Hopp til hovedinnhold
Innhold 4 Vurdering og beslutning om økonomisk stønad

Meny

Innhold 4 Vurdering og beslutning om økonomisk stønad
Rapport fra Helsetilsynet

4. Vurdering og beslutning om økonomisk stønad

Statsforvalterne undersøkte om Nav-kontorene gjorde forsvarlige vurderinger og beslutninger basert på opplysningene de fikk i kartleggingen. Se vedlegg I for mer detaljert informasjon om hvilke målepunkter statsforvalterne undersøkte.

Siden stønad etter sosialtjenesteloven er en skjønnsbasert ytelse, skal Nav-kontoret gjøre konkrete og individuelle vurderinger av hjelpebehovet og stønadsbeløpet. Nav-kontoret må i søknadsbehandlingen vurdere hva som vil være til det beste for barnet ut fra situasjon og behov. Det må fremgå hvordan hensynet til barnet er vektet opp mot andre hensyn. De må også vise, det vil si dokumentere, vurderingene i begrunnelsen for beslutningen.

Statsforvalterne konkluderte med lovbrudd i 53 av de 68 av Nav-kontorene de førte tilsyn med. Det vil si at det var lovbrudd i om lag tre av fire Nav-kontor.

4.1. Ofte manglet en individuell vurdering av hjelpebehovet

Statsforvalterne undersøkte om den økonomiske stønaden ble utmålt på bakgrunn av en konkret og individuell vurdering av familiens situasjon og behov, slik kravene er i sosialtjenesteloven. De undersøkte også om Nav-kontorene i saksbehandlingen synliggjorde hvordan barnets beste ble vurdert ut fra situasjon og behov, og om det gikk fram hvordan hensynet til barnet ble vektet opp mot andre hensyn.

Det er et gjennomgående funn i tilsynet at Nav-kontorene ikke gjorde en konkret og individuell vurdering av hjelpebehovet, men innvilget hjelpen i tråd med veiledende satser for livsopphold. Dette ble bekreftet både gjennom intervjuer med ansatte og i gjennomgang av saksmapper.

«Vi finner at Nav utmåler livsopphold utelukkende med en henvisning til gjeldende satser, og uten en systematisk vurdering av behov, barnets beste og hvorvidt utmålt hjelp kan anses som forsvarlig.»

Som vist i forrige kapittel, var det mange av Nav-kontorene som ikke kartla barnas behov i tilstrekkelig grad. Dette førte til at de ofte ikke hadde tilstrekkelig informasjon til å gjøre en vurdering av barnets beste.

«Som følge av at Nav-kontoret ikke kartlegger barns behov, kan det heller ikke gjøres en reell individuell vurdering av barnets beste. Når kartleggingen mangler, har ikke Nav-kontoret tilstrekkelig kjennskap til barnets faktiske situasjon og eventuelle behov. Statsforvalteren vurderer at dette medfører stor risiko for at hjelpebehov ikke identifiseres. Og i verste fall, tas beslutninger på feil eller mangelfullt grunnlag.»

Siden det i liten grad ble gjort vurderinger av hva som var til barnets beste, var det naturlig nok heller ikke synliggjort hvordan barnets beste ble vektet opp mot andre hensyn.

I noen tilsyn går det fram at Nav-kontorene gjorde seg generelle betraktninger om hva som er bra for barn, for eksempel at det er bra for barn å delta i fritidsaktiviteter, eller at det er bra for barn med ferie sammen med familien. Men det ble i liten grad gjort vurderinger av hva som ville være til barnets beste i den konkrete familien, og som dermed kunne synliggjøre hva som lå til grunn for den aktuelle beslutningen.

Som del av tilsynet undersøkte statsforvalterne hvilken praksis Nav-kontorene hadde i saker hvor familier var i en akutt vanskelig situasjon og sto uten penger til mat. De måtte derfor søke nødhjelp. Heller ikke i disse sakene var det vanlig at Nav-kontorene gjorde en individuell vurdering av hjelpebehovet og hva som var til barnets beste. De innvilget gjerne nødhjelpen etter faste, lave satser uten å kartlegge barnas behov. I noen tilfeller ga Nav-kontoret nødhjelp til barnefamilier over lengre perioder enn det som er anbefalt (noen få dager), uten at de gjorde en vurdering av om stønadsbeløpet var forsvarlig.

«Ved nødhjelp er det nytta formuleringar som «Vi har teke utgangspunkt i ein sats på … kroner dagen til deg og barna dine, og har ikkje opplysningar som viser at de treng meir enn dette», utan at det går fram at Nav har gjort noko for å avklare om det er behov for meir.»
«I ei sak var det innvilga nødhjelp med til saman kr. 1080 for 8 dagar til ein familie med barn. Sidan søkar hadde kr. 54 på konto blei det trekt frå stønaden og det blei utbetalt kr. 1026. Heller ikkje her såg vi at det var gjort ei kartlegging og individuell vurdering.»

Statsforvalterne gikk gjennom saker hvor barnet ikke bodde fast sammen med den av foreldrene som søkte økonomisk stønad, men kun hadde samvær. Også i disse sakene ble det avdekket manglende individuelle vurderinger av hjelpebehovet. For eksempel ble det i noen Nav-kontor gitt stønad til samvær etter «et regnestykke» hvor veiledende satser ble lagt til grunn, og ikke basert på reelle utgifter i forbindelse med samværet.

«Vi finner tilsvarende at det utmåles relativt lave og standardiserte beløp ved samvær uten en vurdering av behov, alder, eventuelle aktiviteter m.m. Rutinebeskrivelsen henviser her til at: «Livsopphold ved samvær er regulert til kr 100 per dag.»

Dersom Nav-kontoret ikke innvilger nødvendig hjelp til livsopphold etter § 18 i sosialtjenesteloven, skal de alltid ta stilling til om hjelpen skal innvilges etter § 19 som gjelder stønad i særlig tilfeller for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon. Tilsynet viser at mange av Nav-kontorene ikke gjorde reelle vurderinger av om hjelpen burde gis etter § 19. Noen ansatte sa de var usikre på når de skulle bruke henholdsvis §§ 18 og 19.

4.2. Mange ga ytelser i tillegg til livsoppholdssatsen – hvis foreldrene søkte om det

I gjennomgangen av saker så statsforvalterne at mange Nav-kontor innvilget ytelser til bestemte formål i tillegg til veiledende sats til nødvendig livsopphold. Dette kunne være ytelser som var ment til å dekke utgifter som for eksempel fritidsaktiviteter, klær, internett, transport, barnehage, sommerferie eller høytider.

Det er et gjennomgående funn i tilsynet at Nav-kontorene bare innvilget slike ytelser i tillegg til livsoppholdssatsen på bakgrunn av en konkret søknad fra en familie.

«I de tilfellene hvor brukeren har uttrykt et tydelig behov med tilsvarende beløp, eksempelvis ved behov for skolesekk og klær til barna, innvilger Nav beløpet i samsvar med det brukeren har opplyst i søknaden.»

I intervju med statsforvalterne sa flere brukere at de var usikre på hva de kunne søke hjelp til. Ikke alle familier søkte om ytelser i tillegg til livsoppholdssatsen, og det varierte hva de eventuelt søkte slike ytelser til.

Det var også eksempler på at slike ytelser til bestemte formål ble innvilget uten at Nav-kontoret undersøkte hvor store utgifter familien faktisk hadde. Dette gjaldt særlig der familien ikke oppga et spesifikt angitt beløp i søknaden. Nav-kontoret kunne ha egne fastsatte satser for eller rutiner for slike ytelser.

«Ved søknad om tilleggsytelser, for eksempel til klær eller etablering, er det utarbeidet egne kommunale satser.»
«I enkelte vedtak stod det at ekstra stønad til klær kun gis én gang i året, og at øvrige behov må dekkes innenfor livsoppholdssatsen.»

Det var også flere eksempler på Nav-kontor som ikke innvilget slike ytelser til bestemte formål, men henviste til beløpet familien hadde fått til livsopphold som tilsvarte den veiledende satsen.

«Nav-kontoret har laget en egen liste over diverse rutiner ved behandling av søknader. Her står det at ved søknad om ekstra til klær, skal livsopphold dekke utgiftene til klær da dette en del av livsoppholdet.»

Det var eksempler på at Nav-kontorene innvilget ekstra stønad til barns deltakelse i fritidsaktiviteter, men også eksempler på at slik stønad ble avslått. Noen Nav-kontor begrunnet avslag med at utgiften skulle dekkes av stønaden familien fikk til livsopphold. Andre henviste til ulike ordninger hvor man kunne låne utstyr gratis, slik som Bua.

4.3. Mange la automatisk stordriftsfordeler til grunn – men ikke alle

Statsforvalterne undersøkte om Nav-kontorene automatisk la stordriftsfordeler til grunn når de vurderte hjelpebehovet til store barnefamilier. Denne praksisen betyr at Nav-kontorene reduserer stønaden til livsopphold til store barnefamilier, og ikke utbetaler full stønadssats for alle barna i familien. Nav-kontorene beregner ofte stordriftsfordeler fra det tredje, fjerde eller femte barnet. I Rundskriv 35 står det at Nav-kontoret alltid må ta stilling til hvordan en eventuell stordriftsfordel vil slå ut i det konkrete tilfellet. En praksis hvor det automatisk legges stordriftsfordeler til grunn, vil være lovstridig.

Mange Nav-kontor la automatisk stordriftsfordeler til grunn, uten at det ble gjort individuelle vurderinger av stønadsnivået. Stønaden ble automatisk redusert uten at Nav-kontoret tok hensyn til de spesifikke behovene til hvert enkelt familiemedlem. På enkelte kontor var det sperrer i saksbehandlingssystemet som automatisk reduserte livsoppholdsbeløpet til store barnefamilier. I noen tilfeller var det politiske vedtak i kommunestyrene som lå til grunn for praksisen.

«XXX kommune har et politisk vedtak som henviser til at det som utgangspunkt kun skal beregnes barnetillegg for de to eldste barna i familien. Denne praksisen samsvarer med kontorets rutine for økonomisk støtte til barnefamilier. Gjennom ansattintervjuer opplyses det om at øvrige barn utover de to eldste, skal henvises til forsørgelse av barnetrygden.»

I samtaler med de ansatte, i rutiner eller i politiske vedtak ble bruken av stordriftsfordel begrunnet. Flere av Nav-kontorene begrunnet bruk av stordriftsfordel med at de mente det ble uforholdsmessig høye utbetalinger av stønader i familier med mange barn, noe som kunne gjøre det mindre attraktivt for foreldrene å komme i arbeid. Andre begrunnet bruken av stordriftsfordeler med at store familier med mange barn generelt har lavere utgifter per familiemedlem til mat og husholdningsutgifter enn familier med få barn. Noen viste også til at i store familier kan klær og utstyr arves mellom søsken.

Flere av Nav-kontorene som ble undersøkt, la ikke stordriftsfordeler til grunn for beregningen av økonomisk stønad. Noen av disse kontorene oppga at de hadde lagt stordriftsfordeler til grunn tidligere, men hadde endret praksis.

4.4. De fleste holdt barnetrygden utenfor ved vurdering av stønadsnivået

Fra 1. september 2022 ble sosialtjenesteloven § 18 tredje ledd endret, slik at Nav-kontorene ikke lenger kan ta hensyn til barnetrygden ved vurdering av søknad om økonomisk stønad. Før dette var det ulik praksis i Nav-kontorene. Noen steder ble barnetrygden lagt til grunn som inntekt, og andre steder ble den holdt utenfor beregningen.

Funnene fra tilsynet viser at de fleste Nav-kontorene holdt barnetrygden utenfor ved beregningen av økonomisk stønad. Dette ble bekreftet både i intervjuer med ansatte og i gjennomgang av vedtak. Mange av Nav-kontorene hadde altså en praksis som er i tråd med endringene i sosialtjenesteloven.

«Gjennomgang av saker og opplysninger fra ansatte viser at Nav-kontoret har endret praksis fra 1. september slik at barnetrygd holdes utenfor beregningen av økonomisk stønad.»

Selv om mange Nav-kontor ikke inntektsberegnet barnetrygden, var det likevel en god del som ga beskjed om at barnetrygden skulle dekke bestemte utgifter:

«Selv om Nav-kontoret har som praksis at barnetrygden ikke blir medberegnet i den økonomiske beregningen, har vi sett tilfeller der familier blir bedt om å bruke barnetrygden på utgifter som det er søkt om stønad til. Dette er feil lovanvendelse som kan ha ført til at noen familier har fått mindre stønad enn de har rett på.»

I noen tilfeller oppdaget statsforvalterne Nav-kontor som fremdeles inntektsberegnet barnetrygden.

4.5. Manglende vurderinger og «skjulte avslag» i vedtakene

«Statsforvalteren hadde i sin vedtaksgjennomgang i forkant av tilsynsbesøket, vansker med å forstå hva opplysningene i mange av vedtakene faktisk betyr.»

I gjennomgangen av saksmapper, så statsforvalterne at Nav-kontorene ofte brukte vedtaksmaler med standardtekster, og at disse ikke ble tilpasset det aktuelle vedtaket. Ofte manglet det informasjon i vedtakene om hvordan Nav-kontoret hadde kommet fram til stønadsbeløpet. I flere tilfeller utmålte Nav-kontorene stønaden som en samlet sum til hele familien, uten at det ble forklart hvor mye stønad som var beregnet til hvert enkelt familiemedlem eller til spesielle formål.

Noen brukere fortalte i intervju med statsforvalterne at det var store variasjoner i utbetalinger fra måned til måned, og de forsto ikke beregningene som var lagt til grunn. Siden Nav-kontoret ikke skrev hvilke vurderinger som lå til grunn for beslutningen om stønadsbeløpet, ble det vanskelig for familiene å ivareta sine interesser og eventuelt klage på vedtak de var uenige i.

I gjennomgangen av saksmapper så statsforvalterne at flere av Nav-kontorene avslo relativt få søknader fra barnefamilier. Det var imidlertid mange som ikke svarte på alt som foreldrene hadde skrevet i søknadsskjemaet. Det var også eksempler på at Nav-kontoret ikke alltid nedtegnet utgifter som familiene fortalte om i samtaler og registrerte dette som en søknad. En av statsforvalterne omtalte dette som «skjulte avslag». Det var eksempler på at Nav-kontoret i stedet for å avslå stønad til en bestemt utgift, bare ga informasjon i vedtaket om at utgiften inngikk i stønaden til livsopphold. Dette kunne for eksempel være søknader om fritidsaktiviteter, klær eller helseutgifter som familien hadde søkt om å få støtte til i tillegg til livsoppholdsbeløpet. Der hvor Nav-kontoret avslo søknader, kunne det mangle tydelige begrunnelser for avslaget. I noen tilfeller var det uklart hva Nav-kontoret hadde innvilget og hva de hadde avslått.

«I mappene kommer det frem at det er søkt stønad til bestemte utgifter det ikke er tatt stilling til, utover informasjon i vedtaket om at utgiften inngår i livsoppholdet. Det er uklart om utgiften er innvilget eller avslått - eksempelvis søknad om støtte til klær, skoleutstyr, internett og regninger.»

4.6. Ofte manglet gode rutiner for vedtaksgodkjenning

Statsforvalterne undersøkte om ledelsen sørget for at de ansatte i Nav-kontorene hadde en felles og riktig forståelse av hvilke vurderinger de skulle gjøre i søknader om økonomisk stønad. De undersøkte også om ledelsen i Nav-kontorene sørget for at beslutningene om økonomisk stønad ble riktige, og om ledelsen kontrollerte vedtak slik at de var i tråd med regelverket.

Nav-kontorene hadde ulik praksis for hvem som kontrollerte og godkjente vedtak. De fleste hadde en to-trinns ordning for godkjenning. De som godkjente vedtakene kunne være avdelingsledere, fagkoordinatorer, Nav-ledere eller andre ansatte som hadde fått delegert myndighet. I noen få Nav-kontor godkjente de ansatte sine egne vedtak.

Siden mange av kontorene hadde lite oppmerksomhet på kartlegging av barns behov og vurderinger av barns beste, var det heller ikke mye oppmerksomhet på dette i beslutningsfasen, det vil si i vedtaksgodkjenningen. Mange steder manglet Nav-kontoret systematikk og felles forståelse for hva godkjenner skulle kontrollere, og det var ikke en tilstrekkelig kvalitetskontroll av vedtakene. Et eksempel på dette var at det ikke ble kontrollert (for eksempel ved stikkprøvekontroll) om det lå en tilstrekkelig kartlegging til grunn for vedtaket. Et annet problem var at de ansatte ikke fikk tilbakemeldinger dersom vedtakene inneholdt feil eller mangler.

4.7. Hva kjennetegnet praksis i Nav-kontor uten lovbrudd?

Det var 15 tilsyn hvor det ikke ble påvist lovbrudd i Nav-kontorenes vurderinger og beslutninger om økonomisk stønad. I disse kontorene ble det ofte gjennomført en grundig kartlegging av familienes hjelpebehov. Nav-kontoret brukte deretter opplysninger fra kartleggingen til å gjøre konkrete og individuelle vurderinger av familienes stønadsbehov, og hvor de også vurderte hva som var til barnets beste. De holdt barnetrygden utenfor ved beregning av stønaden, og la ikke automatisk stordriftsfordeler til grunn. Ved behov innvilget de ekstra stønad til formål som klær, fritidsaktiviteter og utstyr. Vedtakene var lette å lese og forstå. Det var en tydelig sammenheng mellom Nav-kontorets vurderinger, og den endelige beslutningen om økonomisk stønad.

I noen kontor uten lovbrudd så statsforvalteren eksempler på at vedtakskontrollen brukes i forbedringsarbeidet:

«Kommentarer til veileder i forbindelse med godkjenning av det enkelte vedtaket, går i kopi til ledelsen og de øvrige seniorrådgiverne. Denne rutinen gir ikke bare en god kvalitetssikring i den enkelte sak, men også et godt grunnlag for å avdekke risikoområder og hvilke temaer som må tas opp i forbedringsarbeidet.»

4.8. Helsetilsynets vurderinger av resultatene

4.8.1. Hensynet til barnets beste – Nav-kontorene skal vurdere, vekte og vise

Tilsynet viser at det er en sammenheng mellom manglende kartlegging og manglende individuelle vurderinger av hjelpebehovet og stønadsbeløpet. Fordi det sviktet i kartleggingen, ble vurderingen og beslutningen om økonomisk stønad gjort på et sviktende grunnlag. Det er vanskelig å innfri kravet om at det skal gjøres en vurdering av barnets beste, og at stønaden skal baseres på en individuell vurdering, dersom man ikke har kjennskap til den konkrete familien og deres behov.

Det er et krav at Nav-kontorene skal ta hensyn til barnets beste i saker som direkte eller indirekte berører barn. Tilsynet viser at det var mange Nav-kontor som ikke vurderte hensynet til barnets beste. Helsetilsynet synes det er positivt at Arbeids- og velferdsdirektoratets nye veileder, «Barnets beste – en veileder for deg som jobber i NAV», redegjør for barnerettighetsvurderinger steg for steg. En vurdering av barnets beste inneholder stegene vurdere, vekte og vise. Helsetilsynet mener at kommunene må sørge for at de ansatte med ansvar for sosiale tjenester får opplæring i hvordan de skal vurdere barnets beste, og at Nav-kontorene bør ta i bruk den nye veilederen.

Helsetilsynet anbefaler at Arbeids- og velferdsdirektoratet vurderer om det er behov for å tilpasse deler av innholdet i veilederen til sosiale tjenester, og også vurdere om det er behov for egne opplæringstiltak om bruken av veilederen.

På bakgrunn av tilsynsresultatene, anbefaler vi at Arbeids- og inkluderingsdepartementet vurderer behovet for en egen bestemmelse om barnets beste i sosialtjenesteloven, noe vi også påpekte i vårt høringssvar av 26.1.2024 til rapporten «En barndom for livet. Økt tilhørighet, mestring og læring for barn i fattige familier».

4.8.2. Individuelle vurderinger av livsoppholdssatsen eller ekstra ytelser i tillegg?

Et gjennomgående resultat fra tilsynet, var at Nav-kontorene innvilget stønaden med utgangspunkt i satsene i veiledende retningslinjer for økonomisk stønad, og sjelden gjorde konkrete og individuelle vurderinger av satsen for livsopphold.  

Det var imidlertid flere av Nav-kontorene som innvilget ytelser til bestemte formål i tillegg til livsoppholdssatsen til barnefamilier når foreldrene søkte om det. Dette kunne for eksempel være ekstra stønad til klær eller fritidsaktiviteter. Mange av tilleggsytelsene var til formål som inngår i et nødvendig livsopphold, og hvor Nav-kontoret vurderte at livsoppholdssatsen ikke var tilstrekkelig.

Helsetilsynet mener det er positivt at mange Nav-kontor innvilget ytelser til bestemte formål dersom brukerne synliggjorde et behov for det. Vi mener imidlertid at det er et problem at slike ytelser hovedsakelig ble innvilget etter søknad fra familiene. Noen familier søker ofte om ekstra ytelser, mens andre familier ikke gjør det. Det er ikke alle mottakere av økonomisk stønad som er godt kjent med hvilke rettigheter de har, og hva de kan søke støtte til. Noen brukere oppfatter at livsoppholdssatsen er en «fast sum» som de har krav på, og ønsker ikke å be om mer.

Vi mener derfor at Nav-kontorene ikke bare skal respondere på søknader om ytelser til bestemte formål. De bør på eget initiativ gjøre individuelle vurderinger av behovene til barn i alle familier som mottar økonomisk stønad, også de som ikke søker om ekstra hjelp til konkrete formål. Dette forutsetter at Nav-kontorene først har kartlagt hva familiene har behov for. Vi vil påpeke at også ytelser til bestemte formål skal utmåles på grunnlag av individuelle vurderinger av familiens behov, og ikke bare på grunnlag av satser som kommunen har fastsatt.

Forbruksforskningsinstituttet SIFO har i rapporten «Utredning av kunnskapsgrunnlaget for sosialhjelpssatser» på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet utarbeidet et kunnskapsgrunnlag for departementets arbeid med å utrede retningslinjene for økonomisk stønad (Skuland mfl., 2024). I rapporten anbefaler SIFO at det gis særlig støtte i tillegg til livsoppholdssatsen til enkelte utgifter (s.90-91). Disse utgiftene er:

  • Bredbåndsabonnement eller bredbånd og TV-kanalpakkeabonnement
  • Kollektivtransport (månedskort)
  • Kontingent og utstyr nødvendig for deltakelse i fritidsaktivitet for barn og unge
  • Organisering av bursdagsfester eller andre høytidsfeiringer for husholdningen
  • Noen lengre reiser for å besøke nære slektninger og venner

Disse anbefalingene er en presisering av prinsippet i Rundskriv A 3/2023 om at utgifter til nødvendige ting som varierer mye fra person til person, skal gis i tillegg til livsoppholdsbeløpet. Slik er det i dag med utgifter til bolig og strøm.

Statsforvalternes tilsynsfunn underbygger at en slik ordning kan være hensiktsmessig, fordi den vil være i tråd med en allerede innarbeidet praksis hvor Nav-kontorene ofte gir ytelser i tillegg til livsoppholdssatsen. Vi anbefaler at Arbeids- og inkluderingsdepartementet utreder dette videre. Vi vil særlig trekke fram kontingent og utstyr som er nødvendig for deltakelse i fritidsaktiviteter for barn og unge og bursdagsfeiringer eller høytidsfeiringer som særlig viktige for barn i familier som mottar økonomisk stønad. Dersom slike utgifter skal dekkes særskilt, er det en forutsetning at Nav-kontorene gir alle familier grundig informasjon, slik at alle aktuelle mottakere vet at de kan søke.

4.8.3. Det er behov for flere analyser om stordriftsfordeler

I tilsynet ser vi at det er stor variasjon i om Nav-kontorene beregner stordriftsfordeler for store barnefamilier. Ifølge SIFO-rapporten som nevnt ovenfor, er kunnskapsgrunnlaget for bruk av stordriftsfordeler svakt (Skuland mfl., 2024 s. 87-88). SIFO anbefaler at Nav-kontorene ikke beregner stordriftsfordeler, og at det bør gjøres tilleggsanalyser med utgangspunkt i SSBs forbruksundersøkelse 2023 når dataene fra denne er tilgjengelig.

Helsetilsynet er enig i at det er behov for videre analyser om bruk av stordriftsfordeler. Dette er særlig viktig fordi tilsynet viser at flere Nav-kontor ikke gjorde individuelle vurderinger av hjelpebehovet i den enkelte familie, men automatisk la stordriftsfordeler til grunn. I noen kommuner var det også politiske vedtak om bruk av stordriftsfordeler. Slike vedtak oppfatter Nav-kontoret at de var forpliktet til å følge, men det er i strid med sosialtjenesteloven å ikke basere den økonomiske stønaden på individuelle vurderinger.

4.8.4. Barnetrygden ble stort sett holdt utenfor ved beregning av stønad

De fleste Nav-kontorene holdt barnetrygden utenfor ved beregning av stønad. Dette er i tråd med lovendringen fra 1. september 2022 da sosialtjenesteloven § 18 tredje ledd ble endret.  

Når statlige fagmyndigheter ønsker en praksisendring i kommunale tjenester, må de velge egnet virkemiddel. Helsetilsynet vil påpeke at lovregulering som gir tydelig og konkret anvisning for praksis ser ut til å ha fungert på mange Nav-kontor.

Noen Nav-kontor viste fremdeles til barnetrygden når familier søkte om å få dekket utgifter til barn som klær eller fritidsaktiviteter. Dette kan ha ført til at noen familier har fått mindre stønad enn de har rett på. Det er viktig at alle Nav-kontor har en praksis som er i tråd med sosialtjenesteloven.

4.8.5. Styrk godkjennerrollen

Det fattes mange vedtak om sosiale tjenester i Nav-kontorene. Siden alle vedtakene skal godkjennes, gir det ledelsen i Nav-kontorene en unik mulighet til å følge med på praksis. I dette tilsynet så statsforvalterne eksempler på at Nav-kontoret godkjente vedtak til tross for at de manglet individuelle vurderinger, ikke alt det ble søkt om ble besvart i vedtaket, eller at det ikke ble kontrollert om det lå en forsvarlig kartlegging til grunn for vedtaket.

Gjennom godkjenningen av vedtak får ledelsen innsikt i kontorets samlede praksis og hvor det ofte kan svikte. Denne innsikten bør inngå i Nav-kontorenes internkontroll for å utarbeide en felles og riktig forståelse av hvordan de ansatte skal kartlegge behov i barnefamilier, og hvordan de skal gjøre individuelle vurderinger av søknader. Ledelsen bør bruke vedtakskontrollen i kontorets kontinuerlige forbedringsarbeid, ved blant annet å gi ansatte tilbakemelding dersom vedtakene inneholder feil eller mangler, og ved å sette i gang nødvendige opplæringstiltak ved behov.

Tilsynet viser at godkjennerrollen kan være sentral for å forebygge svikt. Arbeids- og velferdsdirektoratet sin nye veileder «Barnets beste – en veileder for deg som jobber i NAV», har et eget kapittel om vurdering av barnets beste for de som jobber med ledelse eller produksjonsstyring (kap. 4.1.4.). Veilederen presiserer at ledere i Nav har et overordnet ansvar for at vurderinger av barnets beste blir gjort på de områdene man har ansvar for. Helsetilsynet vurderer at punktene som listes opp i veilederen kan være til hjelp for ledere som har ansvar for at vurderinger og beslutninger om økonomisk stønad er i tråd med kravene:

  • Er det (tilstrekkelig) vurdert, beskrevet og dokumentert hvordan barn eller grupper av barn kan bli direkte eller indirekte berørt på mitt fagområde?
  • Har vi rutiner for når vi skal gjøre vurderinger av barns beste i enkeltsaker?
  • Har min enhet den nødvendige kompetansen og kunnskapen til å gjøre en vurdering av om barn er direkte eller indirekte berørt?