11. Statsforvalterens vedtak

Statsforvalterens avgjørelse i en klagesak skal treffes i form av enkeltvedtak, se forvaltningsloven § 34. Vedtaket må oppfylle kravene i forvaltningsloven kapittel IV til VI.

Forvaltningen har plikt til å gi beskjed til partene om vedtaket så snart som mulig, se forvaltningsloven § 27.

Dette kapittelet tar for seg lovkravene til den underretningen klageren og eventuelt andre berørte skal ha om statsforvalterens vedtak. På områder hvor loven ikke gir klart svar eller handlingsrom, gir kapittelet veiledning om hvilken form og innhold vedtaket bør ha, og hvordan selve underretningen bør skje.

Vedlegg 1 gir en disposisjon som statsforvalteren bør følge ved utforming av vedtak. Disposisjonen omhandler stadfestelse og/eller endring av vedtak om økonomisk stønad, men kan brukes som et utgangspunkt for andre sakstyper (vedlegget er bare publisert på intranett).

Punkt 11.1 gir føringer for hvem som skal være hovedadressat for statsforvalterens vedtak. 

Forvaltningsloven § 24 oppstiller krav om begrunnelse. Statsforvalterens begrunnelse for vedtaket er en sentral del av vedtaket. Kravene til vedtakets begrunnelse er beskrevet nærmere i punkt 11.2.

Råd, veiledning og annen informasjon til Nav­-kontoret hører ikke med i vedtaket, se punkt 4.2 om tilsynssaker.  

Klageren, som part i saken, skal være hovedadressat for vedtaket, se forvaltningsloven § 27. Dette gjelder både der statsforvalteren opprettholder Nav-kontorets vedtak og der statsforvalteren endrer eller opphever vedtaket. Det er i samsvar med god forvaltningsskikk at den som har startet en klagesaksbehandling, er hovedadressat for vedtaket.

Har klageren advokat eller annen fullmektig, skal i utgangspunktet fullmektigen være hovedadressat for vedtaket, se forvaltningsloven § 12 tredje ledd. Det kan tenkes at klageren ikke ønsker å bruke fullmektig for gjennomgang av vedtaket, med tanke på eventuelle kostnader som kan påløpe. Statsforvalteren bør kontakte klageren hvis det er uklart hvem vedtaket skal sendes til.

Nav-­kontoret skal alltid stå som kopiadressat. Hvis vedtaket krever at Nav­-kontoret må følge opp avgjørelsen, må dette gå frem av følgebrevet, se punkt 12.1 om følgebrev.

Enkeltvedtak skal begrunnes, se forvaltningsloven § 24. Kravet til begrunnelse i vedtaket er viktig for å sørge for en forsvarlig saksbehandling. Se Forvaltningskomiteens uttalelse i deres innstilling (1958 s. 220­221) om krav til begrunnelse.

Begrunnelsen er særlig viktig for klageren hvis hen ikke fullt ut har fått medhold i klagen. En klar begrunnelse kan i noen saker gjøre det lettere for klageren å forstå og akseptere utfallet. Begrunnelsen er også viktig for Nav-­kontoret som må innrette seg etter det statsforvalteren har bestemt i den konkrete saken. I tillegg kan begrunnelsen i en konkret sak gi føringer for hvordan Nav-kontoret bør behandle lignende saker.

Statsforvalterens vedtak er endelig, og kan ikke klages på, se forvaltningsloven § 28. Unntak er de tilfeller der statsforvalteren avviser klagen. Selv om statsforvalterens vedtak er endelig, kan partene

• be statsforvalteren om å se på saken på nytt
• be Statens helsetilsyn, som overordnet organ, om en ny vurdering av saken
• be Sivilombudet vurdere om statsforvalteren har gjort feil
• ta saken inn for domstolene

Dersom en part ber statsforvalteren om å se på saken på nytt, må statsforvalteren vurdere om det er nye opplysninger som gir grunnlag for å omgjøre eget vedtak etter forvaltningsloven § 35. Hvis statsforvalteren tar anmodningen til følge, gjelder de vanlige saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven for enkeltvedtak. Derimot vil en beslutning om å ikke ta saken opp på ny, ikke være et enkeltvedtak. Saken avsluttes hos statsforvalteren.

Forvaltningsloven § 25 inneholder regler om hva begrunnelsen skal inneholde:

• Reglene eller forskriften som vedtaket bygger på.
• Faktum som er lagt til grunn i vedtaket.

I tillegg bør hovedhensyn som har vært avgjørende for statsforvalterens skjønnsutøvelse nevnes.

Reglene om begrunnelsens innhold i § 25 må ses på som minimumsregler. Jo mer inngripende eller alvorlig avgjørelsen er for klageren, jo grundigere bør begrunnelsen være. Avgjørelsen og begrunnelsen må være skrevet på en forståelig måte for klageren.

Statsforvalteren må forklare resultatet av prøvingen av faktum (bevisvurderingen). For eksempel må de individuelle behovene til klageren og alle som omfattes av tjenesten, være beskrevet slik at det klart går frem hva som har vært avgjørende for konklusjonen. 

Faktumet vil i mange saker være kjent for klageren på forhånd. Det er likevel viktig at statsforvalteren kort og nøyaktig beskriver opplysningene som har hatt betydning for vedtaket. Det vil gjøre det mulig for de involverte å se at statsforvalteren har lagt vekt på riktige og relevante opplysninger. I tillegg vil statsforvalteren få rettet opp eventuelle misforståelser og uriktigheter.

Statsforvalteren skal i begrunnelsen vise til hjemmelen (lovbestemmelse, forskrift, rundskriv osv.) for vedtaket. Det er nok å vise til den delen av hjemmelen som er relevant. Begrunnelsen bør gjengi de ordene og formuleringene i hjemmelen som er avgjørende for spørsmålet som blir behandlet i saken.

Mange av ordene og formuleringene i lovbestemmelsene har rom for tolkning. Begrunnelsen må inneholde en forklaring på hvordan statsforvalteren forstår den aktuelle lovbestemmelsen (operasjonalisering). Statsforvalterens tolkning av lovbestemmelsen bør sammenlignes med Nav­-kontorets tolkning, med en forklaring hvis Nav-­kontoret har forstått bestemmelsen feil.

Statsforvalteren bør redegjøre for den eller de problemstillingen(e) vedtaket bygger på.

Vurderingen skal ikke bestå av ren gjengivelse av faktum. Vurderingen skal kun bygge på opplysningene som har betydning for statsforvalterens prøving. Statsforvalteren må være oppmerksom på at nye opplysninger ikke blir presentert i vurderingen.

Statsforvalteren bør også informere om hvilke påstander fra klageren som ikke blir sett på som relevante eller avgjørende for saken.

Klageren og Nav-kontoret kan ha forskjellige oppfatninger av hva som er faktum i saken. Statsforvalteren kan ikke kun vise til motstridende opplysninger om faktiske forhold, særlig ikke der opplysningene antas å være av betydning for sakens rettslige eller skjønnsmessige vurdering. Statsforvalteren må avgjøre hvilket faktum som skal legges til grunn i saken. Det er ikke krav om at statsforvalteren skal beskrive hvordan vurderingen av faktum er gjort (bevisvurderingen) men statsforvalteren må forklare resultatet av vurderingen. Kravet til bevisvurderingen er alminnelig sannsynlighetsovervekt, som betyr at sannsynligheten må være over 50 prosent.

Etter ordlyden i forvaltningsloven § 25 tredje ledd er det ingen plikt til å redegjøre for selve skjønnsutøvelsen, men statsforvalteren bør nevne de hovedhensyn som har vært avgjørende for vurderingen. Hvis det er gitt retningslinjer for bruken av skjønn, er det nok at statsforvalteren viser til disse der de er brukt. Som nevnt ovenfor, skal begrunnelsen for vedtaket også vise at saksforholdene/brukerens situasjon er riktig vurdert, og ikke bærer preg av vilkårlighet eller at det er tatt utenforliggende hensyn. Statsforvalteren må være konkret i beskrivelsen av hvilke hensyn og argumenter det er lagt vekt på ved skjønnsutøvelsen, og hvordan de ulike hensynene er vektet mot hverandre.

Ut fra det som har vært tema for statsforvalterens prøving i den konkrete saken, skal statsforvalteren til slutt gjøre rede for og oppsummeres hvilke eventuelle feil som er funnet i Nav-kontorets vedtak, og hva som har sviktet. I de sakene som blir realitetsbehandlet kan feilen være

• feil rettsanvendelse
• uriktig faktum
• feil ved saksbehandlingen
• feil ved skjønnsutøvelsen
• en kombinasjon av kulepunktene over

Vedtaket (konklusjonen) må følge som en naturlig og logisk konsekvens av statsforvalterens begrunnelse, slik at det er klart samsvar mellom begrunnelsen og konklusjonen. Statsforvalteren må formulere konklusjonen kortfattet, utvetydig og lett forståelig for klageren.

Statsforvalteren bør gi en nærmere veiledning om hva konklusjonen faktisk innebærer. Har for eksempel statsforvalteren opphevet Nav-­kontorets vedtak, må statsforvalteren veilede om at Nav­-kontoret skal vurdere saken på nytt. I tillegg må statsforvalteren gi en forklaring på hva Nav-kontoret skal vurdere på nytt.

Se punkt 10.14 om behandling av klage på dekning av sakskostnader.

Forvaltningsloven § 36 bestemmer at det organet som avgjør spørsmålet om sakskostnadene, er ansvarlig for å dekke kostnaden. Bestemmelsen gir likevel statsforvalteren rett til å pålegge Nav-kontoret som førsteinstans å dekke sakskostnader dersom statsforvalteren endrer Nav-kontorets vedtak på grunn av saksbehandlingsfeil eller feil rettsanvendelse.

Hvis statsforvalteren endrer Nav-kontorets avgjørelse til klagerens gunst, er det statsforvalteren som i første instans tar stilling til om vilkårene for dekning av sakskostnader i forvaltningsloven § 36 er oppfylt.

Dersom statsforvalteren avslår krav om dekning av sakskostnader i en klage som gjelder rett til tjenester etter sosialtjenesteloven, er det Arbeids- og velferdsdirektoratet som er klageinstans, se vedtak om delegering av myndighet fra Arbeids- og sosialdepartementet til Fylkesmannen, Statens helsetilsyn og Arbeids- og velferdsdirektoratet av 4. juni 2018 punkt 3.1.