7. Statsforvalternes behandling av klager etter rettighetsforskriften

Dersom barnet eller barnets foresatte mener institusjonen har begått brudd på rettighetsforskriften, kan dette påklages til statsforvalteren^[13]. Barns mulighet til å klage er en viktig rettssikkerhetsgaranti og det er avgjørende at de er kjent med sin rett til å klage. Det er nylig utarbeidet en ny nettside med veiledning til barn som vil klage på barnevernet^[14].

Klagene kan rette seg mot alle forhold ved institusjonen. Statsforvalteren skal vurdere alle sider av saken. Om barneverninstitusjonen har fulgt saksbehandlingsregler, lagt de riktige faktiske forhold til grunn, og om institusjonen har anvendt loven riktig når de har besluttet å bruke tvang. Utfallet i en klagesak kan være at statsforvalteren er enig i institusjonens vurdering og at vedtaket derfor stadfestes, eller at barnet som klager gis medhold og at vedtaket endres. Ved overprøving er det ikke alltid vedtaket vil føre til en faktisk endring, ettersom tvangen allerede er utøvd. Et endringsvedtak vil da være en konstatering av at tvangen var ulovlig. Det er viktig at barna benytter klageordningen når de av ulike grunner ønsker å klage på avgjørelser etter rettighetsforskriften. Flere klagesaker vil skape sikkerhet om at institusjonen har fulgt loven, og avdekke når den ikke har fulgt den.

Tvang er et alvorlig inngrep i barnets personlige integritet, og skal kun brukes i de tilfellene hvor lovens vilkår er oppfylt. Derfor er det viktig at barn bruker klageretten sin, slik at statsforvalter kan følge med på institusjonens praktisering av tvangsbruk. Barnets rettsikkerhet ivaretas. Og institusjonene får nødvendig korreks for ulovlig tvang, slik at de ut kan endre ulovlig praksis. At det er mange klagesaker må dermed anses som en fordel.

Samlet har det vært en nedgang i 2021 på antall klager, selv om antallet tvangsprotokoller har vært relativt stabilt. Figuren under viser utviklingen av antall klagesaker i årene fra 2017 til 2021. Fra 2020 og til 2021 var det en nedgang i antall klager på nesten 48 %. 

Det neste diagrammet viser forholdet mellom antall innsendte tvangsprotokoller etter §§ 14, 15, 16, 17, 22, 24, og 25 og antall innsendte klager årene 2020 og 2021.

Som tabellen viser har det vært en markant nedgang i antall klager fra 2020 til 2021. Og at antall tvangsprotokoller har vært relativt stabil, eller noe redusert. Unntaket er vedtak om § 14- tvang i akutte faresituasjoner. Til tross for antall tvangsprotokoller her har økt med nesten 17 %, har likevel antall klager vært redusert med nesten 42 % fra 2020 til 2021. Dette selv om det er disse tvangsprotokollene som påklages oftest. Det neste diagrammet synliggjør denne variasjonen mellom antall protokoller og antall klager som ble sendt til statsforvalter etter § 14.

Fem av statsforvalterne kommenterer nedgangen i antall klager i sine årsrapporter. Statsforvalter i Rogaland påpeker.

«Tvangsbruk som ble påklaget og overprøvd av statsforvalteren økte fra 18 i 2019 til 81 i 2020. I 2021 mottok statsforvalteren 24 klager på tvang. Vi ser altså en nedgang i klager til tross for at tvangsbruken har økt.»

Statsforvalter i Troms og Finnmark beskriver følgende.

«Statsforvalteren registrerer en ganske stor nedgang i antall klager fra barn på barneverninstitusjoner fra 52 klager i 2020 til 20 klager i 2021. Vi vurderer at bakgrunnen for dette er sammensatt. Noe skylles nok naturlige svingninger, noen klager mer enn andre (vi hadde for eksempel ett barn i 2020 som klaget på alle tvangsprotokollene), mens noe også kan skylles omlegging fra Bufdir og bruk av nye maler for tvangsprotokoller og egen mal for klage. Vi vil se nærmere på dette, og dersom det også har vært nedgang hos de andre statsforvalterne, bør dette kanskje også sees på av Bufdir. Dersom nye maler gjør at færre barn klager, er dette svært uheldig.»

Statsforvalter i Innlandet viser også til den markante nedgangen, og hvordan det har blitt adressert.

«Vi merker oss at totalt antall protollføringer har økt fra 2020. I 2020 ble det ført 452 protokoller, til tross for at det var flere institusjonsavdelinger. Det er særlig økning i antall vedtak på bruk av tvang i akutte faresituasjoner og på bevegelsesbegrensninger i 2021. Samtidig var det en stor nedgang i antall klager på bruk av tvang i 2021, uvisst av hvilken grunn. I 2021 behandlet vi 12 klager på bruk av tvang, mot 68 klager i 2020. Nedgangen har vært tematisert både under tilsyn og på institusjonsledersamling.»

Tilsvarende bekymring deles av Statsforvalteren i Vestland.

«I 2021 fekk vi 1300 vedtak om tvang, og behandla 15 klager om tvang etter rettigheitsforskrifta. Talet på klagar på tvang er sterkt redusert frå 2019 og 2020 då vi handsama mellom 60 - 68 klager på tvang etter rettigheitsforskrifta. I tidlegare år har barn fått medhald i om lag 20 % av klagane, i år fekk barn medhald eller delvis medhald i 40 % av klagane. Vi er usikre på kva som er årsaka til nedgangen i talet på klagar frå barn. Vi har sett i verk tiltak for å undersøkje kva som er årsaka.»

[13] Rettighetsforskriften § 27 (FOR-2011-11-15-1103, erstattet av FOR-2022-12-20-2358 Forskrift om barns rettigheter i barnevernsinstitusjon, gjeldende fra 2023)

[14] Barnas barnevernsklage 

Klagesakene skal ha en saksbehandlingstid som reflekterer sakens alvorlighet. For barn og unge som blir utsatt for tvang, inngrep eller begrensninger, er det viktig at de får avgjort saken sin raskt. Det er flere årsaker til at dette er viktig - at tvangen kan pågå mens klagebehandlingen skjer, og at det er viktig å identifisere, kontrollere og stoppe ulovlig tvangsbruk. Hvor mange klagesaker de enkelte statsforvalterne behandler, varierer. Dette henger naturlig nok sammen med at antall tvangsprotokoller og antall institusjoner i de ulike embetene varier.

Det er et krav om at minst 90 prosent av klager på bruk av tvang i barneverninstitusjoner og omsorgssentre skal behandles innen 1 måned. Både i 2020 og 2021 var det 6 av 10 embeter som behandlet 90 % av klagene innenfor dette kravet. De seks embetene dette dreier seg om, behandlet 34 % av alle klagene på landsbasis. Tre av embetene som hadde over én måned behandlingstid, behandlet 80% av klagene innen en måned. Disse tre embetene behandlet 55% av alle klagene på landsbasis. 

Trøndelag er det embetet med lavest måloppnåelse med 70 % av alle klager behandlet innen 1 måned. De beskriver også dette og forklarer hvorfor i sin årsrapport.

«Fem av klagene med saksbehandlingstid over 1 måned skyldes behov for å innhente ytterligere informasjon (dokumentasjon og samtaler med barnet/ungdommen). Gjennomsnitt saksbehandlingstid ligger på 0,9 mnd i 2021, noe som viser at klager på tvang prioriteres hos oss.»

Statsforvalterens registreringer viser at de i et stort flertall av sakene stadfester institusjonens vedtak om tvang og dermed er enig med institusjonen. Andelen stadfestelser har vært stabilt over flere år, som vist i figuren nedenfor.

Tabellen under viser hvordan andel medhold fordeler seg mellom de ulike embetene for de to siste årene.  

Som tabellen viser, var det i 2020 mindre variasjon mellom statsforvalterne på andelen av medhold, mens tallene for 2021 viser en større variasjon mellom embetene. Statsforvalter i Agder er den som både i 2020 og 2021 skiller seg ut med andelen medhold på 33 % og 46 %, og de lå dermed også høyt over landssnittet på henholdsvis 19 % og 24 %.

I 2021 ser vi en markant endring på andel medhold fra 2020 hos flere embeter. Dette varierte mellom de som hadde en klar økning av medhold, som Statsforvalteren i Troms og Finnmark, Vestland og Trøndelag. Mens statsforvalterne i Rogaland og Vestfold og Telemark reduserte andelen medhold til 2021.  

På landsbasis ser vi at andelen stadfestelser av protokollene er høy, og at dette er stabilt over tid. Det er noe variasjoner i andelen medhold de to siste årene for de tvangsprotokollene som benyttes hyppigst (med unntak av rusmiddeltesting etter § 25). Den neste oversikten viser andel av medhold av klager for 2020 og 2021.

I 2020 og 2021 var det prosentvis lik andel medhold på klager på vedtak om tvang i akutte faresituasjoner etter § 14 og begrensninger i bevegelsesfrihet etter § 22

Som nevnt tidligere er vedtak om tvang etter § 14 – tvang i akutte faresituasjoner, en alvorlig form for tvangsbruk, og det er derfor også viktig å ha oversikt over antallet klager som gjelder for disse protokollene. I perioden 2017 til 2019, var § 14 en av de mest påklagede tvangstypene, og den tvangstypen som statsforvalteren oftest ga medhold i. Fra 2019 til 2020 gikk antallet klager ned fra 200 til 163, og fra 163 til 95 i 2021, mens statsforvalterens andel medhold har økt fra 25 prosent til 34 prosent. Vilkårene for denne tvangsbruken er strenge. Og den høye andelen medhold på klager, kan indikere at institusjonen har benyttet ulovlig tvang – noe som er svært alvorlig.