10. Klagetemaer

Dette kapittelet omhandler ulike klagetemaer for den enkelte tjeneste. I tillegg beskrives aktuelle problemstillinger for statsforvalterens klagesaksbehandling og områder hvor saksbehandlingen av en klage kan være ulik, alt etter hvilken tjeneste det er søkt om. Fremstillingen er ikke uttømmende.

Sosialtjenesteloven § 2 omhandler lovens virkeområde, det vil si at bestemmelsen setter grenser for når og hvordan loven skal gjelde. I bestemmelsen står det at loven gjelder for alle som oppholder seg i Norge.

Krav om opphold etter sosialtjenesteloven § 2 betyr at en person må oppholde seg i landet for å ha rett til tjenester. Det er i loven åpnet for at det kan gjøres unntak i forskrift, men det er per i dag ikke gitt en slik forskrift. I R35-00 punkt 4.18.1 står det at kravet til opphold i landet ikke er til hinder for at en bruker kortvarig kan oppholde seg i utlandet når dette anses hensiktsmessig og det er avklart med Nav-kontoret på forhånd. Statsforvalteren kan ikke gjøre unntak fra krav om faktisk opphold ved behandling av klagesaker hvor Nav-kontoret ikke har godkjent opphold i utlandet, eller hvor bruker har oppholdt seg i utlandet utover perioden som er avklart. Dette gjelder selv om det kan være gode grunner for at brukeren bør kunne oppholde seg i utlandet for en kortere periode. Det betyr at statsforvalteren ikke kan prøve Nav-kontorets vurdering i disse sakene. Se punkt 6.5.2 om utfall av slike saker.

Sosialtjenesteloven § 2 gir adgang til i forskrift å begrense bruken av loven til personer som ikke er norske statsborgere eller som ikke har bopel her. I forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge er det gitt slik begrensning. Forskriftene regulerer rettighetene til personer som

• ikke har bopel i riket
• kan få statlig innkvartering
• er bosatt i en kommune som mottar integreringstilskudd
• ikke har lovlig opphold i riket

Nav-kontorets avgjørelse av om en person har begrensede rettigheter etter sosialtjenesteloven, er et enkeltvedtak som kan klages på til statsforvalteren. Klagetemaet er om klageren har rett på individuelle tjenester etter loven.

I en klagesak skal statsforvalteren ta stilling til om klageren har

• fulle rettigheter etter loven: klageren vil ha rett individuelle tjenester etter kapittel 4 på lik linje med befolkningen for øvrig, eller
• begrensede rettigheter: klageren har kun rett på opplysning, råd og veiledning etter § 17 og kortvarig hjelp i en nødsituasjon.

For at statsforvalteren skal kunne vurdere klagerens rettigheter, må klagesaken inneholde opplysninger og dokumentasjon som forteller noe om klagerens opphold.

Finner statsforvalteren at klageren ikke har rett på aktuell tjeneste i kapittel 4 fordi hen har begrensede rettigheter, skal avslaget hjemles i aktuell bestemmelse i kapittel 4 og begrunnes med vurderinger etter § 2 med forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge.

For at en person skal ha fulle rettigheter etter loven, er betingelsene at personen oppholder seg lovlig i landet og har fast bopel i landet. Det er ikke krav om bopel for norske statsborgere og nordiske borgere. Bopelskravet gjelder som utgangspunkt heller ikke overfor EØS-borgere og deres familiemedlemmer med lovlig opphold i landet. EØS-borgeres rettigheter etter loven kan i noen tilfeller likevel begrenses, se punkt 10.2.2.

Forskriften § 1 første ledd omfatter personer som ikke er norske statsborgere og som ikke har bopel i Norge, men som oppholder seg her lovlig. I hovedsak vil det gjelde turister og andre som oppholder seg kortvarig i Norge. Først ledd omfatter også personer som er innvilget opphold for et bestemt formål og begrenset varighet, eksempelvis studie- eller au pair-tillatelse. Personene har som utgangspunkt ikke rett på tjenester etter loven, med unntak av opplysning, råd og veiledning etter § 17, med mindre personen er i en nødssituasjon og ikke kan sørge for livsoppholdet sitt.

Statsforvalteren må undersøke om klagesaken inneholder nødvendige opplysninger om oppholdsgrunnlaget, det vil si hva som er formålet med oppholdet i Norge, og hva som er klagerens faktiske situasjon på søknadstidspunktet. Opplysningene vil ha betydning for om klageren kun har rett på opplysning, råd og veiledning, eller om klageren kan ha rett til økonomisk stønad og midlertidig botilbud til det kan forventes at det vil være mulig for hen å få bistand fra kilder i hjemlandet

Nav-kontoret har selv et ansvar for å vurdere om en EØS-borger har dokumentert lovlig opphold ved søknad om sosiale tjenester. Nav-kontorets selvstendige vurdering gjelder opphold av både midlertidig og varig karakter.

I en klagesak der Nav-kontoret har vurdert at klageren ikke har dokumentert lovlig opphold, må statsforvalteren undersøke om Nav-kontoret har kartlagt og innhentet opplysninger om EØS-borgerens oppholdsgrunnlag, og om Nav-kontoret har gjort en selvstendig vurdering av om klageren har dokumentert lovlig opphold på søknadstidspunktet. Hvilken dokumentasjon som er nødvendig for å vurdere om en EØS-borger har dokumentert lovlig opphold vil variere fra sak til sak. Selv om EØS-borgeren ikke har lagt frem dokumentasjonen som Nav-kontoret har spurt etter, eller på annen måte har dokumentert opplysningene, må det komme frem av klagesaken at Nav-kontoret har vurdert om dokumentasjonen og opplysningene som er lagt frem, er tilstrekkelig for å konkludere med at EØS-borgeren har lovlig opphold.

Når det gjelder vurdering av varig opphold, så er EØS-borgeren ikke pålagt av utlendingsmyndighetene å søke om et slikt opphold. Selv om EØS-borgeren har søkt om varig opphold og venter på svar, må Nav-kontoret uansett gjøre en selvstendig vurdering av om klageren har dokumentert varig opphold på søknadstidspunktet.

Statsforvalteren må prøve Nav-kontorets vurdering, og ta stilling til om den er i tråd med sosialtjenesteloven, tolkninger gitt i R35-00 og veiledning gitt i «Veileder for NAV-kontoret ved vurdering av lovlig opphold for EØS-borgere».

Dersom statsforvalteren konkluderer med at EØS-borgeren ikke oppfyller inngangsvilkårene til loven, enten ved at klageren ikke har dokumentert lovlig opphold og/eller ikke har fast bopel, vil hen kun ha begrensede rettigheter etter forskriften. Statsforvalteren må undersøke om Nav-kontoret har vurdert om EØS-borgeren er i en nødsituasjon og om hen har krav på stønad til livsopphold og midlertidig botilbud i en kort periode.

Personer som er innvilget refleksjonsperiode med videre, har rett på tjenester etter loven på lik linje med befolkningen for øvrig. Det samme gjelder for personer som har rett til å bli i Norge, mens de venter på behandling av søknad om oppholdstillatelse eller klage på vedtak i sak om opphold. Se forskriften § 1 fjerde ledd.

Klagesaken må inneholde nødvendige opplysninger/dokumentasjon fra utlendingsmyndighetene om klagerens opphold i landet eller oppholdsstatus i påvente av svar på søknad eller klage.

Forskriften § 2 gjelder personer som har søkt om beskyttelse, og som er i, eller kan få, statlig innkvartering og regulerer kommunens ansvar for personen ved flytting til kommunen. Bestemmelsen gjør unntak fra oppholdskommunens ansvar etter sosialtjenesteloven § 3. Statsforvalterens vedtak skal hjemles etter aktuell bestemmelse i sosialtjenesteloven kapittel 4 og begrunnes med vurderinger etter §§ 2 og 3, jf. forskriften § 2.

Personen har etter første ledd ikke krav på individuelle tjenester etter loven, med unntak av opplysning, råd og veiledning. Hvis en person på eget initiativ flytter fra statlig innkvartering, kan Nav-kontoret avslå søknad om sosiale tjenester, med mindre Nav-kontoret vurderer det som åpenbart urimelig. Hensynet til integrering tilsier at forskriften skal praktiseres strengt, det vil si at det skal mye til for å si at det er åpenbart urimelig å henvise en person som har bosatt seg på egenhånd tilbake til statlig innkvartering.

Dersom klageren er innvilget opphold i landet, må det komme frem av klagesaken at Nav-kontoret har vurdert om det er åpenbart urimelig å henvise klageren tilbake til statlig mottak. Statsforvalteren må i prøvingen vekte klagerens situasjon og argumenter for selvbosettingen opp mot hensynet til integrerings- og bosettingspolitikken.

Inneholder klagesaken opplysninger om at klageren ikke har fått svar på søknaden om opphold fra utlendingsmyndighetene, kommer ikke forskriften § 2 annet ledd til anvendelse. I slike tilfeller skal statsforvalteren ikke ta stilling til om det er åpenbart urimelig å henvise tilbake til det statlige mottaksapparatet.

Statsforvalteren bør være oppmerksom på at personer som har bodd utenfor mottak i mer enn seks måneder, ikke lenger vil ha et stående tilbud om plass i statlig mottak. Unntaket er hvis statsforvalteren gjennom en klagebehandling av søknad om ytelser etter sosialtjenesteloven har konkludert med at personen skal tilbake til statlig mottak, se UDIs retningslinje UDI 2011-028 for mer informasjon. Statsforvalteren bør informere klageren om hva hen må gjøre for å få plass igjen på statlig mottak.

Forskriften § 3 gjelder personer bosatt i en kommune som etter avtale mottar tilskudd for å integrere dem, og regulerer kommunens ansvar for personer ved flytting i tilskuddsperioden. Bestemmelsen gjør unntak fra oppholdskommunens ansvar etter sosialtjenesteloven § 3. Statsforvalterens vedtak skal hjemles etter aktuell bestemmelse i sosialtjenesteloven kapittel 4 og begrunnes med vurderinger etter §§ 2 og 3, jf. forskriften § 3.

I klagesaken må det komme frem opplysninger om når klageren ble bosatt i bosettingskommunen. Integreringstilskuddsperioden varer i fem år. Statsforvalteren må være oppmerksom på at året som personen blir bosatt, regnes som år 1, uavhengig av når på året personen blir bosatt. I tillegg må statsforvalteren være oppmerksom på at familiemedlemmer kan bli bosatt på ulike tidspunkter, noe som får betydning for beregning av integreringstilskuddsperioden. Se R35-00 punkt 1.2.2.6 om overføring av integreringstilskudd.

I klagesaken bør det komme frem opplysninger om det har vært kommunikasjon mellom bosettingskommunen og tilflyttingskommunen i forbindelse med flyttingen, og om klageren har flyttet på eget initiativ. Er flyttingen ikke avtalt, har klageren som utgangspunkt ikke rett på individuelle tjenester etter loven.

Dersom flyttingen ikke er avtalt, må det komme frem av klagesaken at Nav-kontoret har vurdert om det er åpenbart urimelig å henvise klageren tilbake til bosettingskommunen sett opp mot klagerens argumenter for flyttingen. R35-00 punkt 1.2.2.6 viser til relevante momenter i denne vurderingen. Statsforvalteren må være oppmerksom på hvor lang tid som er igjen av integreringsperioden – gjenstår det eksempelvis kun svært få måneder, må statsforvalteren vurdere om tiden i seg selv tilsier at det er åpenbart urimelig å henvise klageren tilbake til bosettingskommunen. Statsforvalteren må vekte momentene i klagesaken opp mot hensynet til bosettingen og bosettingskommunens ansvar for å lage gode opplegg for opplæring og integrering. Hensynet til integrering innebærer at forskriften § 3 skal praktiseres strengt, noe som betyr at terskelen for hva som er «åpenbart urimelig» er høy.

Statsforvalteren må være oppmerksom på tilfeller der personer blir innvilget norsk statsborgerskap mens de fortsatt er i integreringsperioden. Norske statsborgere har fulle rettigheter etter sosialtjenesteloven. Forskriften gjelder ikke for denne gruppen, og kommer derfor ikke til anvendelse dersom en norsk statsborger flytter fra bosettingskommunen i integreringsperioden.

Forskriften § 4 gjelder personer som ikke har lovlig opphold i Norge. Klagesaken må inneholde nødvendige opplysninger/dokumentasjon om klagerens opphold i landet, som vedtak fra utlendingsmyndighetene og oppholdsstatus i påvente av svar på søknad eller klage. Opplysningene vil ha betydning for hvilke rettigheter klageren har etter sosialtjenesteloven. Se punkt 10.2.3 om personer med særskilt rett til opphold. Statsforvalteren må vurdere sakens opplysninger opp mot forskriften § 4 første ledd.

Dersom statsforvalteren konkluderer med at klageren ikke har dokumentert lovlig opphold i landet, er neste steg å undersøke om Nav-kontoret har vurdert om klageren er i en nødsituasjon og om hen har krav på stønad til livsopphold og midlertidig botilbud i en kort periode til det kan forventes at det er praktisk mulig å forlate landet. For å kunne prøve Nav-kontorets vurdering, må klagesaken inneholde opplysninger om

• klageren har tilbud om statlig innkvartering
• når klageren må forlate landet (utreisefrist fra utlendingsmyndighetene)
• er det praktisk mulig å forlate landet (en vurdering som utlendingsmyndighetene gjør)
• har klageren medvirket til egen utreise (fortsetter klageren å oppholde seg ulovlig i landet etter at det er praktisk mulig å forlate landet)
• om Nav-kontoret har innvilget hjelp i en nødssituasjon

Nav-kontorets avgjørelse av om kommunen er ansvarlig for å gi en bruker tjenester etter kapittel 4 i sosialtjenesteloven, er en del av enkeltvedtaket som kan klages på til statsforvalteren.

Kommunens ansvar for de sosiale tjenestene er regulert i § 3. Hovedregelen er at oppholdskommunen er ansvarlig for å gi tjenester etter loven. Oppholdskommunen er den kommunen der personen til enhver tid oppholder seg, enten hen bor der eller oppholder seg der midlertidig. Det er gitt unntak fra hovedregelen der personen oppholder seg i, eller skal bli skrevet ut fra institusjon eller bolig med heldøgnsomsorgstjenester. I slike tilfeller er det kommunen hvor personen oppholdt seg før inntaket som skal gi tjenestene. Se nærmere beskrivelse i R35-00 punkt 2.3.1 – 2.3.6.

Statsforvalteren må undersøke om Nav-kontoret har kartlagt klagerens situasjon og innhentet nødvendige opplysninger om hvor klageren oppholdt seg på søknadstidspunktet.

I enkelte klagesaker kan det være vanskelig å avdekke hvor klageren faktisk befant seg på søknadstidspunktet. I slike tilfeller må statsforvalterens vurdering ta utgangspunkt i alminnelig sannsynlighetsovervekt, det vil si at det som fremstår som mest sannsynlig blir lagt til grunn (sannsynlighet over 50 prosent).

Se punkt 8.7.2 om utfall av i saker om oppholdskommunens ansvar.

Selv om brukeren ikke leverer etterspurt dokumentasjon, må Nav-­kontoret ta stilling til søknaden og fatte et vedtak. Nav-kontoret kan ikke avvise søknaden med den begrunnelse at saken ikke er tilstrekkelig opplyst. Dersom søknaden/saken ikke har tilstrekkelig med dokumentasjon, vil resultatet kunne bli at Nav-kontoret avslår søknaden, fordi det ikke er mulig å ta stilling til om betingelsene for brukerens rett til en tjeneste er oppfylt.

Sivilombudsmannen har i sak 2005/390 uttalt seg om dette spørsmålet. I en klagesak må statsforvalteren på tilsvarende måte ta stilling til om betingelsene er oppfylt, og fatte et vedtak. Statsforvalteren må bygge sin avgjørelse på de opplysningene som er i saken, og legge til grunn det faktum som er mest sannsynlig. Hvis klageren ikke har ønsket å samarbeide om å innhente opplysninger, må statsforvalteren ta stilling til hvilken betydning dette vil få for hvilket faktum som skal legges til grunn, og for utfallet av klagesaken.

Tildeling av tjenesten opplysning, råd og veiledning etter sosialtjenesteloven § 17, inkludert økonomisk rådgivning, skal skje ved enkeltvedtak som kan påklages til statsforvalteren. Det har ikke betydning for klageadgangen om det er fattet eget vedtak om opplysning, råd og veiledning, eller om tjenesten inngår som en del av et vedtak om andre tjenester etter loven. Hvis klageren for eksempel er tilfreds med tildelingen av økonomisk stønad, men ønsker å klage over delen av vedtaket som omhandler opplysning, råd og veiledning, må statsforvalteren behandle den påklagede delen av vedtaket.

Vurderingstemaet ved klage på avslag, er om klageren oppfyller kriteriene for å ha rett på tjenesten opplysning, råd og veiledning. Når statsforvalteren skal ta stilling til rettsanvendelsen i disse sakene, må statsforvalteren vurdere om Nav-­kontoret har tolket bestemmelsen riktig, og om kriteriene for å ha rett til tjenesten er vurdert riktig ved avslaget. Disse spørsmålene kan statsforvalteren prøve fullt ut.

Ved klage på tjenestens omfang eller tidspunkt for iverksettelse blir spørsmålet om tjenesten har et forsvarlig omfang sett i forhold til behovet, og om tidsfristen som er satt for oppfyllelse av tjenesten er forsvarlig.

Vurderingstemaet ved avslutning av tjenesten blir om klageren ikke lenger oppfyller kriteriene for å ha rett på tjenesten. Dette kan for eksempel skyldes endringer i klagerens situasjon, eller at hen ikke nyttiggjør seg tjenesten.

Nav-kontorets avgjørelse om tildeling av økonomisk stønad etter § 18, er et enkeltvedtak som kan klages på til statsforvalteren.

Vurderinger etter § 18 som er en del av rettsanvendelsen, se punkt 8.6.1 om prøving av rettsanvendelsen, er

• om kriteriene for å ha rett til økonomisk stønad er oppfylt
• om utgiften(e) faller inn under livsoppholdsbegrepet
• om det tildelte beløpet sikrer mottakeren et forsvarlig livsopphold

Vurderinger etter § 18 som er omfattet av Nav-kontorets rettsanvendelsesskjønn, se punkt 8.6.1 om prøving av rettsanvendelsesskjønn, er

• om klageren «ikke kan sørge for» sitt livsopphold
• hvilke «livsoppholdsutgifter» Nav­-kontoret har lagt til grunn at klageren har i vurderingen av om hen anses som selvhjulpen
• hvilke inntektskilder Nav-­kontoret har lagt til grunn at klageren har eller bør realisere, se lovens ordlyd «gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter»

Vurdering etter § 18 som omfattes av Nav-kontorets frie skjønnsutøvelse, se punkt 8.6.2 om prøving av fritt skjønn, er

• nivået på ytelsen utover et forsvarlig minstenivå

Nav­-kontoret må alltid vurdere stønadsnivået individuelt, også i akutte saker. Dersom brukeren har barn skal deres behov alltid vurderes konkret og individuelt, og deres særlige behov skal ivaretas. Hvis det ikke kommer frem av vedtaket at stønaden ligger på et forsvarlig nivå i den situasjonen brukeren er i, kan det være tvil om Nav-kontoret har kartlagt saken tilstrekkelig og vurdert stønaden individuelt.

Nav-kontorets beslutning etter sosialtjenesteloven § 22 om hvem som skal få utbetalt stønaden etter § 18, og avgjørelse om tvangsinndrivelse av lån etter § 24, er ikke enkeltvedtak som kan påklages til statsforvalteren.

Retten til hjelp i en nødssituasjon utledes av sosialtjenesteloven § 18 om økonomisk stønad til livsopphold, og statsforvalterens prøving vil derfor stort sett følge samme retningslinjer.

I tilfeller der bruker opplyser å være i en nødssituasjon, kan ikke Nav­-kontoret stille samme krav til dokumentasjon som i saker som gjelder ordinær økonomisk stønad. Statsforvalteren må undersøke om Nav-­kontoret har tatt stilling til søknaden ut fra informasjonen i saken, og om Nav-kontoret har konkret vurdert hvilke dokumentasjonskrav som kan stilles i saken.

Nav-kontorets avgjørelse om tildeling av stønad etter § 19, er et enkeltvedtak som kan klages på til statsforvalteren.

Stønad etter sosialtjenesteloven § 19 er en utpreget skjønnsmessig ytelse. Nav-kontorets vurdering av om brukeren skal få økonomisk stønad etter denne bestemmelsen er en del av forvaltningens frie skjønn, og betyr at Nav-kontoret har et handlingsrom til å avgjøre om brukeren skal få stønaden innvilget eller ikke. Selv om stønad etter § 19 ikke er en pliktmessig ytelse, skal Nav-kontoret alltid vurdere om brukeren kan innvilges stønad etter § 19, dersom hen har fått avslag på stønad etter § 18.

I en klagesak om økonomisk stønad etter § 18 må statsforvalteren alltid ta stilling til om søknaden er riktig vurdert etter § 19, uavhengig av om brukeren har tatt opp temaet i klagen sin.

I mange saker har ikke Nav-kontoret gjort en reell vurdering etter § 19. En vanlig begrunnelse er: «Det foreligger ikke særlige opplysninger som tilsier at sosialtjenesteloven § 19 kommer til anvendelse». Statsforvalteren må vurdere om den mangelfulle vurderingen og begrunnelsen er en saksbehandlingsfeil, se punkt 8.5 om saksbehandlingsfeil.

I noen tilfeller har ikke Nav-kontoret vurdert søknaden etter § 19. Dette vil i så fall være feil i rettsanvendelsen og en saksbehandlingsfeil. Det vil også være feil rettsanvendelse hvis Nav-kontoret har lagt til grunn en for snever (streng) tolkning av § 19. Et eksempel på en for snever tolkning av § 19 er at bestemmelsen ikke er ment å dekke en konkret type utgift, som gjeld, eller at § 19 kun er ment for helt akutte situasjoner.

Nav­kontorets avgjørelse om å sette vilkår etter § 20 og § 20 a er en del av enkeltvedtaket som kan påklages.

Beslutningen av om det skal settes vilkår i det enkelte tilfelle, hører under forvaltningens frie skjønn. Statsforvalteren kan kun prøve avgjørelsen hvis det er åpenbart urimelig å sette vilkår i det konkrete tilfelle.

Formålsbestemmelsen er styrende for skjønnsutøvelsen. Vilkår som ikke fremmer lovens formål, vil lett kunne anses som åpenbart urimelig. For at det skal kunne anses som åpenbart urimelig at det er satt et vilkår om aktivitet til personer under 30 år, må det foreligge forhold

• ved den enkelte bruker, eller
• den situasjon hen er i som gjør at vilkår om aktivitet ikke anses som formålstjenlig eller realistisk på vedtakstidspunktet.

Det følger av R35-00 punkt 4.20.2.1 og 4.20a.1 at Nav-kontoret ikke skal sette vilkår for tildeling av økonomisk stønad i en nødssituasjon fordi vilkår i en slik situasjon ikke vil ivareta brukerens behov for akutthjelp. Hvis det er klaget over at det er satt vilkår for nødhjelp, vil statsforvalteren måtte oppheve vilkåret som ugyldig på grunn av feil rettsanvendelse.

Det hører inn under statsforvalterens prøving av rettsanvendelsen å vurdere om vilkår som er satt

• har nær sammenheng med vedtaket
• ikke er uforholdsmessig byrdefullt eller begrenser klagerens handle­ eller valgfrihet på en urimelig måte
• på annen måte er rettsstridig

Har Nav­kontoret forstått og anvendt disse kriteriene riktig, hører det under forvaltningens frie skjønn å beslutte om det skal settes vilkår ved tildeling av økonomisk stønad for en bruker, se punkt 8.6.2.

I vedtak om økonomisk stønad hvor det er satt vilkår til stønaden, skal det tydelig stå hva som kan bli konsekvenser for brukeren ved eventuelle brudd på vilkår. Følgen av mangelfull informasjon er en saksbehandlingsfeil, se punkt 8.5 om betydningen av saksbehandlingsfeil. Nav-kontorets beslutning om å gjennomføre konsekvensen av vilkårsbrudd, er et enkeltvedtak. Konsekvensen kan være reduksjon av stønad, kortere utbetalingsperioder, utbetaling av stønad til andre eller å gi stønad i form av varer og tjenester. Ved klage på konsekvensen av vilkårsbrudd, må statsforvalteren undersøke om Nav-kontoret har fulgt saksbehandlingsreglene og om Nav-kontoret har konkret og individuelt vurdert om konsekvensen skal gjennomføres. Statsforvalteren må kontrollere

• om klageren er gitt mulighet til å uttale seg om årsaken til vilkårsbruddet før vedtak om konsekvens fattes
• om Nav-kontoret har vurdert om klagerens tilbakemelding skal bli tatt hensyn til og hvilken betydning konsekvensen får
• om vedtak om konsekvens er fattet senest på det tidspunktet ytelsen skulle vært utbetalt.

Hvis konsekvensen er at stønaden reduseres, kan den ikke reduseres til et uforsvarlig lavt nivå. Hvis brukeren har familie og barn, må betydningen som konsekvensen får også vurderes konkret og individuelt for alle familiemedlemmene. Statsforvalteren må særlig være oppmerksom på å legge vekt på barnas behov i vurderingen.

Nav­-kontorets vedtak om refusjon etter sosialtjenesteloven § 26 kan påklages til statsforvalteren. Statsforvalteren må undersøke om Nav-­kontoret har fulgt kravene til saksbehandling etter sosialtjenesteloven, forvaltningsloven og ulovfestede regler om god forvaltningsskikk. I tillegg har folketrygdloven § 22­7 betydning for refusjonsadgangen.

Statsforvalteren skal i en klagesak om refusjon kontrollere:

• Informasjon og forhåndsvarsel om mulig refusjonsvedtak.
• Overholdelse av frist på tre uker.
• Stønaden er gitt i samme tidsrom og til samme formål som etterbetalingen av trygdeytelsen.
• Vurdering av om det skal kreves refusjon.

Bruker skal i henhold til god forvaltningsskikk informeres om mulig refusjon i vedtak om tildeling av økonomisk stønad, slik at hen skal kunne innrette seg og være forberedt på mulig refusjon. Dersom Nav-kontoret vurderer å kreve refusjon, skal brukeren også varsles før vedtaket fattes og gis mulighet til å komme med synspunkter og momenter som har betydning for saken. 

Manglende informasjon og varsel om mulig refusjon er en saksbehandlingsfeil, se punkt 8.5 om betydningen av saksbehandlingsfeil.

Folketrygdloven § 22-7 viser til at trygdens organer kan utsette utbetaling av ytelsen i opptil tre uker i påvente av et refusjonskrav. I R35-00 punkt 4.26.2.2 står det at refusjonsadgangen er «avhengig av at det er fattet vedtak om refusjon innenfor treukersfristen». Det betyr at Nav-kontoret må ha fattet vedtak om refusjon etter sosialtjenesteloven § 26 innenfor treukersfristen for at den statlige delen av Nav kan holde tilbake etterbetalingen overfor brukeren. Det kan dermed ikke fattes vedtak om refusjon etter at det har gått tre uker fra tidligste tidspunkt statlig del av Nav kunne ha betalt ut etterbetalingen til brukeren.

Folketrygdloven § 22-7 gir ikke hjemmel til å utsette utbetaling av dagpenger. Skal Nav-kontoret kreve refusjon i dagpenger, må refusjonskravet være fremmet dagen etter etterbetaling av dagpengene er klar til utbetaling, normalt vedtakstidspunktet.

For å kunne kreve refusjon er det en betingelse at den økonomiske stønaden er gitt i samme tidsrom og til samme formål som etterbetalingen av ytelsen. Om betingelsene for å ta refusjon er til stede, hører inn under rettsanvendelsen.

Samme formål betyr at formålet med den økonomiske stønaden og etterbetalingen er sammenfallende. Nav-kontoret må avklare om stønaden er gitt til å dekke generelle utgifter til livsopphold eller til særlige utgifter. Nav-kontoret kan ikke kreve refusjon for økonomisk stønad gitt i en nødssituasjon. Begrunnelsen er at hjelp gitt i en nødssituasjon ikke er gitt med samme formål som etterbetalingen.

Samme tidsrom betyr at Nav-kontoret må vurdere konkret om stønaden er gitt for samme tidsrom som etterbetalingen. Nav-kontoret må avklare hvilket tidsrom etterbetalingen gjelder for, og om brukeren har mottatt økonomisk stønad i denne perioden.

Sosialtjenesteloven § 26 innebærer en rett, men ingen plikt til å kreve refusjon. Det hører inn under forvaltningens frie skjønn å ta stilling til om refusjon skal kreves i det enkelte tilfelle, der øvrige betingelser er oppfylt. I denne vurderingen skal Nav-kontoret og statsforvalteren ta hensyn til brukerens økonomiske situasjon.

Avgjørelse om innvilgelse eller avslag på midlertidig botilbud etter sosialtjenesteloven § 27 er enkeltvedtak som kan klages på til statsforvalteren.

I saker som gjelder midlertidig botilbud er det viktig å være oppmerksom på at klagerens situasjon kan endre seg raskt. Nye omstendigheter kan føre til at en bruker som ikke hadde rett på midlertidig botilbud da Nav­-kontoret fattet vedtak, har rett på tjenesten på et senere tidspunkt i klageprosessen, eller i omvendt tilfelle. Statsforvalteren har kompetanse til å gjøre en fullstendig ny prøving av forholdene når klagesaken skal avgjøres. Hvis det er opplysninger om endrede forhold når statsforvalteren skal behandle saken, kan statsforvalteren komme frem til et annet resultatet enn hva som ble resultatet da Nav­-kontoret fattet vedtaket sitt, selv om Nav­-kontorets vedtak var lovlig på vedtakstidspunktet.

Selv om situasjonen har endret seg og behovet for midlertidig botilbud har falt bort på tidspunktet for klagesaksbehandlingen, må statsforvalteren ta stilling til om Nav-­kontorets vedtak var lovstridig på vedtakstidspunktet. Klageren har rett til å få svar på spørsmålene som er stilt i klagen, blant annet fordi det kan få betydning for en eventuell senere søknad, og Nav-­kontoret får nyttig tilbakemelding med hensyn til behandlingen av tilsvarende tilfeller.

Sosialtjenesteloven § 4 stiller krav om at de sosiale tjenestene skal være forsvarlige. I R35-00 punkt 4.27.2.2 stilles det krav til kvaliteten på selve botilbudet. I tillegg skal det midlertidige botilbudet være kvalitetsmessig forsvarlig ut fra den enkelte brukerens behov. Ved klage på kvaliteten på det midlertidige botilbudet blir spørsmålet om klageren har fått oppfylt retten til en forsvarlig tjeneste ut fra hens konkrete situasjon.

Individuell plan er en rettighet etter sosialtjenesteloven §§ 28 og 33. I forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester er det gitt nærmere regler om ansvar, gjennomføring og utarbeidelse av individuell plan. Avgjørelse om rett til individuell plan etter sosialtjenesteloven er et enkeltvedtak. Individuell plan er i tillegg rettighetsfestet i NAV-loven, pasient- og brukerrettighetsloven, helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven, psykisk helsevernloven og barnevernsloven. Det skal kun utarbeides én individuell plan for hver enkelt bruker.

Hvis en bruker klager på avslag om individuell plan, kan statsforvalteren prøve om brukeren har rett til å få utarbeidet individuell plan. Hvis betingelsene er oppfylt, har klageren rett på å få utarbeidet individuell plan. Nav­-kontoret kan ikke avslå å utarbeide en individuell plan med bakgrunn i at det vil være for arbeids­, ressurs­ eller kostnadskrevende for Nav­-kontoret.

Har brukeren fått vedtak om individuell plan, er det en forutsetning at Nav-kontoret lager planen innen rimelig tid ut fra det som er brukerens situasjon. Statsforvalteren kan prøve tidspunktet for iverksettelse av vedtaket. Hvis Nav-kontoret ikke har laget og ferdigstilt individuell plan innen forsvarlig tid, kan statsforvalteren påpeke at planen forutsettes ferdigstilt innen kort tid, og kreve å bli orientert når det har skjedd.

Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen, helse- og omsorgstjenesten og barnevernstjenesten har en selvstendig plikt til å sørge for at arbeidet med individuell plan blir satt i gang. Plikten gjelder uavhengig av om de er kjent med at bruker får eller har fått tjenester fra andre tjenesteytere, se forskriften § 6. Det er kommunen som skal avklare hovedansvaret for utarbeidelse og oppfølging av den individuelle planen ved uklarhet eller uenighet mellom velferdstjenestene, se sosialtjenesteloven § 13 tredje ledd og forskriften § 7.

Retten til individuell plan gir ikke rett til bestemte tjenester, men planen skal ha et tematisk innhold som svarer til kravene i forskriften om individuell plan. Statsforvalteren kan prøve om planen har et slikt innhold, og om innholdet er forsvarlig. Statsforvalteren kan ikke direkte prøve

• innholdet i tiltakene i planen
• avgjørelser om tjenester det er fattet egne vedtak eller avgjørelser om. Brukeren kan klage på enkeltvedtak eller avgjørelser om tjenester som er en del av planen etter de lovbestemmelsene som gjelder for den enkelte tjenesten. For eksempel kan brukeren klage over manglende helsehjelp eller omsorgstiltak etter pasient­ og brukerrettighetsloven.

Kvalifiseringsprogram med tilhørende kvalifiseringsstønad er en rettighet som reguleres i bestemmelsene i sosialtjenesteloven §§ 29 til 40. I forskrift om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad er det gitt regler om kvalifiseringsprogrammets innhold og varighet, samt regler om barnetillegg, fravær og permisjon. I dette punktet omhandles de ulike klagetemaene som vil være mest aktuelle etter bestemmelsene om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad.

Enkelte avgjørelser om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad er enkeltvedtak med klagerett til statsforvalteren, mens andre er administrative beslutninger uten klagerett. Punkt 10.12.1 til 10.12.7 gjør rede for hvilke beslutninger som er enkeltvedtak og hvilke som er administrative beslutninger.

Vurderinger om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad er i stor grad skjønnsmessige. Hvilke beslutninger og vurderinger som faller inn under rettsanvendelsen og hvilke som omfattes av forvaltningens frie skjønn blir en viktig grensedragning i statsforvalterens klagesaksbehandling. Skillet mellom rettsanvendelse og forvaltningens frie skjønn omtales i punkt 8.6.

En beslutning om å innvilge eller avslå en søknad om kvalifiseringsprogram med tilhørende stønad etter sosialtjenesteloven § 29, er et enkeltvedtak som kan påklages til statsforvalteren.

Ved klage over avslag på søknad om kvalifiseringsprogram, må statsforvalteren prøve Nav-­kontorets rettsanvendelse, det vil si om Nav-­kontoret har vurdert rettigheten opp mot inngangsvilkårene i sosialtjenesteloven § 29. I tillegg må statsforvalteren undersøke om Nav-­kontoret har forstått og tolket inngangsvilkårene riktig; det vil si om

• personen er i yrkesaktiv alder
• personen har vesentlig nedsatt arbeidsevne og inntektsevne
• personen har andre ytelser til livsopphold, og eventuelt størrelsen på ytelsen
• det er gjennomført en arbeidsevnevurdering
• tett og koordinert bistand gjennom deltakelse i program vurderes som hensiktsmessig og nødvendig for å styrke hens muligheter for å komme i arbeid
• arbeids- og velferdsforvaltningen kan tilby et tilpasset program

Hvis et avslag er begrunnet i for eksempel kommunens økonomi eller manglende statlige arbeidsrettede tiltak, vil dette være feil rettsanvendelse. Det samme gjelder hvis kommunen har besluttet å tilby kvalifiseringsprogrammet kun til en begrenset målgruppe og avslaget er begrunnet i at klageren ikke tilhører gruppen.

Nav-­kontorets vurdering av om en person (som fyller inngangsvilkårene) skal tildeles kvalifiseringsprogram, er en vurdering som faller inn under forvaltningens frie skjønn. I Ot.prp. nr. 70 (2006­2007), punkt 6.2.1 har Arbeids­ og inkluderingsdepartementet gitt en nærmere begrunnelse for de skjønnsmessige vilkårene.

For at en person skal ha rett til kvalifiseringsprogram, må hen ha gjennomført en arbeidsevnevurdering. Der Nav­-kontoret vurderer at det kan være aktuelt å tilby kvalifiseringsprogram og det ikke er gjort en arbeidsevnevurdering, må Nav­-kontoret sørge for at arbeidsevnevurdering blir utført. Har Nav-kontoret avslått søknaden på grunn av manglende arbeidsevnevurdering, må statsforvalteren oppheve vedtaket på grunn av saksbehandlingsfeil.

Nav-­kontorets vurdering av om en person har «vesentlig nedsatt arbeidsevne og inntektsevne» må basere seg på resultatet av arbeidsevnevurderingen og vurderingen av om det for den enkelte søker vil være hensiktsmessig og nødvendig med tett og koordinert bistand.

Behovs­ og arbeidsevnevurderinger er regulert i NAV-­loven § 14 a. Klageinstans for vedtak etter denne bestemmelsen er Nav Klageinstans. Hvis brukeren har fått avslag på kvalifiseringsprogram med bakgrunn i utfallet av arbeidsevnevurderingen, og klager på vedtaket til statsforvalteren, skal statsforvalteren stadfeste avslagsvedtaket og informere om hvorfor. Klageren må få informasjon om å henvende seg til Nav-­kontoret for informasjon og bistand til å levere klage til riktig instans.

Tildeling av kvalifiseringsprogram er betinget av at «Arbeids- og velferdsforvaltningen kan tilby et tilpasset program». Det vil være Nav-­kontoret som etter en samlet vurdering tar stilling til om den enkelte søkerens behov kan dekkes med de virkemidlene Nav­kontoret har til rådighet. Vurderer Nav­-kontoret at et tilpasset program ikke kan tilbys, må dette begrunnes i vedtaket. Denne vurderingen hører inn under forvaltningens frie skjønn. Kommunen har imidlertid et ansvar for å utvikle og tilpasse tiltak som dekker målgruppens behov. Se R35-00 punkt 4.29.2.4 og følgende punkter for en nærmere beskrivelse av kravet til tilpasset program.

Statsforvalteren kan ikke prøve

• selve programmet. Rett til kvalifiseringsprogram gir ikke rett til bestemte tiltak og tjenester
• avgjørelser om tiltak og tjenester det er fattet egne vedtak eller avgjørelser om.

Brukeren kan klage på enkeltvedtak eller avgjørelser om tiltak og tjenester som er en del av programmet etter de lovbestemmelsene som gjelder for den enkelte tjenesten.

Programmet skal ha et innhold som svarer til kravene i sosialtjenesteloven § 30, se forskrift om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad § 1. Om kvalifiseringsprogrammet har et slikt innhold, og om innholdet er forsvarlig, kan prøves. Hvis et kvalifiseringsprogram ikke oppfyller de lovpålagte kravene til innhold, kan det stilles spørsmål ved om deltakeren har fått kvalifiseringsprogrammet som ble innvilget etter § 29. I en klagesak om manglende oppfyllelse av vedtaket om kvalifiseringsprogram må statsforvalteren ta stilling til om klageren har fått rettigheten sin oppfylt.

Deltakeren kan klage over at et oppstartet program ikke har vært forsvarlig fordi tiltakene i programmet ikke har blitt iverksatt (et såkalt «tomt vedtak»).

Vurderer statsforvalteren at klageren ikke har fått oppfylt retten sin til et kvalifiseringsprogram, vil konsekvensen for klageren være at programperioden ikke har begynt å løpe. Statsforvalteren må i vedtaket sitt påpeke Nav-­kontorets plikt til å oppfylle klagerens rett til et kvalifiseringsprogram med et lovlig innhold.

Tidspunktet for oppstart skal gå frem av programmet, og avgjørelsen kan ikke påklages til statsforvalteren.

Er det fattet vedtak om tildeling av kvalifiseringsprogram uten at vedtaket blir iverksatt innen seks måneder, kan deltakeren klage over at retten til kvalifiseringsprogram etter § 29 ikke blir oppfylt. Statsforvalteren kan i en klagesak påpeke Nav-­kontorets plikt til å iverksette vedtaket etter sitt innhold, med en kort frist.

Varigheten av programmet skal etter sosialtjenesteloven § 32 fastsettes i vedtaket om innvilget program eller programforlengelse. Forskrift om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad § 2 inneholder nærmere bestemmelser om kvalifiseringsprogrammets varighet og forlengelse i programmet. Beslutninger om programmets lengde kan påklages til statsforvalteren. Ved klage på programlengden må statsforvalteren undersøke rettsanvendelsen. Har for eksempel Nav­-kontoret ikke tatt hensyn til lovlig innvilget permisjon ved fastsettingen av tidsrammen, er dette å anse som feil rettsanvendelse.

Beslutning etter sosialtjenesteloven § 34 om stans av kvalifiseringsprogrammet før utløpet av innvilget programperiode, er et enkeltvedtak som kan klages på til statsforvalteren.

Nav­-kontorets beslutning om å stanse programmet må være «saklig begrunnet i den enkeltes forhold». Beslutningen hører under rettsanvendelsen og kan prøves fullt ut av statsforvalteren. Er beslutningen saklig begrunnet, hører det under Nav­-kontorets frie skjønn avgjøre om programmet skal stanses, se punkt 8.6.2.

Stans av kvalifiseringsprogrammet er en inngripende avgjørelse. Det er viktig at Nav­kontoret følger saksbehandlingsreglene slik at deltakeren har fått anledning til å uttale seg i saken, eventuelt ved å ha fått et skriftlig forhåndsvarsel med frist til å uttale seg. Deltakerens medvirkningsrett må ivaretas. Det er også viktig at Nav-­kontoret har ivaretatt kravet til utredning.

Kvalifiseringsstønad innvilges i samme vedtak som kvalifiseringsprogrammet, og kan klages på til statsforvalteren, se sosialtjenesteloven § 35 og forskrift om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad §§ 3 og 4 ved barnetillegg.

Enkelte av avgjørelsene avgjøres administrativt av Nav-kontoret og kan ikke klages på til statsforvalteren:

• Reduksjon på grunn av ugyldig fravær eller samordning av arbeidsinntekt med mer eller andre offentlige ytelser.
• Trekk i fremtidig stønad.

Et vedtak er i utgangspunktet bindende for forvaltningen. Hvis Nav-kontoret endrer eget vedtak uten at det er klaget på, må det gjøres etter forvaltningsloven § 35. I tillegg må de øvrige reglene om saksbehandling av enkeltvedtak følges.

I første ledd er det oppstilt tre alternative vilkår (bokstavene a, b og c) for når et vedtak kan endres uten at vedtaket er klaget på. At vilkårene er alternative betyr at det er nok at ett av dem er oppfylt for at Nav-kontoret kan endre sitt eget vedtak.

Etter femte ledd kan et vedtak endres dersom det følger av «annen lov» eller ulovfestede alminnelige forvaltningsrettslige regler. Sosialtjenesteloven har ikke bestemmelser om endring av vedtak, og dette alternativet er derfor ikke aktuelt for endring av vedtak fattet med hjemmel i sosialtjenesteloven.

Adgangen til å endre et vedtak i vedtaksperioden til ugunst for bruker er begrenset, også dersom det er feil ved vedtaket. Nav-­kontoret kan alltid endre egne vedtak til gunst for bruker (forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav a), og disse tilfellene omtales ikke i veilederen. Heller ikke vedtak som blir endret før bruker har blitt varslet om det opprinnelige vedtaket (forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav b), blir nærmere omtalt.

Ved klage over at Nav-­kontoret har endret sitt opprinnelige vedtak til ugunst for klageren, må statsforvalteren konkret vurdere om Nav­-kontoret hadde anledning til å endre sitt opprinnelige vedtak innenfor de rammene som forvaltningsloven § 35 setter. Dette er et rettsanvendelsesspørsmål som statsforvalteren kan prøve fullt ut.

Statsforvalteren skal i en klagesak om endring uten klage kontrollere om

• det er sendt forhåndsvarsel
• ett av alternativene for endring i § 35 er oppfylt
• endringen er forsvarlig etter sosialtjenesteloven

Vurderer statsforvalteren at Nav-­kontoret ikke hadde rettslig grunnlag for å endre vedtaket, må statsforvalteren oppheve det nye vedtaket med begrunnelse i feil rettsanvendelse. Det betyr at Nav-kontoret er bundet av det opprinnelige vedtaket.

Endring av et tidligere vedtak er et nytt enkeltvedtak. Kapittel IV-VI i forvaltningsloven kommer derfor til anvendelse, inkludert kravet til forhåndsvarsling i § 16. Hovedregelen er at bruker skal forhåndsvarsles i alle saker. Nav-kontoret må varsle brukeren før endringsvedtaket fattes. Forhåndsvarselet skal inneholde opplysninger om at Nav-kontoret vurderer å endre vedtaket og grunnlaget for endringen. Brukeren skal få mulighet til å uttale seg før Nav-kontoret endrer vedtaket.

Følger endringsadgangen av vedtaket selv, er bruker allerede i det opprinnelige vedtaket varslet om at vedtaket kan bli endret. I disse tilfellene trenger ikke Nav-kontoret å varsle bruker, se forvaltningsloven § 16 tredje ledd bokstav c.

Manglende forhåndsvarsel er en saksbehandlingsfeil som kan føre til at vedtaket er ugyldig.

Forvaltningsloven § 35 angir følgende mulige alternativer for å endre til ugunst:

• omgjøring av et vedtak som er ugyldig
• omgjøring der det følger av vedtaket selv
• omgjøring etter alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper

Forvaltningsloven § 35 skal ikke brukes som konsekvens ved brudd på vilkår. Slike vedtak fattes etter sosialtjenesteloven §§ 20 eller 20a.

I tilfeller der Nav-kontoret har vurdert at opprinnelig vedtak er ugyldig etter forvaltningsloven § 35 bokstav c, må statsforvalteren kontrollere om Nav-kontoret har vurdert:

• Er det feil ved vedtaket? I så tilfelle, hvilken/hvilke feil?
• Har feilen virket inn, eller kunnet virke inn, på vedtakets innhold?
• Hvilken rettsvirkning skal ugyldigheten få? (Skal vedtaket endres eller ikke?)

Først må Nav-kontoret ha vurdert om det er feil ved vedtaket, og eventuelt hvilken/hvilke feil. Det skilles mellom materielle feil og prosessuelle eller personelle feil.

Materielle feil innebærer feil ved innholdet i vedtaket. Slike feil omfatter feil i rettsanvendelsen, feil eller mangelfullt faktum og feil ved skjønnsutøvelsen. Feil i faktum må være til stede på vedtakstidspunktet for at man skal kunne vurdere vedtaket som ugyldig etter § 35 bokstav c. Det vil si at en endring i faktum etter at vedtaket ble fattet, ikke fører til ugyldighet. Hvis opplysningene var tilgjengelig før vedtakstidspunktet, er det feil i faktum. Er det en opplysning som først kunne bli gjort kjent i ettertid, er det ikke feil i faktum.

Prosessuelle eller personelle feil innebærer at det er feil ved måten vedtaket er blitt til på eller hvem som har fattet det. Eksempler på prosessuelle feil er at det foreligger feil i saksbehandlingen. Eksempler på personelle feil er at vedtaket er fattet av feil organ eller feil person.

Ikke alle feil fører til ugyldighet. Feilens mulighet til å innvirke på resultatet avhenger i stor grad av hvilken type feil det er snakk om.

Når det gjelder de materielle feilene, er det ikke alltid at feil i faktum har vært avgjørende for vedtaket. Vedtaket kan være gyldig selv om det har feil. Det må være en kvalifisert feil ved rettsanvendelsen, en åpenbar feil i det faktiske grunnlaget for vedtaket eller utøvd et uforsvarlig skjønn. Har Nav-kontoret eksempelvis fått kjennskap til at bruker har hatt mer tilgjengelige midler på søknadstidspunktet enn det som ble opplyst og lagt til grunn i vedtaket, er det en feil i faktum som kan ha virket inn på vedtakets innhold.

Når det gjelder prosessuelle og personelle feil, kan innholdet i vedtaket være riktig selv om det er feil ved måten vedtaket har blitt til på. På samme måte som ved materielle feil, må Nav-kontoret ha vurdert om feilen har virket inn, eller kunnet virke inn, på vedtakets innhold slik at det medfører ugyldighet. Ved feil ved saksbehandlingen, se punkt 8.5 om prøving av saksbehandlingen.

Nav-kontoret har ikke plikt til å endre ugyldige vedtak til skade for bruker. I vurderingen av om vedtaket skal endres eller ikke, skal det legges vekt på:

• Innrettelseshensynet – har bruker hatt grunn til å innrette seg etter vedtaket?
• Tidsfaktor – hvor lang tid har det gått siden vedtaket ble fattet?
• Hvor grov er feilen?
• Kan bruker bebreides for at vedtaket ble ugyldig? Har bruker bevisst holdt tilbake opplysninger eller gitt uriktige opplysninger som har vært avgjørende for resultatet i vedtaket?
• Sakens viktighet for bruker – hvor inngripende er endringen?
• Hensynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser.

Den mest aktuelle hjemmelen for å endre et vedtak om økonomisk stønad, er at endringen følger av «vedtaket selv». Følger endringsadgangen av vedtaket selv, vil prøvingstemaet for statsforvalteren i hovedsak være en bevis­ og faktavurdering av om situasjonen er endret eller ikke, og om endring i situasjonen dekkes av forbeholdene tatt i vedtaket.

Ofte er det i Nav-kontorets første vedtak tatt inn forbehold om at vedtaket kan endres hvis behovene endrer seg, for eksempel at stønaden kan reduseres eller bortfalle på grunn av endringer i brukers inntekter. For å kunne endre vedtak etter dette alternativet, er det en forutsetning at informasjon om konsekvensene av endring i økonomisk situasjon og Nav-kontorets mulighet til endring av vedtaket, kommer frem på en klar og tydelig måte.

Brukere skal som hovedregel kunne innrette seg etter vedtak de får fra Nav-kontoret. En endring til skade for bruker kan normalt bare gjøres der endringen er begrunnet i særlige forhold. Det tilsier at Nav-kontoret ikke kan ta forbehold i vedtaket om en lang rekke tilfeller som kan føre til endring av vedtaket.

Dersom en endring følger av det opprinnelige vedtaket, gjelder ikke begrensningene i forvaltningsloven § 35 første, andre og tredje ledd, jf. femte ledd.

Endringsadgangen ut fra «alminnelige forvaltningsrettslige regler» i forvaltningsloven § 35 femte ledd, bygger på uskrevne regler som har utviklet seg på bakgrunn av sedvane fra før forvaltningsloven ble vedtatt. For å endre vedtak om sosiale tjenester etter disse prinsippene, må Nav-­kontoret vurdere hensynet til private interesser opp mot det offentliges interesser. Endring etter ulovfestede saksbehandlingsregler vil kun være aktuelt der hensynene som taler for omgjøring veier vesentlig tyngre enn de som taler imot.

Hvis statsforvalteren kommer til at Nav­-kontoret hadde rett til å endre eget vedtak, er vedtaket det klages på i realiteten et nytt vedtak. Statsforvalteren må da vurdere det nye vedtaket Nav-­kontoret har fattet og som det er klaget på, på samme måte som tilsvarende vedtak i andre klagesaker. Det vil si at Nav­-kontorets nye vedtak kan prøves med grunnlag i feil rettsanvendelse, feil saksbehandling, om skjønnsutøvelsen har vært åpenbart urimelig og de ulovfestede regler om myndighetsoverskridelse.

Når et vedtak blir endret til gunst for en part, kan parten kreve dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, se forvaltningsloven § 36.

Dersom Nav-kontoret endrer eget vedtak til gunst for klageren, men avslår å dekke klagerens krav om dekning av sakskostnader, er statsforvalteren klageinstans for klagen på dekning av sakskostnadene. Statsforvalteren skal i en sak om dekning av sakskostnader kontrollere om Nav-kontoret har gjort en riktig vurdering av om

• vedtaket er «endret til gunst» - betyr at klageren er gitt en større rett enn i det opprinnelige vedtaket
• kostnadene var vesentlige og nødvendige - i denne vurderingen bør Nav-kontoret ha innhentet dokumentasjon, eksempelvis timeliste. 
  • Kravet om vesentlige kostnader innebærer at bagatellutgifter ikke kan kreves dekket, men at utgifter til eksempelvis advokat blir dekket. Dekningen er ikke begrenset til de salærsatser som eksempelvis gjelder i ordningen med fritt rettsråd. Dersom det fremsatte salærkravet er i samsvar med det alminnelige nivå blant advokater, er det ikke grunnlag for å redusere satsene.
  • Om kostnadene er nødvendige. Her skal statsforvalteren og Nav-kontoret vurdere om det er forståelig at klageren pådro seg utgiftene til eksempelvis advokat, se forarbeidene til forvaltningsloven. Feilens art og vanskelighetsgrad vil spille en vesentlig rolle i denne vurderingen. Statsforvalteren og Nav-kontoret skal ikke vurdere om kostnadene objektivt sett var nødvendige, hvis klageren hadde grunn til å tro de var det.
• endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll - betyr at dersom det skal foreligge en rett til dekning av sakskostnader, må endringen skyldes forhold innenfor forvaltningens kontroll
• kostnadene er knyttet til arbeid som er gjort av klageren/advokaten i perioden mellom Nav-kontorets opprinnelige vedtak og endringsvedtaket - betyr at kostnader som knytter seg til arbeid gjort før Nav-kontorets opprinnelige vedtak og etter endringsvedtaket, vil ikke ha vært nødvendig for å endre vedtaket
• det er forhold som taler mot dekning av sakskostnader - kan for eksempel være at klageren selv har bidratt til feilen ved å gi uriktige eller ufullstendige opplysninger