9. Barneperspektivet

Barnekonvensjonen er inkorporert i norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2 nr. 4, og det innebærer at ved motstrid skal konvensjonens bestemmelser gå foran annen norsk lovgivning. Ved grunnlovsrevisjonen i 2014 ble flere av barnekonvensjonens prinsipper grunnlovsfestet i Grunnloven § 104, noe som har medført at konvensjonen har fått en sterk stilling i norsk rett. Barnekonvensjonen har fire generelle prinsipper som handler om ikke-diskriminering, barnets beste, barnets rett til liv og utvikling, og barnets rett til å bli hørt.

Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn. For Nav-kontoret og statsforvalteren betyr dette at barnets beste skal vurderes i alle situasjoner som vil kunne ha betydning for barnet.

En forutsetning for at barnets beste skal være ivaretatt, er at barnet har fått medvirke i saken.  Barn har rett til å bli hørt i saker som har betydning for dem. Synspunktene skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet. Jo eldre barnet er, jo større betydning har barnets mening. Barnet må ikke nødvendigvis ha meninger om løsningen av en sak for å uttale seg. Det er tilstrekkelig at barnet mener noe om enkelte sider av en sak. Eksempelvis i saker om økonomisk stønad er det viktig å få barnets synspunkter i kartleggingen, som ønske om deltakelse i fritidsaktiviteter, bosituasjon, behov for utstyr. Barn har ingen plikt til å uttale seg, men skal få muligheten.

Sosialtjenesteloven § 1 andre ledd bestemmer at loven skal bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. I R35-00 punkt 1.1.2.1 er det fremhevet at Nav-kontoret må sørge for at barns særskilte behov blir ivaretatt i familiens møte med kontoret.

Gjennomførte tilsyn viser at en overvekt av Nav-kontorene ikke tilstrekkelig kartlegger og ivaretar barnets behov ved søknad om økonomisk stønad. I sin klagebehandling må statsforvalteren være oppmerksom på dette risikoområdet.

Barnets beste-vurderingen er en prosess med flere trinn som må synliggjøres i begrunnelsen for enkeltvedtaket. Vurdering av barnets beste handler om å vurdere, vekte og vise:

• Vurdere hva som er barnets beste i saken.
• Vekte hensynet opp mot andre hensyn og avgjøre hvilken betydning barnets beste skal ha i saken.
• Vise (dokumentere) innholdet i barnets beste-vurderingen og forklare vektingen av de ulike hensynene i begrunnelsen for vedtaket.

Statsforvalteren må undersøke om Nav-kontoret har vurdert barnets beste individuelt og konkret i den aktuelle saken. Det er ikke tilstrekkelig med en standardkartlegging av om bruker har barn. Kartleggingen må være tilpasset den enkelte familie. Barnets livssituasjon må kartlegges og vurderes for å synliggjøre kostnader og faktiske hjelpebehov. På bakgrunn av den individuelle kartleggingen må Nav-kontoret vurdere barnets behov. Hvor omfattende vurderingen skal være, avhenger av i hvor stor grad barnet er berørt i saken. Hvis et tiltak vil direkte eller indirekte berøre barnet, skal Nav-kontoret ha vurdert barnets behov.

 Barnets beste skal være et «grunnleggende hensyn», se Grunnloven § 104. Formuleringen viser at hensynet til barnets beste er et tungtveiende hensyn, men ikke nødvendigvis et avgjørende hensyn. Nav-kontoret og statsforvalteren må også vurdere andre hensyn i sitt arbeid. Statsforvalteren må avgjøre om det er mulig å harmonisere barnets beste og andre hensyn, altså finne en løsning som ivaretar alle hensynene og barna. Dersom det ikke er mulig å harmonisere barnets beste med andre hensyn fordi det er motstrid, må statsforvalteren avgjøre hvilke hensyn som skal tillegges mest vekt. Vektingen av hensynet til barnets beste vil variere ut fra den konkrete situasjonen. Jo sterkere barnets beste taler for en bestemt løsning, jo mer skal til for å sette dette hensynet til side.

 Nav-kontorets vurdering av barnets beste og barnets behov må komme frem av vedtaket.

Statsforvalteren må i sine vedtak fremheve om Nav-kontoret har vurdert barneperspektivet.  I sin prøving av saken må statsforvalteren ta stilling til om Nav-kontorets vurdering viser at det er tatt hensyn til barnets behov. Dette betyr at også statsforvalteren må vurdere barnets beste og barnets behov i sin behandling av saken.