3. Gjennomførte tilsynsaktiviteter på barnevernsområdet

I dette kapitlet vil vi presentere utvalgt statistikk over klagesaker, tilsynssaker og institusjonstilsyn som er innhentet fra NESTOR og statsforvalternes årsrapporter for tilsyn med barnevernsinstitusjonene. Før vi ser nærmere på disse dataene er det nyttig å presentere noen overordnede fakta om barnevernet i Norge for å plassere tilsynsmyndighetenes aktiviteter i kontekst av barnevernet som helhet.  

Som det fremgår av tabellen nedenfor, mottok opp mot 50 000 barn og unge barnevernstiltak i 2022. Av disse barna, var det kun et fåtall som var plassert i fosterhjem eller institusjon. Antall tilsynssaker og klager rettet mot kommunale barnevernstjenester og barnevernsinstitusjoner er relativt lavt sammenlignet med det totale antallet barn som er involvert i barnevernet. Det innebærer at informasjonen som presenteres i dette kapitlet kun omhandler en liten del av barnevernets tiltak, og dermed også en liten andel av barna som er involvert i barnevernet.

Tabell 3.1: Statistikk om barnevernet i Norge (2022)

Kilde: Bufdir (2022). Barnevernsstatistikk: Barn med barnevernstiltak. Hentet fra https://www.bufdir.no/statistikk-og-analyse/barnevern

Figuren over viser antall barn i Norge som var omfattet av ulike typer barnevernstiltak ved utgangen av 2022.

• Det var totalt 47034 barn og unge som hadde ett eller flere barnevernstiltak i løpet av 2022. Barnevernstiltak inkluderer tiltak i eller utenfor hjemmet, deriblant hjelpetiltak i hjemmet, fosterhjem, barnevernsinstitusjon og ettervernstiltak.
• Av alle barna med barnevernstiltak, hadde 18887 barn hjelpetiltak i eller utenfor hjemmet. Det mest brukte hjelpetiltaket er råd og veiledning.
• Totalt 8464 barn mellom 0-17 år bodde i fosterhjem ved utgangen av 2022.
• Ved utgangen av 2022 bodde 990 barn i barnevernsinstitusjon. Det utgjør 7 prosent av barn og unge som er plassert utenfor hjemmet, og barna er hovedsakelig over 13 år.
• 5647 unge mellom 18-24 år hadde ett eller flere ettervernstiltak.

I dette delkapitlet presenterer vi statistikk om tilsynssaker som er samlet inn fra NESTOR.

Tabell 3.2 gir en oversikt over det totale antallet tilsynssaker statsforvalterne har opprettet fordelt på årene 2020-2023.

Vi kan observere at det har vært en stor økning i registrerte tilsynssaker fra og med 2022. En viktig årsak til denne økningen mener vi kan være innføringen av nye behandlingsmåter for tilsynssaker i mars 2022 (se tabellene nedenfor for oversikt over behandlingsmåter). Før 2022 var det bare saker som ble sendt til virksomheten for lokal avklaring av hendelsen eller forholdet, eller saker som statsforvalteren skulle vurdere om det var begått lovbrudd som ble registrert i NESTOR som en tilsynssak (kategorisert som behandlingsmåte 0). Saker der det kun var aktuelt å tilby veiledning, pålegge virksomheten å følge opp og rapportere om saken, eller tilrettelegge for møte med virksomhet og barn/foreldre, ble dermed ikke registrert som en tilsynssak. Endringen i behandlingsmåter førte til at fra mars 2022 ble disse sakene registrert som tilsynssak på samme måte som saker der det ble vurdert lovbrudd. Det betyr at antallet registrerte tilsynssaker i NESTOR vil øke, og andelen registrerte lovbrudd vil synke.

Tabell 3.3: Type behandlingsmåte i andel av tilsynssaker i 2022

Tabell 3.4: Type behandlingsmåte i andel av tilsynssaker i 2023

Som tabellene 3.3 og 3.4 viser, var det en ujevn fordeling i bruken av behandlingsmåter i tilsynssaker i 2022 og 2023.

Selv om det er variasjon mellom statsforvalterne, var avslutning med veiledning (behandlingsmåte 1) den mest brukte behandlingsmåten i 2022. Deretter følger behandling etter gammel veileder (behandlingsmåte 0), som i den nye veilederen tilsvarer saker der statsforvalteren oversender saken til virksomheten (behandlingsmåte 2) eller utreder og avgjør (behandlingsmåte 5). Ettersom den nye veilederen for tilsynssaker ikke trådte i kraft før et stykke ut i 2022, er det naturlig at en del saker ble behandlet etter gammel veileder ut året – til og med noen restanser i 2023. I 2023 var de to mest brukte behandlingsmåtene avslutning med veiledning (behandlingsmåtene 1) og oversendelse til virksomheten (behandlingsmåte 2).

Figur 3.5: Fordelingen av behandlingsmåter i 2022 og 2023

Som diagrammene over viser, ble behandling etter gammel veileder og statsforvalteren utreder og avgjør om det foreligger lovbrudd eller ikke, brukt i omtrent en tredel (35 prosent) av tilsynssakene i 2022. I 2023, derimot, da behandling etter gammel veileder var faset ut, observerer vi kun en marginal økning i saker der statsforvalter vurderer lovbrudd. Det innebærer at det ble vurdert lovbrudd i en mindre andel av tilsynssakene i 2023 (kun 15 prosent) sammenlignet med 2022.

På den annen side, opplevde vi i 2023 en økning i saker som ble oversendt til virksomheten (behandlingsmåte 2), og avsluttet med veiledning (behandlingsmåte 1). Som nevnt tidligere, ble ikke sistnevnte kategorisert som en tilsynssak før innføringen av nye behandlingsmåter. Vi ser det er svært få saker som blir behandlet ved møte med virksomheten og barn/foreldre (behandlingsmåte 4).

I tilsynssaker som blir behandlet etter gammel veileder (behandlingsmåte 0) og statsforvalteren utreder og avgjør (behandlingsmåte 5) vet vi at det på landsbasis er en relativt jevn andel tilsynssaker som det blir påpekt lovbrudd i, med 10 prosent i 2022 og 9 prosent i 2023.

Tabell 3.6: Kilder i tilsynssaker

Tabellen over viser fordelingen av informasjonskilder i tilsynssaker for årene 2020-2023, som utgjør grunnlaget for opprettelsen av en slik sak.

Den vanligste kilden i tilsynssaker er mor eller far til barnet som er involvert i et barnevernstiltak. Barnet selv er den nest mest vanlige kilden i 2020 og 2021, mens en annen privatperson er den nest mest vanlige kilden i 2022 og 2023. Det har vært en økning i antall henvendelser fra barn også i 2022 og 2023. I tillegg, var det en økning på 130 saker fra 2022 til 2023 der barnevernstjenesten er informasjonskilden. Det er også flere tilfeller i 2023 der kilden ikke er registrert. I en del tilsynssaker er kilden fosterforeldre, advokat, annen offentlig virksomhet/instans. Gjennom alle årene er det relativt få tilfeller der barnevernsinstitusjon/omsorgssenter/senter for foreldre og barn, statsforvalteren, media eller annen privat virksomhet er kilden.

Tabell 3.7: Tema i tilsynssaker

Statsforvalteren skal ved registrering i NESTOR legge inn hva som er tema(ene) for tilsynssaken.

Tabell 3.7 gir en oversikt over hovedtemaene i alle tilsynssaker uavhengig av behandlingsmåte i 2022 og 2023. Tabellen viser at de to mest frekvente temaene i disse årene var samarbeid med barnet, foreldre, familie og nettverk, samt saksbehandling. Det var en økning i andel tilsynssaker som omhandlet saksbehandling, fra 22 prosent av sakene i 2022 til 25 prosent av sakene i 2023. Deretter fulgte oppfølging av tiltak (alle typer) og melding/undersøkelse. Et betydelig antall saker omhandlet også hjelpetiltak, barnets medvirkning og fosterhjem.

Tabell 3.8 og 3.9 viser hvilke lovbestemmelser det ble vurdert lovbrudd opp mot i tilsynssaker som ble behandlet ved at statsforvalteren utreder og avgjør (behandlingsmåte 5) og etter gammel veileder (behandlingsmåte 0) i 2022 og 2023. Ettersom det kom ny barnevernslov i 2023 er de gamle og de nye lovbestemmelsene forsøkt slått sammen i de tilfellene det er mulig. I tabellen for 2022, er de vurderte bestemmelsene oppgitt i henhold til utgått barnevernlov, etterfulgt av tilsvarende bestemmelser i ny lov i parentes. I tabellen for 2023 er lovbestemmelsene fra ny barnevernslov oppgitt, etterfulgt av de utgåtte hjemlene i parentes. Sum vurderinger viser antall ganger hver lovbestemmelse ble vurdert i tilsynssakene.

I 2022 var bvl. § 1-4 Krav til forsvarlighet den klart mest vurderte lovbestemmelsen i tilsynssaker, og det ble funnet lovbrudd i 44 prosent av disse sakene. Forsvarlighetskravet var ikke en egen kategori i NESTOR i 2023. I 2023 ble bvl. § 1-4 Plikt til å ivareta barnets rett til medvirkning vurdert flest ganger. Videre kan vi observere en økning i antall ganger bvl. § 16-3 annet ledd Bufetats bistandsplikt (utgått bvl. § 2-3 annet ledd) ble vurdert, fra 16 i 2022 til 44 i 2023. I 2023 ble det påvist lovbrudd i hele 98 prosent av sakene som omhandlet Bufetats bistandsplikt. I 2022 ble det derimot påvist lovbrudd i høyest andel av sakene som var vurdert etter bvl. Andre plikter – en samlekategori for lovbestemmelser som ikke er inkludert i NESTOR. Disse sakene dreier seg om alt fra brudd på bestemmelser i forvaltningsloven og i barnevernloven som ikke inngår i NESTOR, til for eksempel ulovlig bruk av private aktører i kommunal barnevernstjeneste.

I dette delkapitlet vil vi se nærmere på statistikk over klager på vedtak truffet av den kommunale barnevernstjenesten.

Tabell 3.10: Totalt antall klager – fordelingen av klager på kommunal barnevernstjeneste og barnevernsinstitusjon og omsorgssenter

Tabell 3.10 gir en oversikt over det totale antallet klagesaker som statsforvalterne har behandlet i perioden 2020-2023, deriblant fordelingen av klager på vedtak truffet av den kommunale barnevernstjenesten, og barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre. Klagesakene omfatter klager på enkeltvedtak, herunder klager på institusjonenes vedtak om inngrep og tvang og barnevernstjenestens vedtak. Som tabellen viser, lå antall klager på omtrent samme nivå i 2020 og 2023 med en nedgang i 2021 og 2022. Til sammen utgjorde klager på barnevernsinstitusjoner 74 prosent av klagesakene i 2023 og 65 prosent i 2022. Sammenlignet med antall vedtak som barnevernstjenesten treffer, utgjør klager på den kommunale barnevernstjenesten et lavt antall. Dette antallet har derimot holdt seg relativt stabilt i perioden 2020-2023. Vi vil se nærmere på klager på brudd på rettigheter og tvang i barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre i kapittel 3.4.2.

En av årsakene til at det er relativt få klagesaker på den kommunale barnevernstjenesten er at barnevernstjenestens vedtak som kan påklages til statsforvalter i hovedsak er frivillige hjelpetiltak, som innebærer at foreldre og barn over 15 år samtykker. Men også i disse sakene kan det være at foreldre og barn ikke er fornøyde med hjelpen, slik vi ser i tabell 3.11 nedenfor. Det kan imidlertid også være at prosessen knyttet til å klage oppfattes som krevende og informasjon om hvordan man skal gå frem er lite tilgjengelig. Dette er også adressert av Barnevernsutvalget i NOU 2023:7.

Statsforvalters nettside har tatt inn tilpasset informasjon til barn om hvordan de kan klage, sammen med en lenke til klageskjema, kalt Barnas barnevernsklage. Det er også laget et eget skjema for voksne. Helsetilsynet ser behov for å gjøre klageportalen mer kjent.

Barnevernstjenesten vurderer først klagen selv, og dersom de er enige, kan de gjøre om på vedtaket eller gjøre endringer i saksbehandlingen. Dette er tall som ikke fremgår av statistikken vi har tilgjengelig. Dersom barnevernstjenesten ikke er enige i klagen, sendes den videre til statsforvalteren som enten kan fatte et nytt vedtak eller oppheve barnevernstjenestens vedtak og sende saken tilbake til tjenesten for helt eller delvis ny behandling. Statistikk om utfall i klagesakene fremgår nedenfor i tabell 3.12 og 3.13. Når det gjelder klager på barnevernstjenestens saksbehandling som ikke er en del av vedtak, vil statsforvalteren vurdere om de skal opprette tilsynssak. Disse sakene er ikke registrert som en klagesak i NESTOR.

Tabell 3.11: Avsender av klager på kommunal barnevernstjeneste

Tabell 3.11 gir en oversikt over hvem som sendte inn klager til statsforvalteren i årene 2020-2023. Som tabellen viser, er foreldre til barnet den primære avsenderen av klager. Dette er gjennomgående for alle årene i perioden 2020-2023. Vi vil gå nærmere inn på årsaken til dette i kapittel 4.5. Deretter følger barnet selv og advokat eller annen fullmektig. I noen få saker er det ukjent hvilken rolle klageavsenderen har. Vi kan observere en liten nedgang i antall klager fra foreldre i 2023, samtidig som det har vært en marginal økning i antall klager fra barnet selv.

Tabellene 3.12 og 3.13 gir en oversikt over antall klagesaker på kommunale barnevernstjenester som ble behandlet av hvert statsforvalterembete i 2022 og 2023, samt utfallet av disse sakene.

Oslo og Viken behandlet det høyeste antallet klager på kommunalt barnevern i begge årene, etterfulgt av Nordland i 2022 og Vestland i 2023. Generelt sett er det en lav andel av klagesakene som får medhold, og flertallet av klagesakene blir enten stadfestet (ikke medhold) eller blir sendt tilbake til barnevernstjenesten for helt eller delvis ny behandling. Den totale andelen klager som får medhold har sunket fra 8 prosent i 2022 til 3 prosent i 2023.

Tabell 3.14: Vurderte bestemmelser i klager på kommunal barnevernstjeneste

I NESTOR er det fem ulike lovbestemmelser som kan registreres i forbindelse med statsforvalters behandling av klager på barnevernstjenestens vedtak. I tillegg kommer en samlekategori «Bvl. andre rettigheter» som omfavner klager som retter seg mot lovbestemmelser som ikke er et valgalternativ i NESTOR, og dreier seg ofte om feil saksbehandling, selve undersøkelsen og økonomisk godtgjørelse.

Tabell 3.14 viser fordelingen av lovbestemmelser som er vurdert i klager på kommunalt barnevern i 2022 og 2023. Det er om lag samme antall klagesaker fordelt på de to årene. Tabellen viser noen endringer. Bvl. § 3-1 Frivillig hjelpetiltak ble vurdert i flest klagesaker i begge årene, men det er en nedgang fra 2022 til 2023, henholdsvis 133 klager i 2022 og 113 klager i 2023. Videre ble bvl. § 3-6 Hjelpetiltak til ungdom over 18 år (ettervern) vurdert i nest flest saker i begge år, mens her har det vært en markant økning i antall saker, fra 31 saker i 2022 til 46 saker i 2023.

Tabell 3.15: Lovbestemmelse og utfall i klager på kommunal barnevernstjeneste i 2022

Tabell 3.16: Lovbestemmelse og utfall i klager på kommunal barnevernstjeneste i 2023

Tabellene 3.15 og 3.16 kobler de vurderte bestemmelsene i klager på den kommunale barnevernstjenesten til utfallet av sakene for årene 2022 og 2023. Vi ser at klager knyttet til de ulike lovbestemmelsene kun får medhold i 0-20 prosent av sakene. Den gjennomsnittlige andelen medhold var 9,5 prosent i 2022 og redusert til 5,8 prosent i 2023. Helsetilsynet kjenner ikke til årsaken til denne nedgangen, men følger opp utviklingen.

Gjennom de to årene varierer det hvilke saker det gis medhold i og ikke. I 2022 finner vi den høyeste andelen medhold på 20 prosent i klager som berørte fvl. § 21 om avslag på krav om få gjøre seg kjent med et dokument. I 2023 er den høyeste andelen medhold på 14 prosent i klager som omhandlet bvl. § 3-2 Fosterhjem og barnevernsinstitusjon som frivillig hjelpetiltak. Til gjengjeld fikk ingen klager om samme tema medhold i 2022. I 2023 ble det ikke gitt medhold i noen saker som dreide seg om henleggelse etter undersøkelse etter bvl. § 2-5.

I denne delen av rapporten benyttes kvantitative data fra NESTOR, som antall klager, tilsyn og gjennomførte samtaler med barn, og data fra statsforvalternes årsrapporter. Sistnevnte viser innsendte og protokollførte enkeltvedtak på tvang, og andre inngrep og innskrenkninger (omtalt som tvangsprotokoller) etter barnevernsloven kapittel 10 og tidligere forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon (rettighetsforskriften). Begrepet institusjon refererer til enheter og avdelinger som samlet omtales som institusjon eller barnevernsinstitusjon.

Tallene som presenteres i dette kapitlet vil utdypes i mer detaljert grad i kapittel 4.8.

Tabell 3.17: Antall institusjoner og barn med institusjonstiltak i 2022 og 2023

Tabell 3.17 gir en nasjonal oversikt over antall barnevernsinstitusjoner og antall barn med institusjonstiltak i 2022 og 2023. Dette gjelder alle typer godkjente institusjoner, både statlige, private og kommunale. Antall barn med institusjonstiltak refererer til antall unike barn som mottok institusjonstiltak i løpet av året; det vil si at ett barn kun er talt én gang uavhengig av antall institusjonsplasseringer og inkluderer også barn i institusjonstiltak i Oslo kommune. Informasjonen er oversendt fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet etter forespørsel fra Helsetilsynet.

Som det fremkommer i tabellen, var det etablert 395 barnevernsinstitusjoner i 2023, sammenlignet med 373 barnevernsinstitusjoner i 2022. Det var dermed en liten økning i 2023. Antall unike barn med institusjonstiltak sank derimot fra 1703 i 2022 til 1659 i 2023. Samtidig er antall unike barn relativt stabilt i perioden 2017-2023.

Tabell 3.18: Lovpålagte og utførte stedlige tilsyn med barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre i 2022 og 2023

Tabell 3.18 gir en oversikt over antall lovpålagte og utførte stedlige tilsyn ved barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre i 2022 og 2023. Statsforvalteren i Oslo og Viken, Innlandet, Agder og Vestland har flest institusjoner i sine embeter, og er dermed ansvarlig for å utføre flertallet av de lovpålagte tilsynene.

Som tabellen viser, var det lovpålagte antallet tilsyn som skulle utføres med barnevernsinstitusjoner 947 i 2022 og 958 i 2023. Til gjengjeld utførte statsforvalterne til sammen 845 tilsyn i 2022 og 896 tilsyn i 2023. Antall utførte tilsyn var dermed lavere enn antall lovpålagte tilsyn og utgjorde 89 prosent av lovkravet i 2022 og 94 prosent i 2023. Det samme gjaldt for omsorgssentre, der statsforvalterne utførte 75 prosent av de lovpålagte tilsynene i 2022 og 54 prosent av de lovpålagte tilsynene i 2023. Som vist til i Helsetilsynets årsrapport for 2023 var det syv av ti embeter som gjennomførte antall lovpålagte minimumskrav for stedlig tilsyn. I årsrapporten gis også en begrunnelse for hvorfor ikke alle embeter har gjennomført alle stedlig tilsyn, i tillegg har embetene gitt en nærmere begrunnelse i sin årsrapport om institusjonstilsynet. For Oslo og Viken fremheves særskilt økningen i antall barn i omsorgssentre.  

Tabell 3.19: Antall barn og samtaler ved tilsyn med barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre i 2022

Tabell 3.20: Antall barn og samtaler ved tilsyn med barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre i 2023

I tråd med tildelingsbrevet skal statsforvalteren registrere antall barn som bodde på institusjonen på tilsynstidspunktet, antall barn som ble tilbudt samtale og antall barn som ble snakket med under tilsynet. Antall barn som er registrert vil derfor være høyere enn det totale antallet barn som bodde eller har bodd på institusjon det aktuelle året, ettersom barna registreres hver gang det er tilsyn. Statsforvalteren er lovpålagt å gi barna som er bosatt på institusjon et reelt tilbud om samtale, men det er opptil barna selv om de velger å ta samtalen.

Tabellene 3.19 og 3.20 gir en oversikt over

• antall barn som bodde på institusjonen eller omsorgssenteret ved tidspunktet for stedlig tilsyn
• hvor mange av disse som fikk tilbud om samtale
• antall gjennomførte samtaler

Oversikten er fordelt på statsforvalterembetene, samt en nasjonal oversikt, og gjelder for årene 2022 og 2023. Som tabellene viser, ble nesten alle barna som bodde på barnevernsinstitusjon eller omsorgssenter tilbudt samtale ved stedlig tilsyn fra statsforvalteren. Under halvparten av barna som ble tilbudt samtale i 2022 og 2023 gjennomførte samtalen. I 2023 var det 41 prosent av barna som fikk tilbud om samtale i Oslo og Viken på tilsynstidspunktene som faktisk gjennomførte samtaler med statsforvalteren.

Klager på brudd på rettigheter, og bruk av tvang, inngrep og innskrenkninger i barnevernsinstitusjoner

Denne delen ser nærmere på klager på brudd på rettigheter og bruk av tvang, inngrep og innskrenkninger i barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre som er behandlet av statsforvalterne (heretter omtalt som klager på barnevernsinstitusjoner og/eller omsorgssentre). Som omtalt i kapittel 2.2, registreres slike klagesaker gjennom NESTOR. Tvang og inngrep på institusjon er en krenkelse av barnets rett til personlig integritet og krever dermed særskilt lovhjemmel, fastsatt i barnevernsloven kapittel 10 (tidligere rettighetsforskriften).

Tabell 3.21: Klager på barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre

Tabell 3.21 viser antall klager på barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre som statsforvalterne behandlet i perioden 2020-2023.

Det er få klager på omsorgssentre, med totalt 1-3 klager årlig i perioden 2020-2023. Det er verdt å merke seg at antall klager på barnevernsinstitusjoner ble nesten halvert fra 2020 til 2021. Dette ble imidlertid fulgt av en liten økning på 84 klager i 2022 og en større økning på 211 klager i 2023.

Nesten alle embetene har opplevd en økning i antall klager på institusjoner i 2023. Dette mønsteret var gjeldende for alle typer institusjoner, både statlige, kommunale, ideelle og kommersielle. Antall klager i 2023 ligger på cirka samme nivå som i 2020. Denne økningen må imidlertid ses i sammenheng med en økning i antall tvangsprotokoller på institusjon i 2023, som vi vil se nærmere på senere i dette kapitlet.

Tabell 3.22 og 3.23 gir en oversikt over antall behandlede klagesaker på barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre sett i lys av antall institusjoner, samt utfallet av klagene, i hvert statsforvalterembete i 2022 og 2023.

Av det totale antallet klager på nasjonalt nivå ble 31 prosent av klagene i 2022 og 36 prosent av klagene i 2023 behandlet av Oslo og Viken. Dette samsvarer forholdsmessig med at omtrent en tredjedel av landets institusjoner befinner seg i Oslo og Viken. Det er derimot noen embeter som skiller seg ut. I Nordland, som har 2 prosent av landets institusjoner, mottok de 7-9 prosent av klagene i 2022 og 2023. Innlandet, som hadde 6 prosent av institusjonene i 2023, mottok 13 prosent av klagene dette året – det nest høyeste antallet etter Oslo og Viken.

Når det gjelder utfall i klagesaker, ser vi at andelen medhold på nasjonalt nivå sank fra 22 prosent i 2022 til 15 prosent i 2023. I 2022 var det spesielt Innlandet og Troms og Finnmark som skilte seg ut med høyest andel medhold på over 40 prosent. Trøndelag, derimot, ga medhold i kun 3 prosent av klagene i 2022. I 2023 var det Nordland som hadde den høyeste andelen medhold på 29 prosent. Samtidig sank andelen medhold i Innlandet til 8 prosent og Møre og Romsdal ga ikke medhold i noen klagesaker. Vi vil komme med en mer utdypende forklaring av disse funnene i del 4.8.

Tabellene 3.24 og 3.25 viser de ulike lovbestemmelsene som ble vurdert i klager på barnevernsinstitusjoner i 2022 og 2023. Utfallet av klagene er også inkludert.  

I tabellen for 2022 er hjemlene oppgitt i henhold til rettighetsforskriften (FOR-2011-11-15-110) som ble erstattet av barnevernsloven kapittel 10 i 2023 da bestemmelsene i den tidligere forskriften ble løftet opp i ny lov. I tabellen for 2023 er hjemlene oppgitt i henhold til barnevernsloven kapittel 10.

Tabellene viser at tvang i akutte faresituasjoner var den mest vurderte lovbestemmelsen i klagesaker på barnevernsinstitusjoner, med 124 saker i 2022 og 178 saker i 2023. Det har dermed vært en økning på 54 klager knyttet til denne lovbestemmelsen i 2023. Videre, ble bevegelsesbegrensninger vurdert i 88 klagesaker i 2022 og 151 saker i 2023. I tillegg dreier en rekke klager seg om undersøkelse av rom og eiendeler, inndragning av farlige gjenstander m.m., og innskrenkninger/ inndragning av elektroniske kommunikasjonsmidler. Det klages imidlertid sjeldent på vedtak om å undersøke brev og pakker, samt beslutninger om rusmiddeltesting ved samtykke og tilbakeføring ved rømming. Årsaken kan være at det er få tvangsprotokoller etter disse hjemlene, og at rusmiddeltesting ved samtykke er frivillig.

Tvangsprotokoller

Vi vil nå se nærmere på antall tvangsprotokoller etter den utgåtte rettighetsforskriftens kapittel 3 og 4 og ny barnevernslov kapittel 10 som er sendt inn til statsforvalteren. Statsforvalterne rapporterer på antall protokoller fattet etter de ulike lovbestemmelsene gjennom årsrapportene. Vi vil se nærmere på tvangsprotokoller som omhandler tvang i akutte faresituasjoner, kroppsvisitasjon, undersøkelse av rom og eiendeler, inndragning av farlige gjenstander, rusmiddeltesting, bevegelsesbegrensninger, og innskrenkninger/ inndragning av elektroniske kommunikasjonsmidler. Årsaken til utvelgelsen er at disse tvangsprotokollene utføres hyppigst, og de utgjør alvorlige inngrep i barn og unges personlige integritet. Vi vil sammenligne antallet tvangsprotokoller med antall behandlede klagesaker.

Nedenfor gis en oversikt over det totale antallet registrerte tvangsprotokoller sammenlignet med antall unike barn i perioden 2020-2023.

Tabell 3.26: Totalt antall registrerte tvangsprotokoller og unike barn

Som tabellen over viser, har antallet barn med institusjonstiltak i løpet av året vært relativt stabilt i perioden 2020-2023. Antallet registrerte tvangsprotokoller lå også på et stabilt nivå fram til 2022, med rundt 7000 tvangsprotokoller i året. Vi så den samme tendensen for årene 2017-2020 i rapporten «Oppsummering av tilsyn med barnevernsinstitusjoner – et tilstandsbilde». I 2023 har det derimot vært en stor økning i antall tvangsprotokoller, henholdsvis en økning på 3533 protokoller siden 2022. Dette til tross for at antall unike barn har sunket. Vi vil se nærmere på statsforvalternes beskrivelser av årsaken til denne økningen i kapittel 4.8.

Tabell 3.27: Utvalgte tvangsprotokoller sammenlignet med klager i 2022 og 2023

Tabellen over gir en nasjonal oversikt over antall tvangsprotokoller sammenlignet med antall klager på barnevernsinstitusjoner etter utvalgte hjemler i 2022 og 2023. Vi ser at det gjennomgående er et lavt antall klager sammenlignet med antall tvangsprotokoller. For eksempel utgjorde antall klager etter bvl. § 10-7 Tvang i akutte faresituasjoner kun 9 prosent av antall tvangsprotokoller i 2023. Dette er tendens, som ifølge våre rapporter viser seg for alle årene vi har undersøkt siden 2017 (se også rapporten Oppsummering av tilsyn med barnevernsinstitusjoner – et tilstandsbilde).

Den observerte økningen i antall klager på barnevernsinstitusjoner i 2023 kan skyldes en betydelig økning i antall tvangsprotokoller. Forholdet mellom antall klager og antall tvangsprotokoller har de to siste årene ligget stabilt på omtrent 5 prosent.

Vi kan observere en økning på 500-600 tvangsprotokoller fattet etter de ulike lovbestemmelsene oppgitt i tabellen, utenom bvl. § 10-9 d og e (rettighetsforskr. § 24) om innskrenkninger i og inndragelse av elektroniske kommunikasjonsmidler som hadde en økning på 200 tvangsprotokoller. Vi vil se nærmere på statsforvalternes beskrivelser av mulige årsaker til økningen i tvangsprotokoller i kapittel 4.8.2.