7. Vansker med å ivareta omsorg for barna i barnevernsinstitusjonene

Institusjonene ga generelle og dagligdagse beskrivelser av hvordan de jobbet med å tilrettelegge skoletilbud eller dagtilbud, følge opp jentenes aktiviteter og interesser og vanlig planlegging av turer, bursdager eller oppfølging av jentenes ønsker.

Noen av institusjonene beskrev kontakten jentene hadde med jevnaldrende. For enkelte var kontakten de hadde med jevnaldrende god og ønskelig. For andre ble det beskrevet et mer problematisk bilde, ved at jentenes nettverk besto av andre barn med tilsvarende problematikk, noe som vedlikeholdt eller forverret deres egne utfordringer. Det kommer også frem at jentene etablerte relasjoner med andre ungdommer gjennom sosiale medier, og at flere av disse kontaktene hadde en destruktiv innvirkning på jentene.

Når jentene hadde flyttet inn på institusjonen, beskrev personalet (med unntak av på én institusjon) hvordan de jobbet for å komme i kontakt og etablere relasjon med jentene. De beskrev ulike tilnærminger og tilpasninger for å ivareta og gi jentene den omsorgen de trengte. Institusjonene hadde delmål som de jobbet med, og de gjorde tilpasninger og tilrettelegging for å nå disse målene.

Det er gjentatte beskrivelser av hvordan institusjonene forsøkte å tilrettelegge for helsemessig oppfølging, og utfordringer med dette. Institusjonens kontakt med spesialisthelsetjenestene i forbindelse med vurdering av jentenes psykiske helse, og ved innleggelse og utskrivelse fra spesialisthelsetjenesten, beskrives også.

Flere av jentene ruset seg, og flere utviklet et rusproblem mens de bodde i institusjon. For noen av jentene eskalerte eksperimenteringen med rus fort til sterke stoffer og mange overdoser.

Institusjonslivet var preget av alvorlige hendelser som rømninger, selvskading, institusjonens bruk av tvang eller andre inngrep og begrensninger i jentenes personlige integritet. I e-poster, journalnotat og meldinger til Bufetat ser vi gjentatte ganger at institusjonene beskrev utfordringer med å ivareta jentene, og problematisering av rammene som institusjonene opplevde at de hadde for å gi forsvarlig omsorg. Særlig beskrev institusjonene at de ikke opplevde at de hadde de nødvendige rammene for å forhindre jentene i å rømme, skade seg selv eller at jentene kom i situasjoner som kunne være skadelige for dem. Flere vektla at jentenes utfordringer var mer komplekse og utfordrende enn det som kom frem av forespørslene fra Bufetat.

Når jentene hadde uteblitt eller rømt fra institusjonen, utformet institusjonene detaljerte beskrivelser av det de foretok seg, hvem de kontaktet og hvor de lette. Ettersom institusjonene selv oppfattet ikke å ha mulighet til å hindre jentene fra å rømme, eller bringe dem tilbake til institusjonen, fulgte personalet etter. De ba politiet benytte fysisk makt for å hente jentene tilbake, eller hindre dem i å ta livet av seg. Dette fremstår som svært vanskelige situasjoner for de ansatte, og ikke minst for jentene.

Det fremgår av materialet at institusjonene strakk seg langt i arbeidet med disse jentene, og at de ba om samarbeid med psykisk helsevern og om veiledning. Flere av institusjonene fikk veiledning fra psykisk helsevern og uttrykte at dette var til stor hjelp. Andre ba om veiledning, men fikk det ikke.

Pågående endringer

Det er godt dokumentert at barn i barnevernsinstitusjoner har stort behov for psykisk helsehjelp¹⁴, og det er satt i gang tiltak for å bedre situasjonen. Det er skal for eksempel utpekes helseansvarlig på barnevernsinstitusjonene⁴⁷ og barnevernsansvarlig i psykisk helsevern²². Disse ordningene kan bidra til å sikre at noen etterspør og følger opp helsehjelp for barnet. 

Det finnes eksempler på team som kan veilede og samarbeide med både lokalt barnevern og institusjoner, som for eksempel Stillasbyggerne, en ambulant tjeneste ved Akershus universitetssykehus, som bistår både lokalt barnevern og barnevernsinstitusjoner. Dette er imidlertid geografisk begrensede tilbud.

Videre er tilbudet fra FACT ung, som er beskrevet foran, relevant for disse barna når de bor i barnevernsinstitusjon.

Vurdering

Gjennomgående er inntrykket at institusjonene i stor grad gjør det de har beskrevet at kan gjøre og har kompetanse til. Det er likevel en gjentakende problemstilling at institusjonene ikke opplevde å ha de nødvendige rammene for å trygge og hjelpe jentene.

Mange av jentene i denne gjennomgangen bodde på institusjon etter eget eller foreldrenes samtykke jf. barnevernloven (bvl.) § 4-4 sjette ledd. Institusjonen var dermed hele tiden er avhengig av å bidra til å opprettholde dette samtykket for å få barna til å bli boende.

Videre fremgår det av dokumentene at det var usikkerhet hos institusjonene rundt hva de hadde anledning til å gjøre av begrensninger og inngrep når barn var plassert etter bvl. §§ 4-4, 6. ledd eller 4-12. Disse utfordringene gjør seg tilsvarende gjeldende etter ny barnevernslov, i og med at reglene om begrensninger, inngrep og tvang er de samme som før lovendringen.

Institusjonen utøver den daglige omsorgen for barnet i foreldrenes sted, og har derfor både rett og plikt til å sette de nødvendige grenser for å ivareta det enkelte barn og hindre barnet i å skade seg selv. Avveiningen og vektingen mellom hva institusjonen kan og skal gjøre er en balanse mellom barnets rett til personlig integritet og behovet for å verne, beskytte og legge til rette for gode og trygge utviklingsbetingelser.

Helsetilsynet påpeker at institusjonene, uavhengig av plasseringshjemmel, har mulighet til å sette nødvendige begrensninger i regi av omsorgsansvaret og gjøre inngrep i barnets integritet etter konkrete bestemmelser i rettighetsforskriften⁹. Dette kan for eksempel innebære å begrense hvilke steder et barn kan oppholde seg, fordi det kan være utrygt. I situasjoner der barnet har et ekstra behov for beskyttelse, kan det være nødvendig ut fra omsorgsansvaret å begrense barnets bevegelsesfrihet med mer omfattende virkemidler. Det kan for eksempel være at barnet for en kort avgrenset periode ikke får forlate institusjonen eller må ha følge av en institusjonsansatt utenfor institusjonen. Slike beslutninger må knytte seg til konkrete hendelser som forutsetter behov for beskyttelse, og være tilpasset barnets alder og modenhet. Institusjonen kan også undersøke barnets rom for oppbevaring av smertestillende piller, rusmidler eller andre gjenstander som barnet kan skade seg med, og inndra disse. Dersom det er akutt fare for skade på barnet, kan institusjonen utøve tvang, på nærmere angitte vilkår.

I disse vurderingene vil det også være vesentlig hva institusjonene har gjort av forebyggende og avvergende tiltak, og i hvilken grad de har gjort systematiske evalueringer av lignende hendelser (§ 12).

Vårt materiale gir etter vår vurdering ikke en tilstrekkelig beskrivelse av tiltak som kunne ha forhindret eller redusert jentenes mulighet til å skade seg selv. Institusjonene har produsert både sikkerhetsplaner og risikovurderinger. Likevel ser det ut til at de akutte og alvorlige hendelsene gjentok seg gang på gang, uten at evalueringer, planer og vurderinger førte til mer effektiv forebygging.

Institusjonenes omsorgsansvar utfordres også når barn bor etter samtykke, og likevel rømmer fra institusjonen. Her får plasseringshjemlene betydning for hva institusjonen kan gjøre. For barn som bor på samtykke etter § 4-4, 6. ledd har ikke institusjonen anledning til å bringe dem tilbake til institusjonen mot sin vilje. I disse tilfellene kan institusjonen anmode politiet om hjelp, men politiet må da vurdere om de ut fra eget regelverk kan bidra med tilbakeføring jf. rettighetsforskriften § 20. Barn plassert blant annet etter §§ 4-12 eller 4-24, kan de ansatte bringe tilbake mot sin vilje, og barnevernstjenestens leder kan kreve at politiet bistår. Etter Helsetilsynets vurdering bør ikke muligheten for å hente tilbake barn som rømmer være avhengig av plasseringshjemmel, og det bør vurderes om det er behov for justering av lovverket på dette området.

Deltakelse på sosiale medier utgjorde en risiko for jentene. Det påpekes av både Bufdir og Helsedirektoratet at aktivitet på sosiale medier utgjør en mulig kilde til smitte av selvskading og selvmord³². Jentene i vårt materiale hadde få fysiske venner, men ble med i nettverk på sosiale medier. Disse nettverkene kan både ha positive og negative konsekvenser. Jentene fant imidlertid sider med negativt innhold og nettverk som bidro til å forverre deres situasjon.

Både norske og internasjonale undersøkelser viser at barn og unges bruk av internett og sosiale medier har økt de siste årene. Det er derfor viktig med økt fokus på hvordan sosiale medier generelt bidrar til å forverre den psykiske helsen til barn i barnevernsinstitusjoner.

Institusjonene fattet enkeltvedtak for å beskytte jentene mot fare. Vedtakene om bruk av tvang etter rettighetsforskriften⁹, ble brukt for å holde igjen jentene når de skadet seg selv eller forsøkte å rømme. Det ble også fattet vedtak om ransaking av rom og eiendeler og kroppsvisitasjon når institusjonene mistenkte at jentene var i besittelse av gjenstander som de kunne bruke til å skade seg selv. Det ble også gjort vedtak om ransaking ved mistanke om at de hadde rusmidler eller legemidler som ikke var foreskrevet til dem av lege. Vedtakene ble ført i protokoll, og disse ble sendt til statsforvalterne, barnevernstjenesten, foresatte og Bufetat. 

I tilfeller hvor jentene hadde rømt eller skadet seg selv alvorlig, loggførte institusjonene detaljert hva de ansatte gjorde. Meldinger om alvorlige hendelser som ikke medførte enkeltvedtak, ble kun sendt til Bufetat.

Omfanget av enkeltvedtak for å beskytte jentene mot fare varierte sterkt. Noen hadde flere enn 50 vedtak over en kort tidsperiode.

Hendelsene ble i de fleste tilfellene ikke gjennomgått med jentene, og de klaget i liten grad på vedtakene. Enten husket de ikke det som hadde skjedd, eller de orket ikke gå gjennom det på nytt.

Vurdering

Omfanget av enkeltvedtak etter rettighetsforskriften⁹ og varsler til Bufetat om alvorlige hendelser på institusjonene sier noe om hvor alvorlig problematikken til jentene var, og også hvor utfordrende situasjonen var for institusjonene.

Barnets mening er en viktig del av den evalueringen institusjonen skal gjøre for å forebygge fremtidige hendelser. Det er i de fleste tilfellene ikke lett å se hvordan institusjonene reflekterte over de alvorlige episodene. Det ble gjort skriftlige evalueringer, men disse inneholder ofte bare en bekreftelse av at de har fulgt rutinene og lite om hva som kunne vært gjort annerledes. Det er alvorlig at denne type inngrep i barns liv i liten grad brukes til læring, forbedring og forebygging.

Det ser også ut til at tvangsprotokollene i liten grad ble brukt av statsforvalterne for å vurdere tilsyn med institusjonen eller Bufetat. Statsforvalterne mottok ikke rutinemessig rapporter om alvorlige hendelser, og de gikk dermed glipp av viktig risikoinformasjon. Det bør i fremtiden sikres at all relevant informasjon gjøres tilgjengelig for statsforvalterne, slik at de har det fullstendige bildet av situasjonen på institusjonene når de skal forberede tilsyn.