5. Statsforvalternes vurdering av institusjonene

Av statsforvalters nærmere 1000 tilsyn med barnevernsinstitusjoner er det generelle inntrykket at institusjonene gir et godt tilbud til mange barn. Det fremheves at institusjonene har fremstått som omstillingsdyktige for å imøtekomme barnas behov under pandemien. Generelt beskrives det at institusjonene tilrettelegger for å gi god omsorg, og at institusjonene er opptatt av at barna skal være trygge og trives på institusjonene, og at barna skal få medvirke.

Likevel beskriver statsforvalterne også et utfordringsbilde som er likt både i 2020 og 2021. I hovedsak fremstilles tre områder som særlig bekymringsfulle og utfordrende for institusjonene:

• Institusjonstilbudet er ikke tilpasset barnas behov
• Manglende samarbeid og ansvarsplassering får konsekvenser for barna
• Institusjonenes ledelse og styring påvirker hvordan institusjonene ivaretar barnas behov

Dette er ikke nye eller ukjente utfordringer, men det er verdt å merke seg at tendensen er lik på landsbasis.

Statsforvalterne beskriver bekymring for om barna som bor på institusjon får den hjelpen de trenger. Statsforvalteren i Innlandet oppsummerte i 2020 deres vurdering av situasjonen på denne måten:

«Statsforvalter er bekymret for om barn og unge blir utredet godt nok og om de får rett tiltak til rett tid. Vi ser at kartlegging av psykisk og fysisk helse er en viktig faktor for at barn får riktig tjenestetilbud. Der hjelpe- og utfordringssituasjonen for barnet viser seg å være større enn først kjent, er vi også en del ganger bekymret for om kommunene ivaretar sitt oppfølgingsansvar godt nok. Det kan synes som om institusjonene enkelte ganger blir sittende med for stor del av ansvaret for barnets totale situasjon.»

Flere statsforvaltere beskriver at barna bor i institusjonstiltak som ikke er tilpasset dem. Statsforvalter i Trøndelag formulerer dette slik.

«Vi møter ungdom som har sammensatte behov og som trenger hjelp fra flere instanser på samme tid. Det oppstår også spørsmål om tiltaket/ botilbudet som er valgt er godt nok, med tanke på ungdommens behov. Samtidig ser vi at det ikke finnes tilgjengelig tilbud som kan ivareta de behovene som ungdommene gjerne har.»

Dette handler særlig om barnets behov for helsehjelp. Følgende er også et sitat hentet fra Statsforvalter i Trøndelag fra 2020 og 2021. 

 «SF vurderer at barn og unge har større og mer sammensatte hjelpebehov. Mange har behov for helsehjelp og at de får dette under plasseringen. Men, det er stilt spørsmål om enkelte barn får den hjelpen de har behov for. Særlig dreier det som om psykisk helse og spesialisthelsetjenesten gir et tilstrekkelig tilbudt.»

Statsforvalteren i Vestfold og Telemark fremhever også dette. Det handler både om hjelpen barna får på institusjonen de bor på, men også hjelpen barna får av instanser utenfor institusjonen.

«Våre institusjoner må i periodevis håndtere veldige psykisk syke ungdommer. De har tett samarbeid med helsetjenesten, men mangelen på helsetilbud utenfor institusjonene er utfordrende. Dette er alvorlig vedvarende bekymring som ikke utelukkende kan forklares med koronapandemien.»

Statsforvalterne trekker frem hvor viktig, men også hvor vanskelig det fremstår, å sikre at barn som bor på institusjon får den hjelpen de trenger. Statsforvalter i Oslo og Viken er et av flere embeter som beskriver bekymring til om barn får den psykiske helsehjelpen de trenger:

«En stor andel av beboerne på barneverninstitusjonene har psykiske helseutfordringer. Vi har tidligere gitt tilbakemelding om våre bekymringer som gjelder helsetilbudet til disse barna. Denne bekymringen er i 2021 som foregående år, forsterket med utgangspunkt i de sakene vi har blitt kjent med.»

Det får konsekvenser for barna når tiltakene de bor i ikke er tilpasset deres behov. Statsforvalterne beskriver at dette fører til uplanlagte flyttinger og midlertidige bosituasjoner. Konsekvenser for barna er at de ender opp med en atferd som kan sette både dem og andre i fare. Når institusjonene ikke er tilpasset barnas behov, blir det utfordrende å jobbe med barnas sterke uttrykk. Institusjonene har ofte ikke de nødvendige faglige rammene eller kompetansen til å imøtekomme og ivareta disse barna. Statsforvalter i Møre og Romsdal beskriver dette slik.

«noen barn i institusjoner har andre utfordringer enn det de faglige rammene i institusjonene er lagt til rette for. Dette gjelder først og fremst omfattende rusbruk og alvorlige psykiske lidelser. Dette fører til at barna ikke får slik hjelp de trenger og at de blir flyttet til andre tiltak, uten at det er planlagt. (…) Det er et dilemma i tilsynsarbeidet at ikke alle barn får tilbud som er tilpasset utfordringene sine.»

Dette forsterkes og understøttes også blant annet av statsforvalterne i Innlandet, Vestland og Agder. Statsforvalter i Innlandet beskriver det slik.

«Bekymringen er størst for de barna og ungdommene med sammensatt problematikk, og der det ikke finnes tiltak å tilby som kan imøtekomme deres behov. Dette er ungdom med gjentatte flyttinger og relasjonsbrudd, psykiske helseutfordringer/lidelser og rusutfordringer. Vi erfarer at dette er ungdom som setter både seg selv og andres helse i fare.»

Statsforvalter i Vestland beskriver både i 2020 og 2021 hvordan manglende oppfølging av barns behov gir utslag i hvordan barna har det på institusjonene, og at ustabilitet og utrygghet bidrar til å skape uheldige hendelser og situasjoner. Dette er hentet fra årsrapporten fra 2021.  

«Vi ser òg ei auke i talet på barn som treng oppfølging frå psykisk helsevern på barnevernsinstitusjonar. Vår vurdering er at fleire av barna vi møter viser teikn på alvorleg psykiske vanskar, og vi meiner lang ventetid og omsyn til smittevern gjer at fleire ikkje får god nok hjelp raskt nok. Vi vurderer òg at helsevanskane kan vere ei årsak til at nokon barn trekker seg unna omsorg og oppfølging frå vaksne, og vi trur at helsevanskar og ulike behov hos barna i ei barnegruppe, kan føre til meir utryggheit, konfliktar og alvorlege hendingar.»

Når barna blir utrygge og atferden blir utfordrende, kan det gjøre noe med relasjonen mellom de ansatte og barna, og en beskrivelse av hvilke konsekvenser det kan få for barna ble beskrevet av statsforvalter i Agder i 2020.

«Det har vært avdelinger der barn har så store utfordringer at barna ikke har fått den omsorgen de skal ha, og at de ansatte ikke har klart å komme i posisjon til barna som har ført til en økning av kriminalitet og rusbruk. Statsforvalter ser i disse tilfellene at ansatte får større fokus på å straffe/begrense enn å forebygge. Uheldige sammensetninger, og at institusjonene har få virkemidler for å skjerme beboeren for hverandre i perioder, og at de ikke kan si opp allerede inngått avtaler.»

I 2020 beskrev statsforvalteren i Trøndelag det slik.

«Bekymring knyttet til at barn og unge opplever gjentatte flyttinger under oppfølging og omsorg av barnevernet. SF har vært i kontakt med flere barn og unge som har blitt flyttet ut fra institusjoner, for å bli flyttet inn i nye og midlertidige omsorgstilbud, før innflytting i ny institusjon. Endring av symptomer og uttrykk som gir utfordringer knyttet til institusjonens rammer for ivaretakelse, og at barn på § 4-12 på nytt må flytte. Flytting skjer over lange geografiske områder. Og at det er skadelig for barn og unge med gjentatte flyttinger og relasjonsbrudd.»

Syv av ni embeter beskriver i sine årsrapporter for både 2020 til 2021 at det er uklart hvordan ulike instanser ivaretar sitt ansvar for barna som bor på institusjon.

Statsforvalteren i Trøndelag gir en beskrivelse som dekker mange av aspektene som kommer frem fra øvrige statsforvaltere.

«2021 har Statsforvalteren i økende grad blitt involvert i flere enkeltsaker, der barn og ungdom bor i barneverninstitusjon, og har omfattende rus og/eller helsemessige utfordringer, psykiske lidelser og/eller diagnoser innenfor autismespekteret. Flere av disse barna har ikke blitt fanget opp tidlig nok og/eller fått tilstrekkelig tilbud og oppfølging fra den kommunale helsetjenesten og evt. spesialisthelsetjenesten. Når utfordringene har utviklet seg, blir det vist til manglende tilbud innenfor helselovgivningen, og det fremstår som om barneverntjenesten er instansen som tar ansvar selv om det vurderes at problematikken ligger utenfor barnevernets ansvarsområde og ut over det barnevernstiltak generelt og barneverninstitusjonen spesielt kan ivareta.»

Seks av ni årsrapporter i 2020 og 2021 beskriver viktigheten av god ledelse og styring som ledd i å sikre god systematikk og oppfølging i arbeidet. Og dermed som en forutsetning for å gi barn og unge et godt omsorgs- og behandlingstilbud. Enkelte årsrapporter viser konkret til manglende styring og ledelse, mens andre viser til manglende systemer, først og fremst i forbindelse med oppfølging og evaluering av alvorlige hendelser. Tre av statsforvalterembetene viser til tilsyn som konkluderte med lovbrudd på institusjonenes manglende internkontroll, styring og ledelse. Flere beskriver mangler i internkontroll og oppfyllelse av forskrifter som regulerer institusjonsdriften.

Statsforvalter i Agder beskrev i 2020 viktigheten av god ledelse.

«Der hvor det er god ledelse er det god oppfølging av de ansatte som fører til et strukturert og systematisk arbeid med beboerne.»

En tilsvarende vurdering ga Statsforvalter i Vestfold og Telemark i 2021. 

«De institusjonene som lykkes best kjennetegnes blant annet ved tilstedeværende leder, tilfredsstiller vilkårene i kvalitetsforskriften og at de klarer å skape en relasjon til ungdommene.»

Videre kommer det også frem at selv om lovbrudd blir rettet, så fører ikke det nødvendigvis til at endringene vedvarer. I tillegg til å ha gode systemer, rutiner og prosedyrer, kreves samtidig tid, ressurser og kompetanse for å opprettholde og implementere disse endringene slik at de fører til varig forbedring. De neste utdragene tydeliggjør betydningen det har for barna at institusjonen har gode systemer som sikrer kontinuitet, og på den måten ivaretar behovene til det enkelte barn.

«Mange barn som har betydelig strev med skolegang og psykisk helse, og noen med rus og kriminalitet. Dette er forhold som setter store krav til institusjonens kompetanse, bemanning, styring og ledelse.»

Statsforvalter i Vestfold og Telemark beskriver kjennetegn på institusjoner med utfordringer på denne måten.

«Bekymringen er blant annet knyttet til mangel på tydelig ledelse og internkontroll, hyppig bruk av vikarer og manglende forståelse og kunnskap om hvordan oppnå formålet med plasseringen. Kjennetegnet ved flere av disse institusjonene er at lovbrudd blir rettet, men at effekten ofte er kortvarig.»

Statsforvalter i Oslo og Viken beskrev både i 2020 og 2021 at lovbrudd som ble avdekket i mange tilfeller var knyttet opp mot manglende styring og internkontroll.

«Mange av institusjonene har etter vår erfaring gode systemer som ivaretar barnas rettssikkerhet når det gjelder bruk av tvang, lovpålagte dokumenter og at barna får den omsorg og behandling som ligger til grunn for plasseringen. En forutsetning for å kunne gi gode tjenester er at det er samsvar mellom teori og praksis. Vi har derfor sett nødvendigheten av å ha fokus på systematisk styring og internkontroll.»

Statsforvalter i Innlandet har lignende beskrivelse.

«Statsforvalter ser at mangel på systematisk forebygging gir stor sårbarhet for uheldige hendelser og tvangsbruk. Og selv institusjoner som arbeider godt forebyggende har et klart behov for bidrag av andre instanser som følger opp utsatte barn for å gi et godt og sammensatt tilbud, herunder samarbeidet med spesialisthelsetjenester og skole/ dagtilbud.»