10. Helsetilsynets anbefalinger

• Basert på disse åtte barnas historier er samarbeid og samordning den viktigste utfordringen Helsetilsynet ser for å sikre barns rettigheter. På tross av at helsemyndigheter og barnevernsmyndigheter har samarbeid om å utvikle regelverk og veiledere som skal bidra til samarbeid, er det fortsatt arbeid i siloer som preger bildet. Selv om det gjøres til dels godt arbeid av kompetente ansatte innenfor de ulike sektorene, svikter samarbeidet, og det samlede tilbudet blir ikke slik barnet har behov for.
  
  Regelverket er nylig gjennomgått og revidert for å legge til rette for at tjenester med ulike profesjoner, og ulike faglige kulturer kan arbeide sammen om å analysere det enkelte barns behov slik at alle har samme forståelse og samme mål.
  
  Det er behov for organisatoriske insentiver og faglige verktøy som sikrer en felles og koordinert innsats. Målet må være at tjenestene tilpasser seg barnas behov, ikke at barna må tilpasse seg tjenestene.
  
  
• Samordnede og sammenhengende tjenester må inkludere kommunale tjenester, både helse- og omsorgstjenester og barnevernstjenester. Når barn viser tegn til atferd som kan være skadelig for dem selv, slik flere av de åtte jentene gjorde tidlig, vil flere kommunale tjenester ha nødvendig kompetanse og virkemidler. Tverrfaglige kommunale team rundt et barn eller en familie som har behov for ulike hjelpetiltak, har potensiale for fleksibilitet og treffsikkerhet som den enkelte tjeneste hver for seg ikke har.
  
  
• Det er behov for å gjennomgå de virkemidlene som er etablert for å bidra til koordinerte tjenester. Når individuell plan bare inngikk i disse åtte tilfellene som noe tjenestene mente barnet burde ha, men barna rent faktisk ikke hadde, er det etter vår vurdering grunn til å se på om det er strukturelle eller andre systematiske hindre som bør fjernes.
  
  
• Mangelfulle kartlegginger av barns behov påvirker muligheten til å finne egnede barnevernstiltak. Barns behov må beskrives detaljert og konkret slik at det blir mulig å tilpasse tilbudene, sette mål og følge med på om målene nås. Barnevernsinstitusjonene har behov for en tydeliggjøring av rammene for å ivareta ungdom som har store helseproblemer og utsetter seg selv for fare. Det er grunn til å tydeliggjøre i hvilke tilfeller og hvordan de ansatte kan gjøre nødvendige begrensinger, når de kan gjøre inngrep i barns personlige integritet og i hvilke tilfeller de kan utøve tvang.
  
  

Barn med den typen sammensatte og alvorlige problemer disse åtte jentene hadde, vil i de aller fleste tilfeller både ha behov for barnevernets omsorg og helsetjenestens behandling. Det er nødvendig å arbeide videre med å utvikle institusjoner som kan ivareta begge behov. Dagens situasjon med gjentatt innleggelse i og utskriving fra spesialisthelsetjenestens døgnenheter og flytting mellom barnevernsinstitusjoner som selv mener de ikke har tilstrekkelig kompetanse, er ikke til barnets beste.

• Psykisk helsevern har faglige begrunnelser for å stille krav om motivasjon, stabil omsorgsbase, avsluttet rusmisbruk eller en viss vekt ved spiseforstyrrelser før det er hensiktsmessig å sette inn psykiatriske behandlingstiltak. Det er behov for at PHBU organiseres slik at helsehjelpen blir fleksibel og tilpasset disse barnas komplekse og omfattende problemer. Det er behov for å gjennomgå kriteriene for tilgang til behandling i PHBU for å sikre barns rett til helsehjelp.
  
  
• Tjenestene bør få plikt til å informere statsforvalterne når barn med tiltak i barnevernet mister livet. Det er etter vår vurdering nødvendig at uavhengig tilsynsmyndighet skal være informert når alvorlige hendelser skjer med barn som er under samfunnets omsorg. Statsforvalter skal vurdere om det er nødvendig å gjennomføre tilsynsaktivitet for å følge opp at tjenestene selv gjennomgår hendelsene og treffer nødvendige og effektive tiltak som skal forebygge lignende hendelser.