4. Samtaler med barn og unge

Alle barn i Norge har en rett til å bli hørt i spørsmål og saker som handler om og gjelder dem. Dette er en grunnlovsfestet rettighet etter Grunnloven § 104, og den er ytterligere presisert som barns rett til medvirkning i barnevernloven jf. § 1-6. Å høre på det barn har å si og hva de mener, er viktig for å få forståelse av hvordan de opplever egen situasjon. Barnekomiteen har uttalt at barnekonvensjonen artikkel 3 om barnets beste ikke anses ivaretatt med mindre barnet har fått mulighet til å uttrykke seg. Barnekomiteen fremhever også at dette er en streng forpliktelse, og at de som skal snakke med barnet legger til rette for at barnet fritt kan uttrykke seg, og at synspunktene til barnet blir tillagt behørig vekt, i tråd med Generell kommentar nr.12.

For at statsforvalter skal få et representativt bilde av situasjonen på institusjonen er det viktig å få perspektivene til barn og unge fram, og om det er samsvar mellom barnas opplevelser og den øvrige informasjonen statsforvalter innhenter. Barn vil gjennom sine erfaringer gi beskrivelser som har betydning for hvordan deres rettigheter ivaretas og følges opp av institusjonene. Et viktig mål med institusjonstilsynet er at barn og unge skal gis en mulighet til å uttale seg om hvordan de har det på institusjonen.

Etter tilsynsforskriften § 8 skal statsforvalter ta kontakt med det enkelte barn å tilby dem en samtale. I tråd med tildelingsbrevet skal statsforvalteren registrere antallet barn som bor på institusjonen på tilsynstidspunktet, hvor mange som ble tilbudt samtale og hvor mange barn og unge som ble snakket med under tilsynet. Antall barn som er registrert vil derfor være høyere enn det totale antallet barn som bor eller har bodd på institusjon det aktuelle året, ettersom barna registreres hver gang det er tilsyn. 

I tabellen under viser de grønne søylene hvor mange barn som bodde på institusjonen på tilsynstidspunktet. De gule søylene viser hvor mange samtaler statsforvalter gjennomførte.

På landsbasis snakket statsforvalter i 2020 og 2021 med henholdsvis 48 % og 43 % av barna som bodde på institusjonen da tilsynene ble gjennomført. Prosentvis er det statsforvalterne i Oslo og Viken og Vestland som snakker med færrest barn. Samtidig er det disse som totalt sett snakker med flest barn på landsbasis.

Alle embetene, med unntak av Statsforvalter i Troms og Finnmark, har hatt en prosentvis nedgang i antall gjennomførte samtaler fra 2020 til 2021. Statsforvalter i Troms og Finnmark har hatt en liten økning fra 60 % i 2020 til 63 % i 2021.

I de fleste årsrapportene beskriver statsforvalterne at de har forhåndsdefinerte temaer som de ønsker å snakke med barna om, men at det også legges til rette for en mer generell prat med utgangspunkt i det barna er opptatt av og ønsker å snakke om. Jevnt over beskriver årsrapportene fra 2020 og 2021 at statsforvalter tar direkte kontakt med barn under tilsynet, og at de fleste tilsyn gjennomføres på ettermiddag og kveld for å øke muligheten for å treffe de barna som bor der. 

Statsforvalteren i Innlandet gjennomfører flest samtaler sett i forhold til antall barn som får tilbud om samtale. De beskriver at de har hatt fokus på medvirkning og rutiner for samtaler med barn. De viser også til positive erfaringer med bruken av samtaleverktøyet, HER BOR og NÅ ER, blant annet ved at de oppnår gode samtaler og at barna får gitt uttrykk for sine behov og meninger.

Samlet beskriver statsforvalterne at de legger til rette for å ha samtaler med barn og unge. Dette gjør de blant annet ved å sende ut informasjon i brev i forkant av tilsynene. Enkelte sender også SMS. Flere beskriver også hvordan de tar direkte kontakt med barn og unge som de treffer på tilsynet og gir tilbud om samtale. Alle statsforvaltere, med unntak av Oslo og Viken, beskriver at de primært gjennomfører tilsyn på ettermiddag/kveldstid, eller når det er kjent at barna er hjemme.

Det fremstår jevnt over som en utfordring å få til samtaler med de barn og unge som bor på institusjon. Statsforvalterne har hatt fokus på hvordan de skal gjøre tilsynene mer relevante for barna. I årsrapporten fra Agder i 2020 beskrives det hvordan de tilpasser sine tilsyn, særlig ved de avdelingene hvor det kun bor ett barn.

«vi gjennomfører alltid et anmeldt tilsyn først for å sikre oss om at barna er kjent med at vi kommer. Det er også barn i våre avdelinger som ikke håndterer at det kommer uanmeldte personer til avdelingen, og av hensyn til barnets beste har vi respektert dette og kommer anmeldt».

Flere statsforvaltere viser i sine årsrapporter til at pandemien gjorde det mer utfordrende å bevege seg inne på institusjonen, og at de naturlige møtene med barn og unge som de har pleid å ha, ikke i samme grad var like lett å gjennomføre.

I fire årsrapporter refereres det til informasjon som har kommet frem i samtaler med barn og unge. Denne informasjonen bidrar til å danne et inntrykk og en viktig forståelse av hva barna ønsker å formidle til statsforvalter. I hovedsak handler det som kommer frem om hvordan barna trives og hvor trygt de opplever at det er å bo på institusjon.

På landsbasis er statsforvalters generelle inntrykk og vurdering at mange barn har det bra, og at institusjonene strekker seg langt for å ivareta barn og unge som bor hos dem. To beskrivelser gir en god oppsummering av det generelle inntrykket til statsforvalterne for 2020 og 2021.  

«De fleste beboerne forteller om at de har det bra og trives på institusjonen. De sier at de voksne er snille, og at de går langt for å hjelpe dem i hverdagen og med strevet deres. Det er også vårt hovedinntrykk.»

«Statsforvalteren opplever at institusjonene fremstår med engasjement og med ønske om å gi barn og unge god omsorg i tiden de bor hos dem.»

Det blir også trukket frem i tre av årsrapportene at det er flere barn som ikke opplever institusjonen som trygg. Og det gis et innblikk i hvilke utfordringer og opplevelser barna har. De tre statsforvalterembetene som beskriver dette, snakket samlet med i overkant av 30 % av alle barna på landsbasis. Barna forteller om hvordan de opplever kontakten med de voksne og med de andre barna på institusjonen, at mange ikke trives og at de voksne ikke har tid til å ta vare på barna slik de ønsker. 

Statsforvalter i Vestland gir i større grad en samlet vurdering av samtalene de har hatt med barn og unge enn de øvrige statsforvalterne. Både i 2020 og 2021 beskriver de hvordan barna ønsker mer kontakt med de voksne, og at det er de barna som lager uro som får oppmerksomhet. Dette utdraget er hentet fra rapporten for 2021.

«Barna fortel om vanskar med å stole på vaksne, eller at dei opplever dei vaksne som lite interessert i dei. Nokon fortel om ulik behandling av barna frå dei vaksne sin side. Dei opplever at dei vaksne brukar tida på dei som lagar uro og konfliktar. Fleire etterlyser tettare kontakt med vaksne som har tid. Andre fortel at dei har vaksne på institusjonen som dei stolar på, og at de opplever at dei vaksne høyrer på dei og tek dei på alvor.»

Barnas opplevelser og erfaringer med å bo på institusjon varierer. Det er barn som trives og som opplever trygghet og ivaretakelse fra de voksne, mens andre barn opplever at de voksne ikke er tilstrekkelig til stede for dem. Tilsvarende variasjon i barnas opplevelser fremkommer også i statsforvalter i Agder sin oppsummering.

«Mange ungdommer gir uttrykk for at de trives og har det bra på institusjonen, det er likevel mange som gir et sterkt uttrykk for å mistrives. Det handler om regler på institusjonen, at de voksne ikke oppfører seg likt, utfordring at de voksne ikke jobber med "hjertet" og at de ikke opplever å bli møtt med tilstrekkelig varme og omsorg. Mange klager over alt for mange voksne å forholde seg til. Ofte uttrykker de at de trives med de andre ungdommene.»

For enkelte barn kommer det frem at det å bo på institusjon oppleves som utrygt. De uttrykker at de er redde i samtaler med statsforvalter. Statsforvalter i Vestfold og Telemark gir en konkret oppsummering av barnas opplevelse på denne måten.

«Flere beboere tar opp at de er redde og opplever institusjonsmiljøet som utrygt, og at de voksne ikke i tilstrekkelig grad klarer å trygge institusjonsmiljøet.»

Statsforvalteren i Vestland gir en mer konkret vurdering av i hvilke situasjoner barna føler seg ekstra utsatt og redde. Her handler det også om hvordan barna i mangel på ivaretakelse og skjerming fra voksne forsøker å beskytte seg selv.

«Det er fleire barn som har fortalt om at dei ikkje kjenner seg trygge på institusjonen. Fleire barn har satt ord på korleis det vert opplevd å vere vitne til at tilsette brukar tvang mot andre barn, og at dei ikkje alltid blir skjerma frå slike hendingar. Andre har skildra korleis dei prøver å beskytta seg frå skremmande situasjonar der andre barn utagerer, og kor de tilsette ikkje alltid klarar å ta vare på dei eller hjelpe dei å kjenne seg trygge undervis eller i etterkant av hendinga.»

Disse få, men sentrale vurderingene, viser at barnas opplevelser varierer og at det er mange som opplever de voksne som trygge og ivaretakende. Det er imidlertid urovekkende at det tilsvarende er barn som har de motsatte erfaringene.