6. Betingelsene for å behandle en klagesak

Dette kapittelet tar for seg hvilke betingelser som må være til stede for at statsforvalteren kan realitetsbehandle en klage etter sosialtjenesteloven. Betingelsene følger i hovedsak av sosialtjenesteloven kapittel 5 og forvaltningsloven kapittel VI:

• Klagen må gjelde enkeltvedtak.
• Klageren må ha klagerett.
• Klagen må oppfylle form- og innholdsmessige krav.
• Klagen må være levert innen klagefristen.

Hva disse betingelsene innebærer, omtales nærmere i punkt 6.1 til 6.4. Følger av mangler ved klagen er nærmere omtalt i punkt 6.5.

For at en sak skal behandles som en klage etter sosialtjenesteloven, må klagen gjelde spørsmål om tjenester etter loven. Se eksempler for enkeltvedtak etter loven i punkt 3.

Enkeltvedtak kan påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse, se forvaltningsloven § 28 første ledd.

En «part» er etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e definert som «en person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder». Det er den vedtaket formelt er rettet til, det vil si mottakeren av sosiale tjenester. Det innebærer:

• Som oftest er det brukeren selv som klager og som anses som part i saken.
• For en familie som søker sosiale tjenester for hele familien samlet, vil begge ektefeller stå som søkere. Begge ektefellene har rett til å klage, selv om økonomisk stønad er utbetalt i den enes navn.
• Når en bruker som er samboer søker sosiale tjenester, vil kun brukeren ha rett til å klage.
• Barn kan ikke klage på vedtak i foreldrenes sak.
• En arving har klagerett etter forvaltningsloven § 28:
  • En arving kan selv klage på et vedtak om sosiale tjenester.
  • Er klagesaken til behandling når klageren dør, skal saken likevel realitetsbehandles.

I den konkrete saken må statsforvalteren vurdere om arvingen har rett til å få utbetalt stønaden ved endring. Eksempelvis vil en arving ikke få utbetalt stønad til en tannbehandling som aldri ble utført.  

Brukeren kan etter forvaltningsloven § 12 første ledd benytte fullmektig. Følgende gjelder for bruk av fullmektig i klagesak:

• Statsforvalteren må undersøke om fullmakten dekker forholdet som er påklaget.
• Hvis fullmektig er advokat, trenger ikke advokaten etter forvaltningsloven fjerde ledd å levere skriftlig fullmakt.
• Andre som representerer brukeren i en sak hos Nav-kontoret og statsforvalteren, må legge frem skriftlig fullmakt fra brukeren.
• For at en skriftlig fullmakt skal være gyldig må det foreligge en informert, uttrykkelig og frivillig erklæring fra bruker om at hen samtykker i bruk av fullmektig. Se nærmere om samtykke i R35-00 punkt 5.41.2.5.

Brukeren må ha rettslig handleevne, såkalt samtykkekompetanse, for å kunne gi fullmakt til andre for å representere seg i klagesak. Hvis brukeren ikke har samtykkekompetanse, vil følgende gjelde:

• Brukerens oppnevnte representant har klagerett selv om det ikke foreligger skriftlig fullmakt fra bruker. Normalt vil brukerens representant i disse tilfellene være pårørende eller hjelpeverge.
• En bruker som ikke har samtykkekompetanse, har rett til å klage selv om representanten er uenig i klagen. Denne konklusjonen bygger på Helsetilsynets tolkning av Høyesteretts kjennelse i Rt. 1979 s. 1079. Statsforvalteren kan ikke avvise en klage fra en bruker med den begrunnelse at hen ikke har samtykkekompetanse.

Klageavgjørelsen må ha aktualitet for klageren, det vil si at det må ha en reell praktisk eller prinsipiell betydning for hen å få avgjort spørsmålet som er reist i klagen. Det er ikke nok at klageren har en ideell interesse i å få en avklaring av om loven er brutt. Aktualitetskravet er presisert av Høyesterett i en rekke avgjørelser, blant annet i Rt. 1991 s. 1468.

I klagesaker som gjelder vedtak om sosiale tjenester vil denne betingelsen normalt være oppfylt når parten klager. Det vil kun unntaksvis tenkes at klageren ikke har et reelt behov for en rettslig avklaring.

Hjelpebehovet kan ha falt bort når klagesaken blir avgjort, for eksempel i saker som gjelder midlertidig botilbud eller opplysning, råd og veiledning. Statsforvalteren skal også i disse tilfellene som hovedregel ta stilling til klagen og vurdere om klageren hadde rett på tjenester på søknadstidspunktet. En vurdering som viser at klageren hadde rett til tjenester på søknadstidspunktet, vil kunne gi hen en viss oppreisning, og veiledning for senere tilfeller. Det vil også ha en læringseffekt og være retningsgivende for den videre praksisen i Nav­-kontoret.

I saker som gjelder økonomisk stønad, vil klageren alltid ha en rettslig interesse av å få klagen vurdert, også der stønadsbehovet er falt bort når klagesaken behandles. Dersom klageren får medhold, vil hen kunne ha en rett til økonomisk stønad som kan oppfylles i ettertid.

Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor det ikke lenger er noe å oppfylle, og klageren kun har en ideell interesse av å få en avklaring av om loven er brutt. Statsforvalteren skal da avvise klagen. Alternativt kan en slik klage føre til tilsyn.

De formelle kravene til selve klagen finnes i forvaltningsloven § 32. Klagen skal

• være skriftlig
• være undertegnet av klageren eller fullmektigen eller være autentisert som fastsatt i forskrift, eller i medhold av forskrift, se § 15 a
• inneholde opplysninger som gjør det mulig å finne frem til saken
• nevne hvilken endring klageren ønsker i vedtaket det klages på

Se punkt 6.5.1 om mangler ved klagen.

Fristen for å klage er tre uker fra det tidspunkt klageren får informasjon om vedtaket, se forvaltningsloven § 29.

Dersom klagen blir levert etter fristen på tre uker, skal Nav­-kontoret vurdere om det er særlige grunner som gjør at klagen likevel skal behandles, se forvaltningsloven § 31.Ved oversendelse av klagesak til statsforvalteren, er ikke statsforvalteren bundet av Nav-kontorets vurdering, se forvaltningsloven § 34. Det betyr at dersom Nav-kontoret har avvist en klage på grunn av fristoversittelse, må statsforvalteren ta stilling til om det er særlige grunner som gjør at klagen skal behandles. Statsforvalteren har også adgang til å avvise en sak på grunn av fristoversittelse, selv om Nav-kontoret har tatt klagen til behandling.

Forhold som gjør at statsforvalteren bør behandle klagen, selv om klagefristen er oversittet:

• Klageren kan ikke klandres for å ha levert klagen etter fristen.
• Konsekvensen av ikke å få behandlet klagen er stor for klageren.
• Klageren er i en vanskelig og sårbar situasjon.
• Nav-­kontoret har ikke opplyst om klageadgangen i vedtaket eller har opplyst at det ikke nytter å klage fordi klageren uansett ikke vil få medhold.

Klagefristen bør ikke tolkes for strengt, noe som innebærer at statsforvalteren som regel bør behandle klagen selv om den kommer inn etter fristen.

I forvaltningsloven § 31 siste ledd er det gitt en absolutt frist for å ta klagen til behandling. Klagen kan ikke behandles som klagesak dersom det er gått mer enn ett år siden vedtaket ble fattet.

For vedtak som ikke er iverksatt, gir ikke forvaltningsloven § 29 et svar på hvordan klagefristen skal beregnes. Manglende iverksettelse av vedtak er en del av et enkeltvedtak som kan klages på til statsforvalteren. I slike tilfeller kan klagefristen beregnet etter vedtaksdato ha utløpt når svikten som gir klagerett oppstår. Klagefristen vil i slike tilfeller begynne å løpe når klageren har eller burde ha oppdaget svikten, og dermed får en grunn til å klage. Dette kommer frem av forvaltningsloven § 29 som bestemmer at klagefristen begynner å løpe «fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet frem til vedkommende part».

Klageinstansen skal etter forvaltningsloven § 34 avvise en klage hvis vilkårene for å behandle klagen ikke er oppfylt. En avvisning innebærer at klageinstansen ikke realitetsbehandler klagen, det vil si at statsforvalteren ikke tar stilling til om vedtaket er rett.

En avvisning skal skje i form av enkeltvedtak, noe som følger av forvaltningsloven § 34, jf. § 2 tredje ledd.

Har Nav-­kontoret avvist klagen, kan avvisningen påklages til statsforvalteren etter forvaltningsloven § 28 tredje ledd.

I de tilfeller der det er statsforvalteren som avviser klagen som førsteinstans, kan vedtaket påklages til Arbeids­ og velferdsdirektoratet som overordnet organ etter forvaltningsloven § 28 tredje ledd og vedtak om delegering av myndighet fra Arbeids- og sosialdepartementet til Fylkesmannen, Statens helsetilsyn og Arbeids- og velferdsdirektoratet av 4. juni 2018 punkt 3.1.

Kravet om eget avvisningsvedtak avgrenses mot de henvendelsene som av andre grunner helt åpenbart ikke skal behandles av statsforvalteren, og hvor det heller ikke skal fattes vedtak. Typiske eksempler på dette er henvendelser som er feilsendt og som skal oversendes rett instans, eller klager som skal returneres til klageren, se punkt 4.

En klage på et vedtak som klageinstansen har behandlet tidligere skal ikke avvises i form av enkeltvedtak. Brukeren har kun rett til én prøving av saken, se likevel punkt 11.2.1.

Inneholder klagen feil eller mangler som må rettes, skal statsforvalteren etter forvaltningsloven § 32 tredje ledd sette en kort frist for retting eller utfylling. De formelle kravene til en klage bør ikke tolkes eller praktiseres for strengt.

Hvis manglene ikke rettes, eller ikke kan rettes, skal statsforvalteren avvise klagen.

Statsforvalteren må være oppmerksom på at følgende saker ikke skal avvises på grunn av tema:

• Dersom en person som oppholder seg i Norge klager på et avslag om sosiale tjenester og deretter flytter fra landet før klagesaken er ferdigbehandlet hos statsforvalteren, skal statsforvalteren realitetsbehandle saken og avgjøre om personen hadde rett til påklagede tjenester mens hen oppholdt seg i landet.
• Klager fra utenlandske statsborgere som oppholder seg i Norge må realitetsbehandles.