalteren. Dette er i tråd med kravene i loven.

Retningslinjen anbefaler at statsforvalteren gjør en fullstendig overprøving så tidlig som mulig etter at vedtaket er mottatt. Kun én statsforvalter gjør dette. En annen statsforvalter foretar en grundigere gjennomgang, men ikke en full overprøving av alle lovens vilkår. Vi har fått flere tilbakemeldinger fra statsforvalterne knyttet til deres praksis på dette:

• De to embetene som gjør en hel eller delvis overprøving innledningsvis, mener det er viktig å se til at vilkårene er oppfylt allerede når vedtaket kommer inn. Konsekvensen er at saksbehandlingen blir mer omfattende og arbeidskrevende innledningsvis, men en slik ordning gir økt rettssikkerhet og gjør etterkontrollen enklere.
• De åtte statsforvalterembetene som ikke gjør en overprøving innledningsvis, gjør overprøvingen samtidig med etterkontrollen. De viser til at de ikke har ressurser til å gjøre et så omfattende arbeid ved den innledende gjennomgangen. Statsforvalterne er presset på tid, det er store mengder vedtak, og de må gjøre grundige vurderinger av tidsbruken som går med til kontroll av vedtak. Én statsforvalter mener det er nyttig å først ha fått tilbakemelding fra helsetjenesten til bruk ved overprøvingen. Én statsforvalter har problemer med å forstå hva som er ment i retningslinjen med en ‘innledende overprøving’.
• Noen statsforvaltere viser til at hvis statsforvalteren overprøver et vedtak tidlig, får pasienten og pårørende rett til å klage.
• Én statsforvalter viser til at de ikke vil gjøre en overprøving/egen vurdering innledningsvis fordi det er viktig at det er helsetjenestens vedtak. Statsforvalteren vil ikke ta over helsetjenestens rolle. Statsforvalteren mener det kan påvirke pasientsikkerheten hvis de overtar/overprøver vedtaket innledningsvis.

Vår anbefaling er at alle vedtak som har en varighet på mer enn tre måneder, ikke bare gjennomgås, men overprøves. Dette fordi statsforvalteren skal etterkontrollere slike vedtak når det har gått tre måneder av vedtaksperioden. Vi har merket oss argumentene, men vurderer likevel at det er både mer effektivt og at det gir større rettssikkerhet for pasienten om overprøvingen gjøres når vedtaket er mottatt enn ved etterkontrollen. Etterkontrollen er avgrenset til å vurdere om det fortsatt er behov for tvungen helsehjelp. Det er nødvendigvis en forutsetning for fortsatt tvungen helsehjelp at vilkårene er oppfylt, slik at etterkontrollen forutsetter at dette er vurdert.

Hvis vedtaket varer mer enn tre måneder og ingen har klaget, skal statsforvalteren av eget tiltak vurdere om det fortsatt er behov for tvungen helsehjelp (etterkontroll). Forarbeidene (4) til pbrl. kap. 4 A forutsetter at statsforvalteren fatter enkeltvedtak når det tas stilling til spørsmålet om videreføring av tvungen helsehjelp. Dette gjelder uavhengig av om statsforvalterens vedtak viderefører, endrer eller opphever helsetjenestens (førsteinstansens) vedtak. 

Det er ressuskrevende å få inn nødvendig dokumentasjon fra virksomhetene for å gjøre etterkontrollen. Dette er en av årsakene til lang saksbehandlingstid. Per 31. desember 2023 viser data fra Helsetilsynets registreringsverktøy Nestor, rapport H 4049, at kun 46 prosent av vedtakene er etterkontrollert innen 4 måneder. 430 av 2155 vedtak, en andel på om lag 20 prosent, har en saksbehandlingstid på over 6 måneder. For 57 vedtak var statsforvalterens saksbehandlingstid over ett år.

Alle statsforvalterne utfører etterkontrollen som loven krever. Men det er ulik praksis når det gjelder saksbehandlingen. Noen fatter vedtak om videreføring, endring eller oppheving i tråd med retningslinjen. Noen stadfester vedtaket uten å vise til at det er en videreføring av helsepersonellets vedtak.

De fleste statsforvalterne sender vedtaket til virksomheten som fattet vedtaket, med kopi til pasienten/pårørende og den faglig ansvarlige. To statsforvaltere sender vedtaket direkte til pasienten, noe de begrunner med at det er et enkeltvedtak. Vi anbefaler at vedtaket sendes til helsepersonellet, siden det er deres avgjørelse som videreføres.

Det varierer om statsforvalterne gjør en selvstendig vurdering av om de enkelte vilkårene for tvungen helsehjelp er oppfylt. I gjennomgangen så vi på statsforvalternes vurderinger av de enkelte vilkårene. Vi oppsummerer her funnene for hvert enkelt vilkår:

• Vurdering av vilkåret om manglende samtykkekompetanse, jf. pbrl § 4A-2
  • I 54 % av vedtakene har statsforvalteren vurdert om personen mangler samtykkekompetanse.
  • I 33 % av vedtakene er det ikke vurdert om personen mangler samtykkekompetanse.
  • I 12 % av vedtakene nevnes bare kravet om manglende samtykkekompetanse, uten å vurdere det i forhold til helsehjelpen.

• Vurdering av vilkåret om motstand, jf. pbrl § 4A-2
  • I 33 % av vedtakene vurderes ikke om det er motstand.
  • I 33 % av vedtakene gjøres en vurdering av motstand.
  • I 20 % vurderes motstand, men uten å vise til loven.
  • I 12 % nevnes bare loven, uten å vurdere om det er motstand mot helsehjelpen.

• Vurdering av vilkåret om at tillitskapende tiltak må ha vært forsøkt, jf. pbrl. § 4A-3
  Også når det gjelder vurdering av om at tillitsskapende tiltak har vært forsøkt, er det ulik praksis.
  • I 37 % av vedtakene er det ikke vurdert om tillitsskapende tiltak er forsøkt.
  • I 33 % av vedtakene er vurderingen gjort.
  • I 16 % vises det bare til loven som helhet.
  • I 12 % er det gjort en vurdering, men uten å knytte den til loven.

• Vurdering av om vilkåret om vesentlig helseskade er oppfylt, jf. pbrl. § 4A-3
  • I 45 % av vedtakene har statsforvalterne vurdert om mangel på tvungen helsehjelp kan føre til vesentlig helseskade.
  • I 25 % er det gjort en vurdering, men uten å vise til loven.
  • I 12 % vises det bare til loven som helhet, uten å vurdere muligheten for vesentlig helseskade.
  • I 16 % er det verken vist til loven eller gjort en vurdering av muligheten for vesentlig helseskade.

• Vurdering av vilkåret om nødvendighet, jf. pbrl. § 4A-3
  Loven krever også at helsehjelpen anses som nødvendig for å forhindre vesentlig helseskade. Også her skal det gjøres en konkret faglig vurdering av det helsemessige behovet til pasienten.
  • I 30 % av vedtakene har statsforvalterne vurdert nødvendighet.
  • I 26 % vises det bare til loven, uten å vurdere tvangen mot nødvendighet.
  • I 8 % er nødvenighet vurdert, men uten å vise til loven.
  • I 34 % er nødvendighet ikke vurdert i det hele tatt.

• Vurdering av vilkåret om forholdsmessighet, jf. pbrl. § 4A-3
  Kravet om forholdsmessighet betyr at helsehjelpen som iverksettes må stå i rimelig forhold til formålet det skal oppnå.
  • I 33 % av vedtakene har statsforvalteren vurdert dette i henhold til loven.
  • I 16 % vises det bare til loven, uten å vurdere tvangen mot
  • I 4 % er forholdsmessigheten vurdert, men uten å vise til loven.
  • I 45 % er forholdsmessigheten ikke vurdert i det hele tatt.

• Vurdering av vilkåret om helhetsvurdering, jf. pbrl. § 4A-3
  Når vilkårene for tvungen helsehjelp er oppfylt, skal det gjøres en helhetsvurdering for å sikre at helsehjelpen er den klart beste løsningen for pasienten.
  • I 62 % av vedtakene mangler en slik helhetsvurdering.
  • I 33 % er det gjort en helhetsvurdering.
  • I 4 % er det gjort en delvis vurdering, men uten en fullstendig helhetsvurdering av helsehjelpen.